Postet i: Bilder
Se bildene som slideshow (fullskjerm anbefales):
…eller se dem på Facebook — der får du også en liten tekst til hvert av bildene.
Albumet er offentlig og krever ikke innlogging på Facebook.
Postet i: Bilder
- 0Tar turen til fjells. Skulle ikke forundre meg om det plutselig var mobildekning der oppe i stedet for her.
Etter en herlig påskeuke med strålende vær og til og med et par økter i solstolen i Sirdal, er det enkelt og naturlig å glede seg til sommeren. Og for en sommer det skal bli i år, med to klare høydepunkter for undertegnede:
Høydepunkt 1: Familietur til Israel
Det har lenge vært snakk om, og nå blir det altså realisert: familien Berge reiser til Israel på en to uker lang ferie og historie- og religionsundervisning. Historie- og religionsundervisning blir det fordi mor og far, som har vært reiseledere på flere turer til landet, har lovet å ta oss med på alt som er verdt å oppleve — og da kjenner jeg far godt nok til at jeg vet at det kommer mye informasjon og historie rundt stedene vi besøker. For meg blir det ekstra spennende å komme tilbake til de stedene jeg husker fra da jeg “bodde” der i to måneder for ca. ti år siden — jeg håper og tror at jeg “kan” gamlebyen i Jerusalem like godt nå som jeg kunne da. Jeg gleder meg som et lite barn! Faktisk.
Opprinnelig skulle hele storfamilien vært med på turen, men på grunn av forskjellige omstendigheter har både Eirik og Trygve (med frue) måttet takke nei til tilbudet denne gang. Et skår i gleden, selvsagt, men vi skal nok kose oss vi som reiser: mor med sin bedre halvdel (?), min kjære søster Sissel med sin bedre halvdel (?) og Hanne Mari med sin bedre halvdel (that would be me). Jerusalem, Betlehem og Dødehavet venter, pluss mye, mye mer. Det blir noe helt utenom det vanlige.
Høydepunkt 2: Utvidet familiefjelltur til Taumevatn, Storevatn og Grautheller
Nå kan det endelig kalles en tradisjon: tur med søsken og søskenbarn til de herlige Ryfylkeheiene. Tidligere år var vi en beskjeden gruppe, i fjor var vi ni mann — og i år kan det se ut til at vi fort blir 13-15 ungdommer fra “hele landet”. Hvis denne økningen fortsetter, blir vi nesten for mange allerede neste år — den tid, den sorg. En ting er sikkert: det er stor fare for nok en magisk tur opp i høyden, og også i år er det flere som får sin jomfrutur på utflukten vår. Det blir så gøy det!
Hva skal du gjøre i sommer?
Neida. Glem spørsmålet, det var bare en på-bekostning-spøk!
BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.
For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.
UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!
På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:
…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:
HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)
Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:
JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.
La høsten komme!
* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
- 4I 4 år har Hanne Mari mast om å gå til Preikestolen. Nå blir det kanskje på søndag – er redd det var dette som holdt forholdet vårt levende.
- 2Har returnert fra en herlig fjelltur, og finner ut at jeg er kul i tillegg: “Det er høystatus å gå i fjellet” http://bit.ly/ayvi0b (via far)
En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.
Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.
Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.
Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.
Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.
Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.
Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:
Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.
Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.
Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.
Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.
Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.
Postet i: Hverdagslig
Et av de første komplimentene jeg fikk fra Hanne Maris familie etter at jeg ble sammen med henne kom da Anne Jorunn uttalte seg om meg som “en fjellets mann”. Paradoksalt nok ble det svært få fjellturer de neste årene etter at Hannus mor kom med dette utspillet — til sterk kontrast fra årene før, hvor jeg stort sett hadde vært i fjellheimen hver eneste sommer. Likevel øyner jeg et lys i tunnelen, og jeg ser plutselig en kurve som omsider peker oppover. For fjerde gang på halvannen måned reiser jeg i morgen opp og ut i fjellheimen.
Tidligere i sommer har jeg vært med far til Sandvatn, søster Sissel til Skåpet og største bror Trygve til Preikestolen. Dermed er det på sin plass at det nå er tvilling Eirik som byr opp til dans. De heldige som er med på bøtteballetten er Hanne Mari (my lady) og Øystein (én av de to brødrene fra Hønefoss som var med oss på fjellturen i fjor).
Det blir antagligvis sommerens første “skikkelige tur” (og med det mener jeg at den kommer til å kreve litt krefter), og dét til en værmelding som hadde holdt meg borte fra en spasertur til postkassen her hjemme. (Nesten) uansett vær — planen er at vi tar oss fra Øygardsstøl til Kjerag, ned igjen og inn til Langavatn (dag én). Videre går vi fra Langavatn til Blåfjellenden eller Sandvatn (dag to) før vi ender opp i Hunnedalen hvor mor henter oss på mandag (dag tre). Vi tar forbehold om skrivefeil eller endringer i annonseteksten.
Det som er sikkert er at jeg tar med meg kamera, og at det kommer bilder og referat her på bloggen. Hvis du leser dette på tirsdag og dette innlegget fortsatt er det siste som har blitt publisert, har vi et problem. 330 Skvadronen kan da tipses om den planlagte ruten vår, hvis dere gidder.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig
Postet i: Bilder
Jeg reiser til fjells enda en gang — denne gangen er det Sissel (min søster) og hennes samboer som har kommet med et alt for fristende tilbud. Hanne Mari jobber heldigvis ikke, så hun blir også med. Etter turen til Sandvatn med far i forrige uke er jeg ikke vanskelig å be.
Det er herlig å komme seg opp og bort fra alt annet, ikke fordi jeg ikke føler at jeg har ferie her hjemme, men fordi naturen og fjellheimen kan tilby noe helt unikt som ikke kan forklares. På fjellet innrettes ikke dagsplanen etter klokkesletter, oppgaver eller avtaler. Det er ingenting som må gjøres, men ting som kan gjøres dukker opp fortløpende, og vår eventuelle agenda styres kun av oss selv.
Turen i morgen går til Stavanger Turistforenings (STF) “Skåpet”, en hytte med to liggeplasser + to køysenger i stuen. Jeg har aldri besøkt Skåpet før, så det skal bli spennende. Hytta er en del av STFs utleiehytter, ironisk nok beskrivet som “store hytter som egner seg for skoleklasser, organisasjoner og lag.” Jeg skal sende en mail og be dem endre den beskrivelsen, ref: dette bildet av hytten. Oi — ser i ettertid at Skåpet strengt tatt står oppført i en underkategori som heter “Små hytter helt for deg selv”. Beklager.
Værmeldingen er ikke alt for lovende, men det er ikke veldig viktig. (Ikke er den nøyaktig heller, vi ble lovet opphold og litt sol på vår tur til Sandvatn, men fikk ikke annet en regn. Hvis vi nå satser på motsatt psykologi denne uken også, så skal du se at solen titter frem hele turen.) Uansett vær har jeg tro på at det blir mye kort- og brettspill, litt bærplukking og generell avslappning i og rundt hytta. Turistforeningen kan fortelle at det er “gode bærforhold i sesongen og mulighet for fjellklatring” i nærheten av Skåpet, så får vi se da. Noe sier meg at fjellklatring utgår hvis vi ikke har utstyret til det. Så vidt meg bekjent, har vi ikke utstyret til det.
Blir borte til torsdag. Til neste år har jeg forresten avtalt fjelltur med Ingelin (så har vi det skriftlig, det var ikke dumt?), i tillegg til at det sikkert blir en tur i Ryfylke med våre fjellgeiter fra Hønefoss. Uansett, so long!
(Klikk her for mer informasjon om Stavanger Turistforenings utleiehytter.)
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Jeg ser allerede nå at det passer dårlig å publisere et sydenbilde av Stein Tore, Aleksander og meg når det jeg faktisk skal annonsere er at jeg reiser til Hunnedalen i morgen for å ta fatt på en liten tur opp til Sandvatn-hytta sammen med far. Men — nå fikk jeg slått to fluer i en smekk, så jeg lar dette innlegget smyge gjennom det bittelille nåløye for hva som blir publisert her på gutterombloggen min.
Fakta er altså at jeg reiser til fjells med far. Far har et mål om å reise til Sandvatn-hytta en gang i året — det er hans favoritthytte, akkurat som mor liker Eidavatn og jeg liker Viglesdalen og Heibergtunet Storevatn. Siden det ikke ble noen stor familietur i år (som det ble i fjor), ser jeg dette som min siste mulighet for å komme meg opp noen høydegrader i år.
For de som ikke kjenner meg så godt: En fjelltur i norges fantastiske og spektakulære fjellheim er det beste du kan gi meg om sommeren. Det slår Tyrkia, Spania og Tunisia til sammen. Det er synd at ikke flere har oppdaget vårt nærliggende paradis, men til gjengjeld er alle turgåere langt over gjennomsnittet hyggelige folk. Kanskje er det bare kremen av den norske befolkningen som beveger seg på tursko? I så fall, er det kanskje slik det må være.
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Fra lørdag til tirsdag var jeg med på det som best kan kategoriseres som et av norges vakreste eventyr. (Eirik har lært meg at norges vakreste eventyr er det å sitte med ryggen inntil en trestamme med bar rumpe for så å “tømme seg” — slik er det i alle fall i militæret.) To av våre søskenbarn fra østlandet tok for andre gang turen til Rogaland for å gå i fjellet med tvillingbrødrene Berge. Riktignok var jeg ikke med sist gang, men nå er vi fast bestemt på å gjøre hele opplevelsen til en tradisjon. Fra og med i år skal vi besøke turisthytter i Ryfylke hver sommer – jeg håper virkelig vi får det til gutter (og Hannu).
Periode:
Lørdag til onsdag (tirsdag for Hanne Mari og meg på grunn av jobb)Hyttene og turene:
Nes – Viglesdalen (2 timer)
Viglesdalen – Stakken (4 timer)
Stakken – Nilsebu (4 timer)
Nilsebu – Grautheller (Eirik, Øystein og Vegard – 8 timer)Turungdom:
Søskenbarn Øystein og Vegard, tvillingbror Eirik, fantastisk jente Hanne Mari og meg selv.Takk til:
Mor, far, mormor, morfar og kommende svigerforeldre for henting og bringing.
Stavanger Turistforening for fantastiske hytter og fine løyper.
Det er noen år siden sist jeg var på fjelltur i Ryfylkeheiene. Derfor var det ekstra gøy å igjen bestige de flotte fjellene innenfor Lysefjorden — store deler av oppdragelsen min ligger på en måte der oppe, ca. 1000 meter over havet og langt fra strøm, vannklosetter og intelligent liv.
I motsetning til hva man kan si om undertegnede, var fjellene akkurat slik de var da jeg forlot dem for noen år siden. Allerede da vi hoppet ut av bilen og satt oss ned for et kjapt måltid før avmarsj, kom minnene fra mine yngre somrer sivende med den kjølige fjellbrisen. To hundre meter oppe i skråningen traff vi våre første medfjellvandrere, og på sedvanlig vis smilte vi og sa hei. Stemningen var satt. Humøret var på topp. Livsgleden bruste i blodårene.
Eirik, Øystein og Vegard er på en måte tre store babyer med kolosale mengder energi og en barnslig glede over alt som kan relateres til vann og bading. Jeg mistenkte fort at de ikke hadde fått utløp for alle overflødige kilokalorier i sitt daglige liv, for marsjtakten var kjapp og latteren høylytt allerede fra første tråkk over broen på Nes. Frykten for at en kort fjelletappe fort kunne bli knallhard for “organismen Pål” var overhengende, men det gikk til min store overraskelse svært godt. Korporal Eirik har antageligvis lært om lagledelse i militæret, for han stoppet hyppig for å forsikre seg om at alle (jeg) klarte seg godt og at alle hadde det gøy. “Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd”, tenkte han kanskje, men han sa det ikke. En god leder gjemmer noen ting i sitt hjerte.
Allerede etter noen få kilometers gange ble vi nødt til å stoppe. Fristelser er ikke alltid lette å motstå, i hvert fall ikke når de består av rennende og fallende fjellvann og befinner seg rett ved siden av oppmerket tursti. Første pause ble en badepause. Halvannen time med enkel, fantastisk og forfriskende underholdning. Klokka fungerer ikke i fjellet. Vi har ingenting vi skal rekke, ingen frister å overholde. Vi styrer vår egen tid, og vi kan fylle den med hva vi selv ønsker. På tur med nevnte gjeng, fylles mesteparten av tiden med skadefryd og ærlig, rungende latter.
Vel fremme på hytta ble jeg nemlig vitne til Eirik, Øystein og Vegards opparbeidede kultur fra forrige fjelltur. Alt som kan karakteriseres som arbeid eller slit, spilles om. Mindre oppgaver avgjøres som regel ved hjelp av “klomsing” (les: stein saks papir), mens større bestemmelser med alvorlige konsekvenser avvikles ved kortspill som blackjack eller poker. Hvis dette er gambling, er jeg for full legalisering og aller helst implementering av dette i arbeidslivet.
Oppgaver som middagslaging, oppvask, vekking og dekking av bord har sjeldent vært mer underholdende. Ettersom Vegard har vist seg svært svak i klomsing over tid, fikk han på imponerende vis overtalt oss andre til å bli med på at de fleste avgjørelsende skulle bli bestemt av et slag blackjack. Og for et sjakktrekk det var. Fra å være fast oppvasker på forrige tur, tapte han denne helgen stort sett bare de små slagene hvor vekking og frokostlaging stod på tapslisten.
Turens store taper ble Eirik. For selv om han på mange måter er en maskin, viste blackjack seg å være maskinens store akilleshæl. Det begynte med at han tapte et slag blackjack på lørdagskvelden. “Premien” var at han måtte bære vinnerens sekk, som selvsagt var Vegard, halve neste dag — naturligvis i tillegg til sin egen. Det kan høres enkelt ut, men halve neste dag besto av en fire kilometer lang etappe med over fem hundre meters stigning. Eirik tok det hele med et heroisk smil om munnen, og besteg de nevnte metrene med stor ro og uten noen som helst form for utagerende oppførsel. Da halve etappen var unnagjort neste dag, spilte Eirik, Øystein og Vegard om hvem som skulle bære to sekker resten av turen. Til stort sett alles store fornøyelse, ble det Eirik. Vegard var igjen vinneren og kunne gå de resterende fire kilometrene uten så mye som et gram bagasje. Hanne Mari og meg holdt oss på trygg avstand fra dette spillet – personlig har jeg ikke kropp til det, mens Hanne Mari bare oppførte seg smart.
Etter en god treningsøkt for samtlige utenom Vegard, var vi fremme på turisthytta Stakken. Stakken var den eneste av turens hytter jeg ikke hadde besøkt før, og jeg ble positivt overrasket både over stand og plassering. Av humanbiologiske grunner var jeg den sultneste, og jeg begynte umiddelbart etter ankomst å lage mat. Etter et deilig pastamåltid og en liten diskusjon om hvorvidt jeg kunne kreve immunitet over oppvasken på grunn av frivillig matlaging, ble det avgjort at vinneren av en runde poker skulle bestemme hvem som skulle ta oppvasken. Alle utenom Vegard godtok dette, og dermed ble det slik. Vegard måtte da vinne for å slippe oppvasken, siden ingen ville få dårlig samvittighet av å gi han litt ekstra arbeid etter dagens byrdeløse gåtur.
Sent på kvelden ble enda en halvsprek konkurranse satt i gang. Igjen holdt Hanne Mari og meg oss i bakgrunnen — prislappen var rett og slett for høy. Premiene var som følger: Den som havnet på tredjeplass måtte dagen etterpå gå barføtt fra han fikk øye på hytta, mens den som endte på andreplass måtte være førsteplassens tjener. Resultatet ble som vi gjettet på forhånd — Eirik tapte og Øystein ble Vegards tjener. Med andre ord var neste dags etappe reddet av en skadefrydig motivasjon for å gå fort frem til vi så hytta.
Av sikkerhetsmessige grunner, var Hanne Mari og meg utnevnt til fornuftighetsrepresentanter for Eiriks skoløse sisteetappe mellom Stakken og Nilsebu. Hvis Hanne Mari og meg samstemt gikk inn for at Eirik skulle få ta på fjellskoene, kunne han det. På grunn av mye regn den dagen var nemlig steinene svært glatte, og stien vi skulle gå frem til hytta er kanskje en av de farligste i hele turområdet i Hjelmeland. Hanne Maris morsstemme kom fort til ordet, og hun forlangte nesten at Eirik skulle få ta på skoene igjen. Jeg nedstemte de første forlangelsene, men etter hvert var jeg med på at det ville være kjipt å bli stående som ansvarlig for Eiriks død etter et fall ned den hundre meter lange fjellsiden vi gikk på toppen av. Når det er sagt — Eirik gikk barføtt hele veien ned og overlevde så vidt jeg vet uten traumatiske følger.
Som dere kanskje har forstått, var fjellturen en suksess fra ende til annen. Tross mye regn og stort sett overskyet vær gjennom hele helgen er det nesten bare solskinnshistorier å fortelle fra det glade fjellselskap.
Til slutt vil jeg gi alle der ute en liten oppfordring. Ryfylkeheiene er et av norges vakreste turterreng, og er fyllt av idylliske og stemningsfylte hytter. Hele området ligger en times kjøring fra Stavanger, og lurer du på noe, har Stavanger Turistforening kontor midt i Stavanger sentrum. Det finnes svært få grunner for å ikke ta seg en tur ut i denne fantastiske naturen, og jeg stiller en personlig garanti for at du blir hekta hvis du prøver det for første gang.
I tillegg har fjellet en helt spesiell evne til å gjøre mennesker om til medmennesker. Har du ikke tro på menneskeheten for øyeblikket, har du det etter en tur i Ryfylkeheiene eller en visitt innom en av Stavanger Turistforening sine hytter.
Eirik, Øystein, Vegard og Hanne Mari — takk for turen!
Til alle dere andre — god tur!
Siste kommentarer