Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case.  Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

Dette “noe” bestod av å: 1) gjøre det fysisk mulig å lukke igjen kjøledøren, noe som ville kreve en massiv henrettelse av alle iskrystallene som spredde seg i et pandemi-lignende tempo der inne, og 2) fjerne to colaflasker som jeg for noen uker siden moste inn i midterste hylle. Fjerningen av colaflaskene innebar også fjerning og destruering av noen poser med blåbær som, siden jeg moste inn disse colaflaskene, ikke hadde gjort annet enn å lekke og skape et blått helvette i 2. og 3. skuff i fryseskapet. De var over alt, blåbærne. Helt på styr var de.

ETTER SUKSESSEN: Slik ser fryseskapet vårt ut etter knivkampen. “Før”-bildet glimrer med sitt fravær, men jeg kan fortelle at iskrystallene dannet en mur som strakk seg fra toppen av frysen og ned til isboksen — i tillegg til å dekke alle skuffer, vegger og gitter selvfølgelig.

Vi satte i gang å lesse ut varer fra et stappfullt fryseskap mens vi diskuterte hva som var den videre agendaen. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå for en hurtigløsning slik at varene ikke måtte omplasseres til en annen fryseboks. Etter å ha stappet kjøleskapet fullt og flyttet de overflødige varene utenfor ytterdøren fant vi ut at avrimingen, mot min formodning, krevde at vi kuttet strømmen til hele kjøleskapet. Hanne Mari ble sendt ut med flere bæreposer som allerede var blitt faretruende varme — situasjonen var om mulig blitt enda mer akutt.

Igjen stod jeg med en vannkoker, tre gryter og noen kniver av diverse kaliber. Planen var å koke opp vann, plassere dette i gryter i fryseskapet og lukke igjen skapdøren. På noen ytterst få minutter ville da varmen fra grytene, samt dampen som vannet avga, smelte alt av is og krystaller som befant seg der inne. Til grunn bak denne utregningen la jeg min fjorten måneder lange fysikk- og kjemikarriere fra videregående — som denne gang skulle vise seg å komme til kort.

Vi kunne selvsagt latt fryseskapet stå åpent i noen timer, men vi hadde mindre enn en time før vi skulle ut, og siden Hanne Maris tålmodighet allerede var overtrukket med en uke, var det ikke så aktuelt å bruke et halvt døgn på denne prosessen. Jeg satte raskt i gang med ishogging i en skala tidligere bare observert på våre to polområder, men isen var hardere og mer motstandsdyktig enn forventet. Først da jeg dro frem den aller største brødkniven (som strengt tatt burde fått tilnavnet sag), begynte krystallene å gi etter. Store flak ramlet ned fra fryseskaptaket og drønnet ned i flisegulvet. Bollen som samlet vannet i bunn av skapet var fyllt opp til 5L-streken på ett par minutter. Is, vann og blåbær fløt rundt på gulvet. Nå var det endelig gang på det.

Etter halvannen time med aktiv knivbruk var jeg sluttkjørt — heldigvis var også de massive ismengdene det. Jeg lå utstrekt på et småvått gulv med en brødkniv i høyrehånden og blåbær på leggene. Enda et kapittel i livet mitt var avsluttet, og jeg var over gjennomsnittet fornøyd med min egen presentasjon.

Likevel — jeg håper det blir minst ti år til neste gang. Stemmer det?

På mandag skal jeg tilbake på jobb igjen, etter tre uker med sammenhengende ferie. Da er det på sin plass med en oppsummering av feriens festligheter, og de kommer her, i en slags stikkordsform. Som en generell advarsel, dette er av størst interesse for meg selv (og kanskje mine aller nærmeste). Anyways.

- Alcudia, Mallorca, én uke. En slags hopp-på-tur med Ingelin, Stein Tore, Aleksander og Ruben, hvor dagene gikk med til barnepass, lett hudblotting, kortspill og bordtennis. En ferie jeg har gitt klart uttrykk for at jeg gjerne blir med på igjen — det var en tur helt etter Pål Berges smak. Forhåpentligvis smakte det godt for reisefølget også.

- Ims, Norge. Jeg tror nesten jeg har vært innom Ims flere ganger denne sommeren enn totalt tidligere. Min kjære tante Kirsten med familie holder til der ute, og når både østlendingen Vegard (søskenbarn) og Kirstens tre søte små (tre søskenbarn, alle eldre enn meg) kom innom noen dager var vi ikke vanskelige å be. Filmkvelden og grillmiddagen vil bli spesielt savnet.

- Hammamet, Tunisia, én uke. Dette var i utgangspunktet den eneste planlagte ferien vi skulle ha i sommer. Det ble en rolig og avslappet tur til verdens beste sandstrender sammen med Trude, Yves, Vegard, Iselin, Hansi, Elise og Hanne Mari. Amerikaneren, den flytende restauranten og, ja, stranden, vil bli husket best.

- Sandvatn, Turistforeningshytte (STF), en overnatting. Far inviterte meg på tur, og jeg sa ja. Det ble på mange måter en tur som fikk meg til å minnes alle de fantastiske fjellturene vi har hatt med familien opp gjennom årene. Vi koste oss med pannekaker, kaffe med grut, kortspill og sjokolade. Fjellfolk viste seg fra sin beste side da vi totalt var 34 mann fordelt på tolv senger, uten at det noen gang ble drøftet som et problem.

- Skåpet, Utleiehytte (STF), to overnattinger. Her var det min kjære søster Sissel med samboer som inviterte Hanne Mari og meg. (Jeg ser i ettertid at min nærmeste familie virkelig har stått på for å få meg i bevegelse denne sommeren. Jeg noterer meg det og tar det selvsagt til etterretning.) Vi koste oss noe helt ustyrtelig, gitt vilkårene (en stue og ett kombinert kjøkken og soverom, en gassvarmer hvor slangen var hullete og relativt vått vær til tider). Sissel og Rune disket opp med, blant annet, biff med fløtegratinerte poteter, en kyllingrett med creme bruleé til dessert, pannekaker og nyplukkede blåbær med vaniljesaus. Også her ble det spilling til den store gullmedaljen, nærmere bestemt The Settlers og Amerikaneren. Glimrende tur.

- Hytta til Ådne, Sirdal, to overnattinger. Jeg ble oppringt klokka halv elleve på kvelden av en gjeng i Sirdal som lurte på om jeg ville slå meg sammen med dem i ett par dager. Klokka tolv var jeg på plass i Underhaugs nydelige hytte i Sirdal, og vi hadde to magiske døgn sammen der oppe. Mye (MYE) intern humor, badstue, sene kvelder og taco. Takk til Astrid, Heidi, Martin og Ådne (og Ragnhild og “Kjakan”) for en perfekt avsluttning på sommerferien og en grei måte å feire (?) at samtlige (sett bort i fra undertegnede) reiser ut i vårt langstragte land for å studere i morgen.

I tillegg til alt dette har jeg fått tid til å være mye med min utkårede, spille volleyball, gå på dagstur til Preikestolen med familien, besøke Atle på Narvesen, konkurrert i LetraMix, nyte kai- og konsertliv i Stavanger, spille bingefotball og jeg har vært i festlig lag både her og der (og her må jeg få lov til å trekke frem Hansi, Victoria og Trude, Jan Martin og til slutt Ådne som gode arrangører).

Takk for en herlig sommer, alle sammen! Måtte den tangeres til gangs neste år, og måtte alt og alle som jeg har glemt i min sporadiske oppsummering tilgi meg min hukommelse.

Jeg reiser til fjells enda en gang — denne gangen er det Sissel (min søster) og hennes samboer som har kommet med et alt for fristende tilbud. Hanne Mari jobber heldigvis ikke, så hun blir også med. Etter turen til Sandvatn med far i forrige uke er jeg ikke vanskelig å be.

Det er herlig å komme seg opp og bort fra alt annet, ikke fordi jeg ikke føler at jeg har ferie her hjemme, men fordi naturen og fjellheimen kan tilby noe helt unikt som ikke kan forklares. På fjellet innrettes ikke dagsplanen etter klokkesletter, oppgaver eller avtaler. Det er ingenting som må gjøres, men ting som kan gjøres dukker opp fortløpende, og vår eventuelle agenda styres kun av oss selv.

Turen i morgen går til Stavanger Turistforenings (STF) “Skåpet”, en hytte med to liggeplasser + to køysenger i stuen. Jeg har aldri besøkt Skåpet før, så det skal bli spennende. Hytta er en del av STFs utleiehytter, ironisk nok beskrivet som “store hytter som egner seg for skoleklasser, organisasjoner og lag.” Jeg skal sende en mail og be dem endre den beskrivelsen, ref: dette bildet av hytten. Oi — ser i ettertid at Skåpet strengt tatt står oppført i en underkategori som heter “Små hytter helt for deg selv”. Beklager.

Værmeldingen er ikke alt for lovende, men det er ikke veldig viktig. (Ikke er den nøyaktig heller, vi ble lovet opphold og litt sol på vår tur til Sandvatn, men fikk ikke annet en regn. Hvis vi nå satser på motsatt psykologi denne uken også, så skal du se at solen titter frem hele turen.) Uansett vær har jeg tro på at det blir mye kort- og brettspill, litt bærplukking og generell avslappning i og rundt hytta. Turistforeningen kan fortelle at det er “gode bærforhold i sesongen og mulighet for fjellklatring” i nærheten av Skåpet, så får vi se da. Noe sier meg at fjellklatring utgår hvis vi ikke har utstyret til det. Så vidt meg bekjent, har vi ikke utstyret til det.

Blir borte til torsdag. Til neste år har jeg forresten avtalt fjelltur med Ingelin (så har vi det skriftlig, det var ikke dumt?), i tillegg til at det sikkert blir en tur i Ryfylke med våre fjellgeiter fra Hønefoss. Uansett, so long!

(Klikk her for mer informasjon om Stavanger Turistforenings utleiehytter.)

“40″ av Sissel Ruud, juli 2009.
Tekst i malleri: “Beauty is not something you can turn on and off” og
“There’s no second chance to make a good first impression”.

Min kjære søster har akkurat bestemt seg for å vie sin tid til å være kreativ, og min kjære utkårede og jeg rundet akkurat førti måneder sammen. Det var en gyllen mulighet til å slå to fluer i en smekk, så jeg bestilte et maleri fra Sissel med kun to forbehold: 1) Det skulle en eller annen plass på en eller annen måte inneholde tallet “40″, og 2) hun skulle gjøre akkurat som hun selv ville. Her er resultatet — og for en gangs skyld: Jeg kunne ikke gjort det bedre selv.

Hvis du vil bestille Sissel Ruuds kunst (eller hvis du vil høre mer om det og se flere eksempler) er det bare å sende meg en e-post (paalberge [at] gmail [dot] com). Dette er en nødløsning frem til nettsidene hennes er up-and-running. For de som vil se et litt annet bilde av samme eminente kunstner, følg denne linken.

NB: Bedre bilder kommer når jeg får tilbake EOS-kameraet mitt. Og forresten — hvor blir det av, “Serviceproffen AS”?!

Min første hopp-på-tur ble altså sammen med en familie med to små barn. Respekt.

På mange måter kan denne turen ses på som en forberedelse på det som kommer en gang i relativt nær fremtid. Det er ikke nødvendig å trekke raske konklusjoner, kjære leser, men det er jo ingen hemmelighet at det ligger i menneskets natur å skape familie og etterkommere. Hva “relativt nær fremtid” angår, har jeg heller ikke her noen spesielt konkrete tanker om hva det betyr. Nok en gang kan jeg ikke gjøre annet enn å be alle bryllupskåte venner om å smøre dere med tålmodighet. Vi er 21, husk det. Vi har ganske god tid.

Back to Mallorca: Turen var etter min mening en ubetinget suksess. For å være helt ærlig var det en av de mest vellykkede sydenferiene jeg har vært med på, helt etter min smak. Rolige dager, få eller ingen overordnede planer og en varm sol kombinert med kremen av Hå kommunes eminente innbyggere. To besøk på den lokale Linekers-baren. Bordtennis. Bondebridge, amerikaneren, poker og LetraMix på kveldene. Mer skal ikke til for å glede mitt unge hjerte — sånn sett er jeg ikke spesielt kravstor.

Det skal sies at jeg sov uforskammet lenge alle dagene. Dette hadde jeg muligheten til da Hanne Mari og jeg ikke delte leilighet med to små morgenglade ungkalver. Med andre ord kan jeg ikke si at denne “forsmaken på fremtiden” var helt realistisk, men jeg liker å tro at jeg fikk et innblikk i hva som kreves av foreldrene til småkids på ferie — og det er ikke så rent lite.

For: Det er uten tvil en aldri så liten kabal som skal løses når ett barn skal ha mat mens det andre må ha ny bleie, den ene vil bade mens den andre sårt trenger en hvil, den ene ikke skal eksponeres for sol mens den andre alltid løper til nærmeste basseng eller lekestativ eller et annet objekt som uten nøye oppsyn kan forårsake alvorlige skader.

Ingelin, Stein Tore og (i overraskende stor grad) Hanne Mari viste i mine øyne god rutine, og sammen løste de denne kabalen glimrende. Personlig kjente jeg mitt kall i de enkle, små oppgavene som dukket opp: Bære bagasje, løfte vogna opp trappene og underholde barna når jeg følte jeg hadde noe å bidra med. Ellers var jeg spectator, jeg fulgte med og observerte. Denne observasjonsoppgaven vil jeg faktisk påstå at jeg løste ganske bra.

Alt i alt er jeg, som dere sikkert har forstått, veldig fornøyd med spontanferien: Jeg har lært litt og kost meg masse.

Til dere som vil ha random tilleggsinformasjon, kommer det her i stikkordsform:

• Sikkerhetskontrollen i Mallorca er en vits: På Sola måtte vi kvitte oss med en tube Nugatti (fail at Hannu som pakket den i håndbagasjen), mens vi etter det som føltes som tre vonde år i kø i Palma slapp gjennom kontrollen med én og en halv liter vann i ryggsekken.
• Undertegnede fungerer best i norske værforhold. Når jeg går med shorts her, burde jeg gått naken og vel så det i syden. Det hadde jeg dessverre ikke mulighet til.
• Jenter vil alltid, uansett nyanse, påstå at de er likbleike.
• Match-resultater i bordtennis forteller aldri hele sannheten. Etter å ha spillt jevnt med Stein Tore i over to timer, ledet han 9-0 i kamper.
• Små barn har helt villt mye energi.
• En to-åring kombinert med et barnebasseng er underholdning i timesvis, også for de som ser på.

Takk for meg, og takk for turen. Jeg ønsker med dette internett velkommen tilbake i livet mitt.

Av alle undervurderte aktiviteter er brettspill en av de absolutte kandidater for en gjev pallplass. Husk: Dette kommer fra en svoren tilhenger av newage-gaming, altså den typen som foregår på konsoll eller PC. Med andre ord: Enten du er av den gamle eller nye sorten, bør du kunne assosiere deg med meg og ta mitt ord for det: Brettspill er undervurdert.

I går kveld spilte Hanne Mari og jeg Scrabble hos svoger Steini og svigerinne Ingelin på Vigrestad. (Og mens vi er inne på oldschool: Scrabble-brettet vi brukte, som originalt hører hjemme hos svigerfar, stammet fra lenge før krigen en gang.) Faktisk var det nesten første gang jeg spilte Scrabble, og diskusjonene lot ikke vente på seg — det ante meg fra begynnelsen av, så likt som det er LetraMix. Vi fant fort ut at den norske ordboken like godt kunne stå fremme på PC-skjermen konstant. Det er når ord blir satt opp mot spilleren som legger det frem, og motspillere krever forklaring og definisjon av ord for å få det godkjent, at spill som LetraMix og Scrabble virkelig er ustyrtelig morsomt.

Eksempel: Særnavn er ikke godkjent, så ord som “herregud” ble diskutert og konkludert med at det var godkjent å bruke hvis du mente det som et banneord. Jeg lo så jeg grein.

Jeg vil anbefale på det varmeste å ta en spillekveld i gode venners lag. Hvis du ikke har noen gode venner, kan du invitere deg til spillekveld med oss, så blir du tatt med ved neste anledning. Det er forresten en fordel om du ikke er usedvanlig dyktig i Settlers, for der er det Jani eller undertegnede som har enerett på å vinne (i alle fall skjer det nesten utelukkende hver gang). Jepp, der fikk dere en liten internett-burn, jenter.

Og til alle erfarne gamere (jeg vet dere er der et sted): Kom gjerne med spillerfaringer og -tips. Vi er ikke veldig åpne for nye ting, men en gang må vi ta steget ut av det sikre spillskrinet vårt og slå til med noe nytt, og da er det greit å ha noen å skylle på hvis vi ikke liker det!

I en mørklagt kjellerleilighet langs Arne Garborgsvei sitter jeg i sofaen og knasker meg gjennom et knekkebrød med ferdigskåret norvegiaost på toppen. Jeg føler meg nesten ferdigutdannet i kunsten å spise Wasa-produkter uten å smule. Jeg bruker tygg, sug og slipp-metoden, og den fungerer ypperlig. Det eneste jeg mangler er det siste kurset hvor man lærer hvordan dette gjøres uten å måtte gå i en slags sinnsforlatt stemning fylt av konsentrasjon for å unngå nybegynnerfeil. En nybegynnerfeil i knekkebrødspising er all form for smuling.

Hanne Mari har kjøpt en ny bordklokke i helgen, type gammel som må trekkes opp, med to svarte bjeller på toppen. Etter to minutter i det jeg trodde var total stillhet, er den nå viet hele min oppmerksomhet. Den tikker mye og høyt, antageligvis både oftere og kraftigere enn de gode gamle klokkene gjorde i sin tid. Jeg ser at konseptet “gammel klokke” har sin sjarm (nostalgi har jeg reservert i minst ett dedikert DNA fra både mor- og farsiden), men sjarmen forsvinner fort når kvitteringen er fra IKEA. Jeg tror ikke den står lenge, i alle fall ikke i stuen eller på soverommet. Enn så lenge står den her ene og alene fordi Hanne Mari har for mye stolthet til å innrømme bomkjøpet, og fordi “den er søt”.

Internett er blitt for stort. Det er prikk likt verdensrommet, som også er så stort at det irriterer meg å tenke på det. Jeg skulle ønske at internett kunne gjort som verdensrommet på noen punkt, for eksempel kunne de laget noen solsystemer, noen soner. “Her: Dette er interessant for deg. Alt det der borte kommer du verken til å forstå eller få tak i, det er et annet solsystem, ikke noe å bry seg om. Ikke tenk på det.” I min tid som internettsurfer har jeg ikke vært på en promille av all verdens nettsteder. Det er enormt frustrerende.