…kommentarfeltet i lokalavisa er fylt av kommentarer som de under:
Les nyhetsartikkelen på JBL.no. Tiå våre på JBL.
Postet i: Aktuelt, Kommentarer, Underholdning&Youtube
- 0Kvalitet! En assistent sier opp jobben ved å sende e-post til alle kollegaene med 33 bilder av henne selv med tekst: http://bit.ly/c0dZws
I en heftig debatt under en artikkel om et par dansker som fanget en rekordhai i Boknafjorden, slenges argumenter frem og tilbake mellom hissige nettdebattanter som mener det ene og det andre om fisking for moro’skyld. Som alltid i slike diskusjoner, kommer det noen herlige utsagn som bidrar lite til konstruktiv debatt, men som likevel er av en viss underholdnigsverdi.
Innlegget til “stian” er av en slik karakter. “stian” er, hvis det skulle være noen tvil, positiv til fisking for the fun of it. Han velger å argumentere på denne måten mot horden av mennesker som tydeligvis er uenige med han:
“[...] nå har det seg sån at fisker ikke har psykiske følelser sån som noen sinsforvirrede mennesker liker og tro. eller for og snakke på et språk som som dere forstår.det finnes ingen fiskemamma og fiskepappa som vil savne fisken. Det er ingen familiemiddager eller andre avtaler denne fisken vil gå glipp av.. Denne fisken levde et ensomt liv på dypet å hadde den hatt følslser ville den nok tatt livet av seg for lenge siden uansett..”
Nettdebatter er kommet for å bli, ingen tvil om det — dette er gratis underholdning på et relativt høyt nivå!
Link: Artikkel med tilhørende debatt, nrk.no.
Postet i: Aktuelt
Martin har mange gode egenskaper, men den eneste som betyr noe for vennene hans, er at han er god til å lage Galliano-shots på diverse festlige sammenkomster. Her er Martin:
I tillegg til at han er god til å lage den, er han også glad i lage den. Det er disse egenskapene vi i gjengen setter mest pris på ved Martin — han stiller alltid opp i en stram skjorte og med mange spennende indegrienser i posen. Her skal vi gå under huden på Martins suksessdrink nummer én — “Martins Galliano-shot” — og vise dere alle hemmelighetene bak den gule oljen som Martin har fått så mange venner av.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube
I sterk kontrast til det forrige innlegget mitt: hvis alle folk hadde vært som trommisen i dette dansebandet, hadde verden antageligvis vært et helt absurd og konge sted å være. Og alle folk hadde vært på helt feil plass i helt feil setting, menmen, det kan vi leve med. Dette er en hverdagshelt i uttrykkets opprinnelige forstand:
(via Torjus Skaaland)
Postet i: Musikk, Underholdning&Youtube
Dette er et eksempel på min humor.
(via kollega Henrik)
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
“Når jeg snakker om hvor halvhjertet jeg var som student og hvordan jeg brukte mine dager på å perfeksjonere den edle kunsten å ikke gjøre noe som helst regner de aller fleste med at jeg overdriver for effekt. Jeg gjør meg ofte skyldig i slike overdrivelser, det gjør vi alle, men ikke i dette tilfellet.
Mine tre år ved universitetet i Bergen var preget av en apati og en mangel på initiativ og arbeidsvilje så total at en fremtidig jobb i et kommunalt administrasjonsledd virket uunngåelig.”
Utdrag fra “Flink gutt“, 9. juni 2010 på forvirring.wordpress.com/
Lars Sivertsens oppdateringer fra Tampere, Finland, anbefales på det groveste. Om du ikke kjenner på et brennende behov for å finne ut mer av livet til en brynebu i Finland, så besøk i alle fall bloggen for et raskt stilstudie i herlige formuleringer og artige observasjoner. Dette er en av de få bloggene hvor innlegg med litt lengde på gleder meg, sett bort i fra min egen selvfølgelig. Take me to Lars Sivertsens blogg.
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Kommentarer
Hvis du ikke drar på smilebåndet under denne videoen,
har du et seriøst problem med å glede deg over ting i livet.
(via Henrik og Ingar fra Telekiosken)
(selvfølgelig)
Postet i: Musikk, Underholdning&Youtube
Iron Man 2 er to timer blodharry, teknologispekket action som mellom robotkrigen slår til med glimrende humor. Det må man jo like.
Du har sett det meste før: transparente dataskjermer fra CSI, laboratoriumer fylt av flyvende grafikker som kan dras og forstørres med bare hendene og atomfysikk på et veldig populistisk og forenklet nivå. Spe på med Robert Downey Jrs arrogante og egosentriske utstråling, et herlig og (igjen) skikkelig harry manus, den røde Iron Man-drakten og ondsinnede superhelter med pisker av lyn stjålet rett fra God of War II — og der har du god underholdning, right there.
Etter at milliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr) røpet at han var hele verdens superhelt i den første Iron Man-filmen, har han nå blitt et globalt ikon og en superstjerne. Oppstandelsen rundt han har gjort egoet hans flere hakk kvalmere, og han handler fortsatt helt etter eget forgodtbefinnende. Dette forsterkes av at han begynner å gi blanke fordi grunnstoffet han må injeksere i brystkassen for å styre robotdrakten Iron Man gjør at kroppen hans sakte men sikkert slites ut.
Tony Stark og hans Stark Industries påstår å ha “privatisert verdensfreden” med sin Iron Man. Det liker det amerikanske militæret dårlig, som sammen med sin våpenleverandør Justin Hammer (Sam Rockwell) krever at robotdraktene leveres til dem, begrunnet med den kjente strofen om “rikets sikkerhet”. Tony Stark nekter å gi slipp på sin eiendom, og Hammer blir nødt til å leie inn Starks russiske familiefiende, fysikker og dranker Ivan Vanko, for å konstruere sine egne “droner”, eller robotter. Det går selvsagt som det må gå når disse braker sammen.
Det imponerende med Iron Man 2 er at robotkampene er langt i fra like blodharry som de roligere pausene i mellom. Robert Downey Jr replikker og hele hans væremåte er som hentet ut fra det hardeste rånemiljøet i Hå kommune, og det fungerer — ikke overraskende — utmerket godt som underholdning.
Og skulle du mot formodning ha klart å holde smilemuskulaturen i sjakk av det som allerede er beskrevet, er sjansen stor for at du må gi tapt når Scarlett Johanssons karakter maltrakterer et helt fotballag i en ninja- og Matrix-inspirerte kampscene, iført en obligatorisk tettsittende heldrakt.
Iron Man 2 er en fest av en actionfilm som nesten hører mer hjemme i komedie-sjangeren, og som kanskje først og fremst appellerer til det mannlige publikum. Det aner meg i alle fall at fruen her i huset hadde følt seg pinlig berørt opptil flere ganger, mest sannsynlig i de scenene hvor jeg gliste bredest.
Flere filmomtaler:
- Avatar
- State of Play
Les mer i TV & Film-kategorien her på sidene, eller se alle mine filmrangeringer her.
Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube
Helt siden jeg fikk lappen for ganske nøyaktig fire år siden, har jeg hevdet til politistudent og bror Eirik — og alle andre for den saks skyld — at jeg ikke tenker så mye på om politiet står langs veiene, fordi, quote: “jeg ser politiet før politiet ser meg”. Og selvsagt fordi jeg stort sett forholder meg til gjeldende fartsgrenser. Etter en litt uoppmerksom hendelse rett etter Helleland og Ben’s Café i går, må jeg innrømme at jeg har tatt meg litt vann over hodet. Likevel: Jeg står fortsatt på at jeg ser politiet med falkeblikket mitt hvis jeg vil det, og at gårdagens hendelse bare skylles et utilregnelig gjerningsøyeblikk, for å bøye en litt oppbrukt klisjé.
Først og fremst — jeg skryter ikke over å ha kjørt for fort, og jeg kjører generelt relativt forsvarlig i trafikken. Tro meg den som vil, nå er det i alle fall nevnt.
Møtet med utrykningspolitiet skjedde på vei hjem fra en herlig hyttetur på Tonstad. Jeg hadde akkurat handlet meg en 160 grams hamburger og en cola på Shell 7-Eleven, og makker Martin i passasjersetet gomlet på en rykende fersk Calzone.
Etter å ha gasset opp for å komme i “marsjfart” ut fra Shellen, med et godt tak rundt hamburgeren med venstrehånda, viste det seg at min oppfatning av lovlig marsjfart på strekningen nok lå et godt stykke over det myndighetene og Onkel Politi var blitt enige om i forkant. Som kjent er det sistnevnte instanser som har fasiten i slike situasjoner, og jeg ble vinket inn til siden av en mann med en Star Wars-lignende lightsaber, cirka ett hamburgerbit etter svingene nord for Helleland. Jeg manglet et nærlys og kjente hjertet banke litt smånervøst for det.
Mannen som kom bort til meg brydde seg minimalt om oppbrukte lyspærer.
“- God ettermiddag.”
“- Heihei!” sa jeg, mens blikket mitt gikk opp og ned, fra politimannens øyne (det er høflighet å se på myndige personer når de snakker til deg) og skjemaet han holdt i hånden, med tittelen “Forenklet forelegg”.
“- Det viser seg at det har gått litt fort, og du skal få en liten bot av meg.”
Litt fort betyr aldri litt fort, og liten bot betyr aldri liten bot, tenkte jeg. Jeg spant videre på det i hodet og fortsatte dialogen:
“- Da kan jeg ikke annet enn å beklage. Kan jeg spørre hva fartsgrensen er på denne strekningen?”
“- 60. Og du har kjørt forbi to 60-skilt.” svarte den uniformerte mannen momentant, dog med en overraskende høflig og vennlig tone. “- Men jeg har ikke fått den nøyaktige målingen enda, så du må bare spise hamburgeren din.”
Når en politimann sier at du skal spise hamburger, så spiser du hamburger.
Politimannen stilte seg bak bilen og noterte flittig på skjemaet. I mellomtiden innrømte jeg både for meg selv og for Martin at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvor fort det hadde gått, men at det fort kunne ha gått godt over 80 km/t, tatt i betraktning at jeg må ha regnet med at dét var fartsgrensen. Vi ble enige om at det ikke kunne ha gått ekstremt fort, selv om jeg satt med følelsen av at strekningen Tonstad – Helleland kunne ha gjort meg litt fartsblind. Herligere veier for en kjøreglad ungkalv skal du tross alt lete en god stund etter.
Politimannen kom tilbake til vinduet samtidig som mobilen min ringte. Jeg skrudde den på lydløs, trodde jeg, men jeg må ha bommet, for Hanne Mari fikk med seg hele den følgende dialogen.
Mens representanten fra UP forklarte meg rolig og kontrollert hvordan prikker fungerer, hva et forenklet forelegg er, hvilke rettigheter jeg hadde og hvilken fart jeg ble målt i, flakket fortsatt blikket mitt mellom mann og skjema. Forgjeves så jeg etter beløpet på den klissvåte papirlappen, men det trengtes ikke, for politimannen var endelig ferdig med prosedyrene og kunne røpe hva utskeielsen hadde kostet meg. Jeg signerte, beklaget meg igjen, smilte og svingte ut med en følelse av at hele situasjonen var ganske ryddig og ordentlig, alt tatt i betraktning.
Så løftet jeg opp bluetooth-handsfree’en til øret, som jeg pleier når jeg kjører, og i andre enden får jeg servert:
“KÆ FILLEN!?! He du fått SEKS TUSEN FEM HUNDRE i bot?!”
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
(via CiViX)
Postet i: Underholdning&Youtube
Jeg heier på Norge og Hjelmeset i kveldens stafett med et klipp fra da Odd-Bjørn prøvde seg på japansk på en pressekonferanse. Magisk øyeblikk!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
Noen gjør seg bedre foran kameraet enn andre, det er det definitivt ingen tvil om. Denne Celtic-supporteren tar mildt sagt av når han får med seg at TV-kameraet fanger opp de små armbevegelser han gjør til Bon Jovis “Livin on a Prayer”. Videre utfører han et kunststykke av en opptreden ned langs tribunen. Engasjementet, danseferdighetene og underholdningsverdien på dette klippet er så tett på en innertier du kommer. Denne mannen er en helt – og for en gjennomført utførelse!
Postet i: Underholdning&Youtube
Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.
Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.
(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)
That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
Mulig det blir litt mye Radioresepsjonen her for enkelte av dere, men det har seg jo slik at RR faktisk er en viktig del av min hverdag, så det får dere stå i. Nedenfor kan dere høre et klipp fra oktober, da “Losen” (aka. Bjørn Eidsvåg) vikarierte for en av “jentene” i RR. Han bidrar her i spalten hvor hver av resepsjonistene skriver en liten barnebokfortelling som de leser høyt for lytterne. Eidsvåg har skrevet historien “Helten Sivert”, men klarer ikke å holde seg helt i tøylene når han skal lese den noe spesielle fortellingen høyt for oss.
Jeg har sagt det før, men nevner det igjen: Skal du høre ETT klipp fra Radioresepsjonen, er det for øyeblikket dette. God helg!
(via nrk.no/rr)
Postet i: Underholdning&Youtube
“Tores Knuteskole” er programmet for deg som ser verdien av kunnskap om knuter. Knuter kan komme til nytte i seiling, fisking, camping og livet selv – her er første episode av “Tores Knuteskole”.
Jeg liker hvordan radioresepsjonistene (fra NRK P3s formiddagsprogram og lokomotiv, “Radioresepesjonen”) aldri klarer å slutte å le av sine egne oppsett og produksjoner — både på radio og når de lager serier som denne. Ansiktsuttrykket til Tore når han prøver å skjule fnisingen sin er verdt disse fem minuttene alene.
God helg!
(Er det lov å skrive “<3“?)
Postet i: Underholdning&Youtube
I går måtte min frue og jeg for første gang utføre en avriming av fryseboksen (eller -skapet) uten bistand fra personer med erfaring på området. Så akutt var det at vi ikke kunne gamble med en tredjeparts eventuelle tilgjengelighet — det måtte skje her og nå. Det hører med til historien at den akutte situasjonen til en viss grad var fremprovosert av undertegnede som i en god uke hadde ignorert sin kjæres iherdige oppfordringer om at “noe snart må skje i den fryseboksen”.
Dette “noe” bestod av å: 1) gjøre det fysisk mulig å lukke igjen kjøledøren, noe som ville kreve en massiv henrettelse av alle iskrystallene som spredde seg i et pandemi-lignende tempo der inne, og 2) fjerne to colaflasker som jeg for noen uker siden moste inn i midterste hylle. Fjerningen av colaflaskene innebar også fjerning og destruering av noen poser med blåbær som, siden jeg moste inn disse colaflaskene, ikke hadde gjort annet enn å lekke og skape et blått helvette i 2. og 3. skuff i fryseskapet. De var over alt, blåbærne. Helt på styr var de.
ETTER SUKSESSEN: Slik ser fryseskapet vårt ut etter knivkampen. “Før”-bildet glimrer med sitt fravær, men jeg kan fortelle at iskrystallene dannet en mur som strakk seg fra toppen av frysen og ned til isboksen — i tillegg til å dekke alle skuffer, vegger og gitter selvfølgelig.
Vi satte i gang å lesse ut varer fra et stappfullt fryseskap mens vi diskuterte hva som var den videre agendaen. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå for en hurtigløsning slik at varene ikke måtte omplasseres til en annen fryseboks. Etter å ha stappet kjøleskapet fullt og flyttet de overflødige varene utenfor ytterdøren fant vi ut at avrimingen, mot min formodning, krevde at vi kuttet strømmen til hele kjøleskapet. Hanne Mari ble sendt ut med flere bæreposer som allerede var blitt faretruende varme — situasjonen var om mulig blitt enda mer akutt.
Igjen stod jeg med en vannkoker, tre gryter og noen kniver av diverse kaliber. Planen var å koke opp vann, plassere dette i gryter i fryseskapet og lukke igjen skapdøren. På noen ytterst få minutter ville da varmen fra grytene, samt dampen som vannet avga, smelte alt av is og krystaller som befant seg der inne. Til grunn bak denne utregningen la jeg min fjorten måneder lange fysikk- og kjemikarriere fra videregående — som denne gang skulle vise seg å komme til kort.
Vi kunne selvsagt latt fryseskapet stå åpent i noen timer, men vi hadde mindre enn en time før vi skulle ut, og siden Hanne Maris tålmodighet allerede var overtrukket med en uke, var det ikke så aktuelt å bruke et halvt døgn på denne prosessen. Jeg satte raskt i gang med ishogging i en skala tidligere bare observert på våre to polområder, men isen var hardere og mer motstandsdyktig enn forventet. Først da jeg dro frem den aller største brødkniven (som strengt tatt burde fått tilnavnet sag), begynte krystallene å gi etter. Store flak ramlet ned fra fryseskaptaket og drønnet ned i flisegulvet. Bollen som samlet vannet i bunn av skapet var fyllt opp til 5L-streken på ett par minutter. Is, vann og blåbær fløt rundt på gulvet. Nå var det endelig gang på det.
Etter halvannen time med aktiv knivbruk var jeg sluttkjørt — heldigvis var også de massive ismengdene det. Jeg lå utstrekt på et småvått gulv med en brødkniv i høyrehånden og blåbær på leggene. Enda et kapittel i livet mitt var avsluttet, og jeg var over gjennomsnittet fornøyd med min egen presentasjon.
Likevel — jeg håper det blir minst ti år til neste gang. Stemmer det?
Postet i: Hverdagslig
Jeg kom over en herlig bloggpost via hypertwittreren Morten Røvik nå nettopp. Sirdølingen Gunnar forteller om hvordan han og en kamerat opptrådde som studenter i Oslo tidlig på 90-tallet — om hvordan de to ikke sprang til bussen, spiste for lenge på samme Burger King eller spurte etter regning på restauranter, alt for å slippe å “skape for mye oppstyr”.
“Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. [...] Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.
[...] jeg er en person som alltid kommer i siste liten til det meste. Det var derfor ikke få ganger jeg så bussen stå på holdeplassen da jeg kom gående hundre meter oppe i gata. Med en lett joggetur ville jeg har rukket bussen glatt, men neida. Det ville skape alt for mye oppstyr. Og tenk om jeg akkurat ikke rakk bussen? Kan du tenke noe teitere enn å se en fyr komme løpende for akkurat å ikke nå bussen? Ikke jeg heller. Jeg ville ikke være den personen. Så da gikk jeg heller i vanlig tempo som om bussen og jeg på ingen som helst måte hadde noen felles agenda. Hvis bussen kjørte før jeg nådde frem, fikk jeg heller vente femten minutter i femten minusgrader til neste buss kom. Heller det enn å skape oppstyr.
Jeg ler for meg selv. Dette er god min type humor, og jeg anbefaler deg å lese hele det velformulerte innlegget.
Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig
“Berlusconi er en vandrende solariumbrun ereksjon med omtrent like mye sosial intelligens som et gjennomsnittlig eregert mannslem. Det er et under at ikke landet Italia allerede har sunket ut i Middelhavet under vekten av sin egen skam.”
Knut Nærum i Nytt på nytt, fredag 02.10.2009
Postet i: Aktuelt, Kommentarer, TV & Film
(via)
Postet i: Aktuelt, Underholdning&Youtube
Jeg hadde få eller ingen forventninger til “The Hangover” når Anne inviterte meg med til å se den på mandag. På grunn av noen rare siste uker hvor dagene både på jobb og hjemme har gått forbi som aldri før, hadde jeg bare så vidt fått med meg tittelen når vi reiste inn til Sandnes. Men én ting ble jeg fortalt: “The Hangover” er en komedie. I ettertid ser jeg at det var alt jeg hadde behov for å vite før jeg satt meg ned i skinnstolene i sal fire. Resten av kvelden gikk slag i slag.
(Til deg som ikke har sett filmen enda: Nå vet du at det er en komedie — altså er det egentlig ingen grunn til å lese videre. Du bestemmer.)
“The Hangover” tar utgangspunkt i et ganske enkelt scenario. Tre unge menn og en kommende brudgom reiser til Las Vegas ett par dager før det planlagte bryllupet for å stelle i stand et utdrikningslag de sent vil glemme. Dessverre skjer nettopp dette, og ingen av de vidt forskjellige karakterene husker noen ting fra kvelden i forveien når de våkner på gulvet i luksussuiten dagen derpå (les: alkohol og tabletter, derav hangover). I den raserte leiligheten de våkner opp i finner de en baby, en høne og en tiger — men ingen Doug (som er den allerede nevnte kommende brudgommen). Resten av filmen går med på å samle spor fra kvelden før for å finne ut hva som egentlig har skjedd, hvis mål naturligvis er å finne igjen Doug et sted på ferden.
Regisør Todd Phillips (som tidligere har jobbet med filmer som Starsky & Hutch, Roadtrip og Borat) har samlet sammen fire fantastiske hovedkarakterer som står i glimrende kontrast til hverandre: En tilsynelatende fornuftig brudgom (Doug), en liten og kraftig tilbakestående svoger (Alan), en forsiktig og smått nervøs tøffelgutt (Stu) og en vågal og spenningssøkende “hunk” (Phil). Disse, sammen med mange andre plutselig involverte karakterer, gjør filmen latterlig morsom. Noen scener (f.eks. svogerens tale, besøket hos Mike Tyson og noen fantastiske sluttminutter av filmen) er så ustyrtelig tragikomiske at jeg felte små tårer mens jeg hikstet og lo av full hals.
Likevel skal jeg prøve å bremse ned litt — av hensyn til min medkinogjenger til venstre for meg i salen. Jeg så henne ikke smile en eneste gang gjennom filmen, heller ikke i de stundene hvor Anne og undertegnede hadde seriøse problemer med å ikke bli irritasjonsmomenter for de bak oss fordi vi gynget opp og ned i kinosetene av latter. “The Hangover” er en film du må se med de rette folkene, i den rette stemningen. Du må være åpen for enkel, banal guttehumor mikset med bøttevis av ironi og sarkasme. Du må kunne le av de små, vittige detaljene og kommentarene. Du må tåle å se en homofil japaner i trange bukser gestikulerer med seksuelle baktanker. Noen av dere må kanskje legge igjen en del av dere hjemme før dere drar avgårde.
Hvis du åpner opp disse små sperrene, vedder jeg på at du kommer til å storkose deg i halvannen time — og når du forlater kinosalen kan du nyte noen timer med problemfri hverdag på rosa skyer. For i et par timer er du litt gladere enn normalt, og du ler en god del oftere.
Filmen anbefales på det varmeste, med en usikker variabel som styres av X (de du ser filmen med) og Y (din egen innstilling og stemning).
Postet i: TV & Film
Dette er by far det beste klippet NOEN GANG på Youtube. Far og sønn kan vanskelig fremstilles i en morsommere setting enn den som er presentert så vakkert her.
Postet i: Underholdning&Youtube
På MANSHOW.no/EPIC finner du en blogg som utelukkende består av lettbeint underholdning fra det store internettet. Epic’s redaktør heter Hansi Heskje og står for alt materiale: Hansi er en youtube-er og surfer av sjelden god kaliber og han bruker garantert mer tid på videoer og sarkastisk humor på all verdens forumer enn deg. På EPIC får du bare kremen — filtrert etter hans egne, lett psykotiske premisser.
Så ja, kos dere!
Postet i: Bloggrelatert, Underholdning&Youtube
Håper forresten Sirdalen var bra, det er fremdeles snowboard som gjelder for deg? (Ja, det er det, red.anm.) Jeg og Eirik var i Tryvann vinterpark her i Oslo lørdag og stod telemark på carvingski. Morsomt, har bare gjort det eit par gonger før, veldig kjekt. Og bra framgang iløpet av ein dag. Eirik var forresten så trøtt at han sovna i stolheisen.
Hentet uten godkjennelse fra en e-post jeg fikk i dag fra storebror Trygve.
Postet i: Hverdagslig, Kommentarer
Jeg har lært å like radio det siste halve året. Jeg vil våge å påstå at jeg har “vokst det på meg”. Den oppmerksomme leser noterer seg kanskje at dette er andre gang på relativt kort tid at dette “urgamle” mediet i det hele tatt blir nevnt her på manshow — det i seg selv forteller en god del om hvor stor del av livet mitt som har blitt invadert av FM-signalene. Vel, det med FM-signalene er teknisk sett ganske langt fra sannheten. Jeg nyter først og fremst radio via podcast — i stedet for å innrette meg etter sendetidene, kan det ønskede programmet spilles av, pauses og spoles i nøyaktig når jeg selv vil det. Dét er radio slik vi liker det.
(For å være ekstremt politisk korrekt: Radio defineres som “lydoverføring ved hjelp av elektromagnetiske bølger”, så da er det altså ikke radio jeg har lært å like. Er det bare en ny del av internettet jeg har knyttet bekjentskap med og gitt min elsk til? I så fall overgår internettet igjen både seg selv og mine forventninger. Det er uansett ikke første gang, og det er uansett ikke noe jeg kommer til å dvele nevneverdig mye mer ved.)
Det allerede nevnte “ønskede programmet” er for mitt vedkommende NRK P3-stoltheten Radioresepsjonen for mitt vedkommende. Jeg ble først presentert for Radioresepsjonen av min fantastiske venn Cristy (aka. ei fantastisk jente fra Tjåland) for noen måneder siden. Hun pratet varmt om dette “lettbeinte underholdningsprogrammet” ved flere anledninger, og etter mye overtaling — og noen ukers tilvenning — ble jeg totalfrelst jeg også. Radioresepsjonen er uten tvil blitt mitt favorittprogram, uansett medium. Det er så bra at jeg må snakke om det.
Radioresepsjonen går på NRK P3, mandag til torsdag fra 10-12:00. Resepsjonistene består av Steinar Sagen (programleder), Tore Sagen (én av jentene) og Bjarte Paul Tjøstheim (én av jentene). Sendingene er stort sett bygd opp av (i kronologisk rekkefølge):
- Åpning/småprat før resepsjonistene forteller om de siste 24 timer i sitt liv
- Sketsj/innslag/”reportasje” (her har de et bredt spekter av karakterer som blir intervjuet eller som “ringer” til Radioresepsjonen, mine favoritter: Terje Sædseth, Egil Datasupport og Spencer — se biografier på alle sammen her)
- Dagens hovedspalte (forskjellig fra hver dag: oneliners, tips & triks, fun facts)
- En eventuell ny sketsj/innslag/”reportasje”
- En mindre spalte (kalt post, kan f.eks. være kunstinnslag eller testing av forskjellige medikamenter, avføringsmiddel, røykmerker — og akkurat nå: brennevinscupen, hvor alle resepsjonistene tester forskjellige brenneviner live)
- Avslutning hvor de tre stikker fingrene inn i en «sjokkmaskin», som vilkårlig gir elektrisk støt til én av de tre. Den som har fått støtet blir deretter skutt med en softgun-MP5.
Det er vanskelig å forklare nøyaktig hvor godt disse tre fungerer sammen på radio. Den beste beskrivelsen er kanskje at de er intenst småpratete og veldig interne, og de har fått med seg helt vanvittig mange lyttere på dette. Per dags dato ligger de på topp på podcastnedlastinger i iTunes, og i tillegg har de mange hundre tusen daglige lyttere når de går live. Det kan også nevnes, for å underbygge mitt engasjement, at de har vunnet prestisjekonkurranser som “Årets Radionavn” opptil flere ganger, i tillegg til flere mindre kjente radiopriser.
For de som vil se og ikke lytte, kan jeg anbefale den fenomenale (og helt nye) “Dogumentaren om Radioresepsjonen” som er laget av P3TV.
Fortsatt ikke overbevist? Eller bare mer om Radioresepsjonen?
- Radioresepsjonens blogg
- Wikipedia om Radioresepsjonen
- Wikiquote med helt sinnsykt mange ord og utsagn fra programmet (veldig mye av dette er noe internt — jeg anbefaler å høre en uke og to med Radioresepsjonen for å få full nytelse av dette)
Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres.
Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.
Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.
Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.
Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.
Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.
Støvsugeren danser over stuegulvet.
Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
Siste kommentarer