Poster tagget med ‘Hverdagslig’

24

jan

4

Tagger: , ,

Selvpåført normal døgnrytme

Treningsregimet som er innført i kjølvannet av konkurransen “Most Sexy 2011″, bærer med seg flere direkte og indirekte endringer i hverdagen min. Fra å være en sofakjær colagutt hver ettermiddag hver uke, prøver jeg nå å gjøre et eller annet fysisk i løpet av døgnets siste halvdel. Det betyr store forandringer.

Først og fremst til det positive, selvfølgelig. Det å spise mindre og sunnere kombinert med langt mer fysisk aktivitet enn tidligere, gjør i utgangspunktet at jeg har mer energi enn før konkurransen spontant ble satt i gang. Men denne ekstra energien brukes opp på trening som jeg ellers ikke hadde orket, og da ender jeg totalt sett opp i minus i forhold til tidligere. Resultat: normal døgnrytme. En radikal og problematisk endring.

Mine tidligere “beste timer”, de mellom normal leggetid og kl 02:00-02:30, har svunnet hen i søvn. Det betyr først og fremst en dramatisk endring i tidsbruk på internett — og dermed mindre tid på sosiale medier, uviktige nyheter og sist men ikke minst blogging og blogglesing. Også dette er nok en forandring til det bedre; jeg savner ikke den timen på Facebook og VG nevneverdig, men det “mangler”, none-the-less. Mer problematisk er det at det som vanligvis kom etter Facebook og tabloidene — den endeløse nettsurfingen — har forsvunnet totalt. I den kategorien falt som regel også bloggingen. Det er sikkert sunt, men det føles ikke slik.

Jeg håper og tror at dette kommer til å normalisere seg over tid. Beina mine har allerede satt en effektiv stopper for at jeg kan jogge flere ganger i uken, ved å gi meg tilbake beinhinnebetennelse som jeg har fått kjenne i leggene med jevne mellomrom i fem år. I tillegg til at denne fysiske begrensningen forhåpentligvis vil gi seg med tiden, vil jeg nok på sikt slippe å ta ut så mye energi på treningsøktene som jeg gjør i dag. Den dagen — altså den dagen jeg kommer i merkbart bedre form enn i dag — håper jeg at noen seine kvelder i uka blir gjennomførbart igjen.

Frem til da legger jeg meg ved normale tider. Det er veldig spesielt.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

16

apr

11

Tagger: , , , , , , ,

Hverdagshistorie: “To jævla meter!”

Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Det sølvgrå lynet med låst bakhjul

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker

28

feb

0

Tagger: , , ,

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

15

feb

3

Tagger: , , , , , , , , ,

Bloggfyll

Det er mye spennende som skjer for en stakkars sjel om dagen: Mobile World Congress i Barcelona, Vinter-OL i Vancouver og — på hjemmefronten — innkjøp av ny Bergans-jakke. Sistnevnte har den lengste syklusen — det skjer bare hvert sjette år, og er naturligvis en stor begivenhet for de det berører (strengt tatt bare undertegnede).

Siden messen i Barcelona er for spesielt (mobil)interesserte, skal jeg nesten la hele arrangementet passere i stillhet. Kort fortalt handler det om nye operativsystem fra Nokia/Intel og Microsoft, en haug med nye telefoner med heftige skjermer og mye applikasjon- og softwaresnakk. (For den smale målgruppen som lar seg engasjere av det nevnte: se GSMArena.)

Vinter-OL tar såpass mye plass i media at de fleste får med seg hovedtrekkene enten de vil det eller ikke, men det er liten tvil om at det til nå har vært litt lengre mellom høydepunktene enn det pleier. Vi er mestvinnende nasjon (by far) i vinterlekene gjennom tidene, og det har gjort mye med mentaliteten vår. Jeg minner i stillhet om at vi har tatt tre medaljer på tre dager, kreditert Emil Hegle Svendsen, Marit Bjørgen og Aksel Lund Svindal.

(Dette innleggets troverdighet synker betraktelig når jeg skriver som jeg gjør i avsnittet over. Derfor, i nyansens navn: Jeg er veldig skuffet og litt skremt over dagens innsats i skisporet, må innrømme det.)

Bergans-jakken, ja. Den er rosa og lilla mørk rød og heter Sirdal:

Så motebloggaktig av meg. Jeg må nesten avslutte med “hvordan ser din vinterjakke ut?”, så blir dette komplett. Ha en god kveld, tross alt.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

2

apr

12

Tagger: , , , , , ,

Forum: Hvor ofte bør leiligheten vaskes?

Vi strides i hjemmet, Hanne Mari og jeg. I kapittelet “Renhold” har vi to forskjellige oppfattninger av fasiten, og jeg mistenker at våre respektive syn er dypere forankret i vår naturlige kjønnsfordeling enn vi kanskje er klar over. Derfor stiller jeg dere, kjære lesere og hjelpere, to spørsmål i dag.

(Og ja, forresten: Vær snill å ikke forveksle dette med moteblogg-syndromet, hvor bloggjenta avslutter alle innlegg med spørsmål for å skape debatt i kommentarfeltet om uinteressante temaer. Dette ER viktig for meg.)

Spørsmål #1: Hvor ofte mener du at leiligheten/huset bør vaskes? Med vaske mener jeg vaske, ikke støvsuge. Skill gjerne mellom stue/bad/gang/soverom osv. hvis du mener det bør være forskjellige rutiner for hvert rom.

Spørsmål #2: Hvor ofte vasker du rommet ditt/leiligheten din/huset ditt? Altså et helt ærlig svar, kan gjerne avvike fra spørsmål #1. Om ønskelig, er det selvsagt mulig å kommentere anonymt.

På forhånd takk!

Postet i: Hverdagslig

4

mar

8

Tagger: , , ,

Om å handle etter handlehannuliste

Etter en overtidstrening i går (vi hadde det gøy og hallen var ledig) peip det inn to meldinger på mobilen i treningsbagen. Begge var fra Hanne Mari. Melding nummer én inneholdt en handliste:

  • Lettmelk
  • Flytende Melange
  • Maarud Popcorn ferdig poppa (tidligere på kvelden beskrevet av Hannu som “diabetikernes sukkertøy” – nesten litt søtt)
  • Firstprice pølsebrød
  • Firstprice vann med kullsyre
  • Lettrømme
  • Frukt

Melding nummer to inneholdt bare en kort beskjed: “De e Spar du ska på”. Hun hadde selvfølgelig sjekket ukens tilbud, og halvparten av produktene på handlelisten hadde stått i “bladet”.

Turen bar til Spar (ufrivillig rim, takk for det), som er “min” nye dagligvarebutikk siden den ligger like ved den nye leiligheten. Klam og (usannsynlig) svett ruslet jeg inn på senteret, gjennom portene på Spar, kavet meg tilbake forbi disse elendige enveishengslene for å ta med en handlekurv, så inn igjen.

Det var da jeg forstod det: Jeg er ikke en gutt mann som handler veldig mye etter handleliste.

Det å ha listet opp de tingene man skal ha er vel og bra. Veldig økonomisk er det også, har jeg hørt. Men å virre rundt i en butikk du tidligere bare tilfeldig har spasert innom — og da utelukkende for å skaffe de aller viktigste konsumvarene (that would be Cola og snus) — er et håpløst prosjekt. Jeg begynner ferden med å gå rett forbi frukten. Det gjør jeg bevisst fordi jeg må tenke over hvilke frukter jeg skal handle, siden denne posten var uspesifisert fra Hanne Maris side (heads up Hannu: når jeg først får en liste, MÅ den være spesifisert ned til minste detalj).

Videre tassler jeg gjennom samtlige reoler som inneholder posemat for å finne ferdigpoppa popcorn, før det slår meg som lyn fra klar himmel at denne varen alltid står ved siden av chipsen. Jeg har sett den i øyekroken når jeg kjøper Sørlandschips. Så jeg utsetter denne og tripper mot neste mål, som også er det sikreste: Kjølehyllene. Der finner jeg uten problemer både melk, Flytende Melange og rømme. Størrelsen på rømmen er uspesifisert, så jeg tar den mellomste.

Så kommer det verste: Tilbudsvarene. Jeg kan ikke fordra det. Heldigvis viste det seg at det var tomt for både Firstprice pølsebrød og vann med kullsyre. “Heldigvis” var det forresten ikke, for jeg måtte selvsagt ringe og dobbelsjekke med Hanne Mari at dette ikke var hastevarer. Det var det ikke, så da gikk turen tilbake til frukten. Den hadde jeg ikke tenkt på et sekund, så jeg tok med meg to bananer og så det hele som unnagjort.

Etter ett kvarter er jeg ute av butikken — det hadde tatt en rutinert listehandler (les: Hannu) maks fem minutter, men det bryr jeg meg ikke om. I stedet handler jeg en tilfeldig is til meg selv som belønning for strevet, og går ut av butikken som en fornøyd mann. “Jeg har lært min lokale dagligvarebutikk å kjenne litt bedre — det er da noe” tenker jeg. Frykten og forrakten for listehandling kan med trygghet trappes ned et par hakk — frem til Spar ommøblerer hyllene. Det gjør de visst en gang i året fordi forandring fryder.

Kyss meg.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

1

mar

2

Tagger: , , , ,

Månedsoppgjør: Februar

Guitar Hero #1: Konsentrasjon

Jeg har nå oppdatert flickr-sidene med noen bilder fra måneden som akkurat er omme.

Februar inneholdt forøvrig følgende hendelser, i tilfeldig rekkefølge etter hukommelsen:

  • Kombinert innflyttningsfest og 21-års dager for Hanne Mari og meg (to kvelder)
  • Gamingkveld på Oma
  • Dåp for Ruben, som Hanne Mari og jeg er faddere for
  • Tur til Sirdalen i Campingvogna til Hanne Maris foreldre
  • Overraskelsesbesøk på bursdagen min

Februar var en god måned. Jeg applauderer det som har vært, og ønsker mars måned hjertelig velkommen. Måtte det bli en god en.

Postet i: Bilder, Hverdagslig

25

feb

0

Tagger: , , , , , ,

Den hjemvendte sønn

Følgende fortelling er basert på den fascinerende og sanne historien om en ung, eventyrlysten og fremadstormende brynegutt og hans opplevelser fra returreisen på vei mot den en gang så grønne gressmatta på Bryne Stadion.

ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.

JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.

DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.

BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.

JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.

ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).

Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.

Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

18

feb

7

Tagger: , , , , , , ,

Skatt man betale skal. Betalt skal skatten bli.

En årlig utfordring for undertegnede er levering av skattekort i tide. Siden arbeidsgiver er regulert av lovens lange arm tykke bok i forhold til rutiner på dette området — og siden det dermed er umulig “å gjøre noen småtriks” og fortsatt holde seg på riktig side av regelverket, ble stemningen litt trykket i morgentimene på jobb i dag. Tidligere år har jeg opplevd å bli trukket 50% i skatt på februarlønningen, men i år ville jeg det annerledes. Heldigvis ligger Skatt Vests enorme lokaler like ved der hvor jeg jobber. Turen bar altså til Lagårdsveien, forlengelsen av Hillevågsveien hvor Nordialog holder til.

Det første som slo meg da jeg møtte opp uten for Skatt Vests nesten skremmende bygg  var at jeg tydeligvis betaler for lite skatt — akkurat som jeg sikkert ikke betaler nok renter heller. Skatt Vest, i likhet med flere andre offentlige institusjoner og de fleste banker, åpner ikke dørene før klokken 09:00. Det andre som slo meg er at Skatt Vests ansatte må ha en tøff start på dagen. I tillegg bør de være over gjennomsnittlig glade i å prate med folk som har dumme spørsmål, ikke kan norsk eller ønsker å endre ting som i det store og hele krever mye papirarbeid i forhold til rett kopi av legitimasjon, fullmakter og andre bunkeskapende rutiner. 

(Rett skal være rett, jeg må legge til en liten digresjon til uttalelsen “Skatt Vests nesten skremmende bygg”: Det er mulig det er navnet “Skatt” som skremmer meg mest, på samme måte som “Politi” gjør det — den konstante og overhengende frykten for å ha gjort noe galt uten å være klar over det er definitivt tilstede. Bygget i seg selv er ikke så aller verst.) 

Anyway, da flere av resepsjonistene hadde småsprunget forbi den allerede lange køen av skattebetalere som ventet utenfor skattehuset, og klokka endelig sneglet seg over nitallet på uret, fikk jeg og de rundt regnet tjue andre fremmøtte komme inn i varmen. Ikke overraskende var det kølappsystem, og ikke overraskende tok det litt tid før det ble min tur. Det var egentlig like greit, for jeg trasket litt rastløst i det store lokalet og stjal med meg det jeg fant av informasjonsbrosjyrer som omhandlet personlig næringsdrivende.

Da jeg endelig stod foran en konsulent (beklager at jeg kalte dere “resepsjonister” tidligere i innlegget), hadde jeg mistet alt håp om å få ut skattekortet mitt over disk. Det eneste som fylte veggene i det ellers tomme lokalet var nemlig lapper hvor det stod at “Skattekort sendes i posten, og leveres ikke ut på dagen. Besøk altinn.no for mer informasjon“. Det hele føltes med andre ord som en lost cause, men jeg hadde allerede trukket kølapp da jeg fant det ut, så jeg lot det hele stå til.

- “Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?”

Der satt hun altså, min skatt i personskikkelse, verdt hver eneste krone jeg har betalt til AS Norge. Antageligvis var hun en helt normal 40-åring, men for en service hun ytte! Skattekort fikk jeg, informasjon om forskuddsskatt forklart på en forståelig måte fikk jeg, flyttemelding fikk jeg. Rett og slett god informasjon, forklart med en rolig og avslappet stemme som ikke prøvde å stresse meg med å påpeke at jeg ikke hadde gjort alt som jeg skulle.

Jeg fikk mer enn jeg hadde forventet, og det av “Skatt Vest”. Jeg syns det er fantastisk.

I dag er jeg fornøyd med å være nordmann. Skatt er et gla’ord.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

4

feb

3

Tagger: , , , , , ,

Myter og støvsugere

Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres. 

Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.

Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.

Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.

Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.

Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.

Støvsugeren danser over stuegulvet.

Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

1

feb

5

Tagger: , ,

Psykologtime: Morgenrutine og dens mangel av tilstedeværelse

Enten har jeg et alvorlig morgenproblem — eller så har morgenen et alvorlig problem med meg. Det hele er selvsagt relatert til oppstandelsesprosessen — jeg gambler på at det kan hjelpe å snakke om det.

Briefing: Jeg har alltid levd med en moral som blant annet inneholder at to minutter givakt på togstasjonen er to bortkastede minutter, at frokost i sittende stilling er minutter og krefter jeg kunne brukt under dyna og at knytting av sko er tretti sekunder x ganger per dag som jeg aldri får igjen — noensinne. 

Da begynner jeg: Du sitter i stolen bak meg og jeg ligger på sofaen og ser opp i lyskrona i taket. Din oppgave er å gi meg din objektive mening — gode råd som kan hjelpe meg på livets svingete vei. Min oppgave blir å fortelle min historie. Den følger nå.

Dag 5 - Utslitt #2

Per i dag bruker jeg en “god gjeng” verktøy som skal ta seg av vekkeprosessen: en klokkeradio, mobiltelefonen (med fire innstilte alarmer) og en gammel Ericsson T28 av typen hvor alarmen må aktiveres hver bidige dag og klokka stilles inn hver gang telefonen går tom for strøm (det kalles sjarm).

På papiret burde dette holde. Noen vil kanskje legge til “og vel så det“. Men for meg er det ikke engang i nærheten av å være godt nok. Greit nok: Det er mange kilo som skal vekkes, mange hormoner som skal reagere på riktig måte — og så må man jo faktisk fysisk ut av luftlommen under dyna som på en god dag er det nærmeste man kommer Den Allmektige Faders Himmel på denne planeten. 

Når jeg nå tenker på det (ja — kanskje det faktisk hjelper å snakke om det!) mistenker jeg at problemet ligger på helt andre siden av regnestykket: Med stor sannsynlighet har jeg for mange dubbedingser med samme oppgave. Alarmene ringer typisk 06:30, 06:35, 06:37 og 06:41. Alle repeterer seg selv, henholdsvis etter 2, 3, 5 og 7 minutter. Som dere kanskje forstår, og som jeg selv ser når jeg skriver det svart på hvitt: Dette fremprovoserer det komplette kaos. Og kaos er ikke ønskelig — heller ikke hensiktsmessig — i disse allerede krevende morgenminuttene.

Men: Det er ikke min oppgave å konsultere meg selv. Du, som leser og altså automatisk psykolog, skal nå veilede meg på grunnlag av de opplysninger du har. Sett i gang, kommentarfeltet er åpnet og klar for grensesprengende forslag til forbedring.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

27

jan

2

Tagger: , , , ,

Opphissende pyromani

Flakkende flotte flammer

I mitt nye hi finnes en peis. Eller, i følge wikipedia er det egentlig et ildsted, type lukket med skorsteinspipe laget i murstein, men jeg har alltid foretrukket — og vært en ambassadør for  – bruk av betegnelsen peis. Dette tar dessverre slutt i kveld, først og fremst fordi jeg i min lille sjekkerunde angående ordbruk og betegnelser for ildsteder fant ut at peis i følge den norske ordboka også betegner en pisk laget av kjønnslemmet (les: penis) på en okse. I dette innlegget, og fra og med i dag, vil jeg så langt det er mulig unngå peis til fordel for ovn. I mitt nye hi finnes en ovn.

Jeg elsker ovn og flammer. Helt siden jeg var ulvunge i speidertroppen (dette kan mange bekrefte) har jeg vært nesten psykotisk besatt av flammenes flakkende jakt etter oksygen i omgivelsene for å på nytt lyse opp i enda en ny flamme blant alle de andre. Flammer og brann er kanskje den beste terapien jeg har.

Den første uken med egen ovn har vært en fryd, sett fra mitt pyromaniske ståsted. Jeg har stort sett fyrt hver dag, og når jeg fyrer, holder jeg det gående hele kvelden. Jeg kan sitte en time foran ovnen for å få gang på oksygenreaksjonene, og være oppriktig stolt når jeg reiser meg opp fra flisene og setter meg i godstolen og ser at de sprudlende oransje barna klarer seg selv.

Fra godstolen foran TVen ser jeg bort på ovnen som lyser opp den nå ganske lune stuen med et varmt og levende lys gjennom glassdøra. Jeg tenker for meg selv at flammene i ovnen er minst like god underholdning som et hvilket som helst TV-program.

Mat smaker bedre når man har laget den selv.
Flammer er varmere og vakrere.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

17

jan

2

Tagger: , , , ,

Ferdig emigrert

Det er dagen derpå for oss her i kjellerleiligheten i Arne Garborgsvei 31, og jeg har akkurat satt meg ned en i midlertidige sofa (leveringstid bør avskaffes) med datamaskinen i fanget og mobilt bredbånd i USB-porten. I bakgrunnen er sportslørdag på NRK viet vilkårlig oppmerksomhet mens jeg slurker i meg slushcola som et resultat av at verken Hanne Mari eller jeg er kommet helt overens med kjøleskapet enda. Jeg har på følelsen at slike vennskap pleier å gå seg til med tiden. 

Faktisk gikk flyttedagen i går oppsiktsvekkende bra, og vi er så og si installerte i vårt nye lille hjem. Selvsagt må det innrømmes at det gjenstår mye småplukk, men vaskemaskinen ser foreløpig ut til å svive, flammene i peisen varmer og det er mat i det iskalde kjøleskapet. Når det allerede nevnte fjernsynet i tillegg tar inn signal og bilde rett out-of-the-box, er det lite å klage på for undertegnede. 

I bakgrunnen farter Hanne Mari rundt og flytter klær fra for mange esker til for få hyller. I ny og ne stikker hun hodet inn i stuen og forteller meg om tilbud på diverse varer som hun plutselig kommer på og som hun tror jeg har interesse av. Jeg nikker og smiler. Min hjerne har ikke kapasitet til å lagre slike ting, selv om den blir fortalt det om og om igjen — akkurat som hun ikke kan varenummer på forskjellige typer mobilladere utenat.

Det er lett å legge merke til forskjeller mellom oss når vi flytter sammen i en liten leilighet. Det er underholdende å se hvilke underliggende tanker man har om hvordan ting skal være og om hva man trenger, alt etter hva man har blitt vant med i våre tidligere hjem. 

Jeg trives foreløpig ekstremt godt på det nye flisegulvet i den lyse leiligheten vår — og jeg gleder meg til å kunne invitere dere, mine venner, til kaffe traktet på Moccamaster, brettspill på bordet — eller en film og litt gaming på Playstation. Dere kan allerede nå invitere dere selv — så skal vi åpne huset så snart vi føler at rommene er presentable.

Til slutt vil jeg takke Geir Magne for lån av bil, Hans Erik for lån av rå muskelkraft og flyttelogistikk i særklasse og Arild og Anne Jorunn (svigers) for tiden og kjøreturen dere satt av til frakting av seng og til å hjelpe en nybegynner i møbelbygging med garderobeskapet.

Jeg endrer herved status til emigrert, og har fått et nytt hjem. Fantastisk.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

1

jan

0

Tagger: , , ,

Flyttemelding: Ny adresse fra ultimo januar 2009

Etter flytting (nøyaktig dato vil bli annonsert) kan du finne Hanne Mari og meg i en kjellerleilighet langs Arne Garborgs veg, nærmere bestemt overfor Sivdammen, i husnummer 31.

Yoohoo!

Postet i: Ukategorisert

28

des

8

Tagger: , , , , ,

En utrydningstruet og svært underholdende rase

På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.

Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.

FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.

Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda dummere rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.

EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.

Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker