Alt jeg ville, var å foreta et helt normalt Google-søk for å se om det finnes en god statistikkside for Tippeligaen. Israel er spesielt på veldig mange plan og i stort sett alle deler av samfunnet.
Og, vær så snill, ikke kom med en slibrig kommentar om at jeg burde avgrense søket. Det var ikke poenget mitt denne gangen.
E-post fra en eller annen “Alina M”. Jeg føler hun bommer lite grann…
Hello,
I have found your website manshow.no when searching the web on the topics related to my website theme.I must say your site content is very good and I think we would benefit much from possible partnership – for example link exchange. This would bring more targeted traffic to our sites, plus increase our websites’ weight at the search engines, as they give greater value to the links from the topic-related sites rather than irrelevant backlinks.
My website http://www.new-datingclub.eu/ is definitely related to yours.
I would be glad to link to your site in return to you linking back to mine.
Feel free to email me direct to marketing@new-datingclub.eu to discuss the details on the possible partnership.Hope for the fruitful cooperation,
Best regards,
Alina M. Marketing Manager,
http://www.new-datingclub.eu/
Jeg må ta en VG Nett: “Manshow.no tar ikke ansvar for eksterne linker.”
Postet i: Bloggrelatert
Forrige helg så jeg den amerikanske spillefilmen “The Social Network”, den uoffisielle fortellingen om Facebooks oppstart fra idé til internettimperium. Selv om “dokudramaet” presenteres med kunstneriske friheter i både historie og karakterbeskrivelse, viser den godt og underholdende hvilke intriger og uenigheter som kan oppstå når et fenomen vokser seg større og mer innbringende enn noen kunne ane på forhånd.
THE SOCIAL NETWORK er en fortelling om studenten og nerden Mark Zuckerbergs (Jesse Eisenberg) liv på Harvard, og hvordan han endte opp som gründer av verdens største sosiale nettverk etter flere kontroversielle hendelser med medstudenter i Cambridge, Massachusetts. Han ble kjent og forhatt på universitetet for blant annet å ha hacket seg inn i Harvards bildearkiv, for så å lage en enkel nettside hvor studentene skulle stemme på hvilke av studentjentene som var finest, vist én mot én. “Facemash” ble en kort suksess for Zuckerberg, som på én natt nådde å få både Harvard-styret og alle Harvards kvinnelige studenter mot seg. I tillegg kollapset nettverket på universitetet på grunn av den enorme pågangen på nettsiden hans, noe han selv (naturligvis) så på som en suksess alene.
Selv om Facemash ble lagt ned like etter lansering, fikk Zuckerberg med seg en erfaring som skulle vise seg å være avgjørende i fremtiden: en god idé kan spre seg som ild i knusktørt gress på internett. Det skulle ikke bli den siste gangen dette skjedde med et av Zuckerbergs prosjekter. Og ikke nok med det: noen studenter har fått med seg stuntet, og vil ha han med på sitt prosjekt: et sosialt nettverk for Harvard-studentene.
Zuckerberg tar oppdraget fra de eldre studentene, men det viser seg fort at han har lyst å ta konseptet enda lenger. I skjul starter han kodingen på “TheFacebook”, som det het fra begynnelsen, og foran nesen på de andre studentene lanserer han det splitter nye sosiale nettverket, som fort bli en suksess. “The Facebook” begynner som et sosialt nettverk for Harvard-studenter, men utvikler seg raskt til andre universiteter for så å åpnes for alle. Ballen ruller i gang og fortsetter til det produktet vi kjenner i dag.
SELV OM HISTORIEN i seg selv ikke nødvendigvis appellerer til den gemene hop, er dette virkelig en film for massene. Den er glimrende spilt og produsert, og fortellerteknikken hvor man hopper fra rettsaken mellom Zuckerberg og student og “co-founder” Eduardo Saverin (Andrew Garfield), fungerer glimrende. Dialogene mellom Zuckerberg, Eduardo og Napster-grunnlegger Sean Parker (Justin Timberlake) er raske og intense, og til tider veldig smarte og interessante.
HVERKEN ZUCKERBERG eller andre ansatte i Facebook har vært med i produksjonen av The Social Network, og det er viktig å huske på. Zuckerberg har uttalt at det eneste som stemmer med virkeligheten i denne filmen, er t-skjortene som bekler Jesse Eisenberg i The Social Network — disse skal nemlig alle ha vært brukt av han opp gjennom tidene. For selv om The Social Network fremstår som et “dokudrama”, er det greit å ha i bakhodet at dette er en “uautorisert” versjon av “mølja” av konflikter i kjølvannet av fenomenet Facebook.
At historien består av en god porsjon fiksjon og filmmatiske friheter gjør absolutt ingenting for oss seere — det er jo en glimrende film. Mer irriterende er det nok for Zuckerberg og Facebook, som tross alt er saksøkt av flere av de reelle menneskene bak karakterene i filmen, blant annet for bedrageri og for å stjele andres idéer.
THE SOCIAL NETWORK ER HERVED ANBEFALT. Det er en gripende og drivende film med smarte dialoger, god dynamikk og variasjon i formidlingen og action hele veien gjennom de to timene den varer. Filmen er rett og slett one-to-watch, kjære leser. Min eneste advarsel er at du ikke må falle for fristelsen å koble ut i begynnelsen på grunn av en anelse mye nerdesnakk — det går over, og er en viktig del av filmen og karakterbeskrivelsene.
Og ja, funfact: Jesse Eisenberg ligner uforskammelig mye på Mark Zuckerberg i virkeligheten.
Pål Berge liker filmen “The Social Network“.
Du har sikkert hørt om RSS eller en RSS-feed. Du kan ha sett det i nettleseren din, på mobiltelefonen din eller i bunnen på nesten alle blogger og nyhetssider. Og du har garantert sett logoen (illustrasjon). Men vet du hva det er godt for?
PS: Dette er ikke akkurat den nye vinen, jeg er klar over det. Men kanskje finnes det folk der ute som er litt like meg, og som fortsatt ikke har tatt i bruk dette enkle verktøyet enda. La oss håpe (?) det.
Jeg har nesten aldri visst hva RSS-greiene var godt for. Jeg har visst hva det gjør, hva poenget er og at det “sikkert er greit å bruke”, men jeg har aldri benyttet meg av dette tilbudet — som finnes på stort sett alle nettsider hvor det dukker opp artikler, poster eller nyheter en gang i blant. Dette til tross for at en “erfaren fjellmann” — en som man skal lytte på — har minnet meg på at “Pål, du må få gang på å bruke en RSS-leser” veldig, veldig mange ganger. Denne erfarne fjellmannen er selvsagt Bjørnar. Jeg beklager for alle årene jeg har ignorert dette tipset, Bøsse. Og takk på etterskudd! For fra og med denne uken, er jeg en aktiv bruker av “Really Simple Syndication” eller “Rich Site Summary” — RSS.
Folkelig forklart, er en RSS-feed en informasjonsstrøm som mater en klient (en RSS-leser) med nye artikler eller innlegg fra de nettsidene du “abonnererer” på. Enda mer folkelig forklart betyr dette at du ikke trenger å sjekke innom bloggene til alle du kjenne for å finne ut om vi har skrevet noe nytt — en RSS-leser gir deg beskjed om oppdateringer på de nettsidene og bloggene du har sagt at du vil følge med på.
Så hvordan skal du få prøvd dette ut? Mest sannsynlig har du allerede en RSS-leser installert på maskinen din uten at du vet det, så du er antageligvis good to go. Selv om det finnes gode RSS-lesere som kan lastes ned (f.eks. programmet “NetNewsWire” for Mac), er det langt i fra nødvendig med et eget program for denne funksjonen. For eksempel har alle de store nettleserne innebygd RSS-leser, og enkle snarveier for å abonnere (følge) nye blogger eller nettsider. Trykk på RSS-logoen og du er i gang med å abonnere på nettstedet. I nettleserne Firefox og Safari, kommer det automatisk opp en snarvei til RSS-feeden (informasjonsstrømmen) hvis nettsiden du besøker har klartgjort for bruk av RSS. Se illustrasjoner nedenfor:
Abonnér på RSS-feed i Firefox:
Abonnér på RSS-feed i Safari:
Tilsvarende løsninger finnes også for f.eks. Opera, Google Chrome og Internet Explorer.
Ved å trykke på “PålBerge // MANSHOW.no // Sommer ’10 RSS Feed”, vil du automatisk få beskjed når jeg har skrevet et nytt innlegg her på bruket. I de fleste RSS-lesere kan du også lese hele innlegget mitt direkte i leseren, helt uten å besøke selve bloggen min. På noen blogger og nettsider, er det også mulig å abonnere på de nyeste kommentarene — på min blogg finner du link for dette nederst på bunnen av forsiden.
Har jeg klart å engasjere deg nok til å ta i bruk en RSS-leser nå? Sikkert ikke. Men det anbefales på det varmeste! Jeg abonnerer på flere blogger og mange mobilnettsteder, og slipper på den måten å klikke meg inn på alle nettsidene flere ganger daglig for å se om det har skjedd noe nytt. En RSS-leser gjør det også enklere for deg å følge med på alt du vil følge med på — du slipper å huske alle nettsidene du liker.
PS: Jeg anbefaler å unngå å abonnere på nyhetssider som VG og Dagbladet, eller andre nettsider som spyr ut vanvittig med informasjon — det blir bare et uoversiktelig kaos og ikke minst et evig mas om nye saker du må lese. Da er det mye bedre å abonnere på enkelte emner som du bryr deg om: på VG Nett kan du velge å abonnere på temaer: f.eks. Premier League, mote, musikk eller film.
Lykke til, og spør hvis det er noe. Jeg er ikke nødvendigvis riktig mann å spør, men du kan jo teste meg.
PS #2: Husk å følg meg i RSS-leseren din, så slipper du å stikke innom for å sjekke hvor mange uker det går før jeg oppdaterer bloggen igjen!
Postet i: Bloggrelatert, PC/Mac, Teknologi
På skremmende vis hender det at min far snapper opp spennende internett-tjenester før meg. I dag skjedde det igjen. På mange måter er det et slag i trynet når det skjer, tatt i betraktning at jeg er født inn i denne verdenen, mens han ble introdusert til “www” når han var dobbelt så gammel som jeg er nå. Den positive effekten er at jeg setter meg ned noen ekstra timer med Safari for å forsikre meg om at jeg ikke har gått glipp av andre store nyheter — et scenario hvor dette skulle skje to ganger på rad er naturlig nok utenkelig for meg.
Dagens nyhet (for meg) var Google Alerts. Wikipedia kan fortelle meg at Google kom med denne tjenesten en gang før oktober, 2008. Å kalle dette for en nyhet er med andre ord å ta litt for hardt i. Dagen min ble akkurat enda et hakk verre.
Utfordring: Finn én Google-tjeneste som ikke har vært ute i beta-versjon i ett par år før den får status som et ferdig produkt.
- Riktig, det finnes ikke…
Uansett, jeg gir det en sjanse: Google Alerts er en enkel tjeneste (har Google noen vanskelige?) som gir deg muligheten til å få en e-post hver gang noe dukker opp på internett om et tema eller en person du bryr deg om. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive et ord, et navn eller en frase som du vil bli holdt oppdatert på. Jeg har laget en alert på alt som blir publisert om “Pål Berge”, og har valgt at jeg vil ha en e-post i uken med alle nye treff på meg som person. Far ligger et hestehode foran meg her også, og har gjort det samme med hans navn — senest i dag fikk han beskjed om at noen hadde linket til bloggen hans med hans navn som linketekst. Enkelt og greit — og veldig praktisk.
Du kan raskt lage dine egne “alerts” på google.com/alerts. Det krever (selvsagt) en Google/Gmail-konto, men til gjengjeld blir det litt lettere å følge med på hva som skjer uten for din virtuelle rekkevidde.
Den britiske avisen Telegraphs nettutgave presenterer en liste med tittelen “50 things that are being killed by the internet“. Jeg kjenner meg igjen i og lar meg skremme av flere av punktene.
13) Memory
When almost any fact, no matter how obscure, can be dug up within seconds through Google and Wikipedia, there is less value attached to the “mere” storage and retrieval of knowledge. What becomes important is how you use it – the internet age rewards creativity.
14) Dead time
When was the last time you spent an hour mulling the world out a window, or rereading a favourite book? The internet’s draw on our attention is relentless and increasingly difficult to resist.
17) Watching television together
On-demand television, from the iPlayer in Britain to Hulu in the US, allows relatives and colleagues to watch the same programmes at different times, undermining what had been one of the medium’s most attractive cultural appeals – the shared experience. Appointment-to-view television, if it exists at all, seems confined to sport and live reality shows.
(via)
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Teknologi
On Spotify: Michael Jackson – Smooth Criminal
Noen ganger når jeg koser meg i en vilkårlig faglig ukorrekt sittestilling med mac’en på det perfekt passende sofaarmlende, hender det at jeg går tom for webadresser. På dette tidspunktet har jeg sjekket Finn, Twitter, de fleste store nettavisene i landet, diverse blogger og et uvisst antall random teknonettsteder som jeg prøver å følge ukentlig. Hvis jeg også har hjulpet vår stolte lokalvis med sidevisninger, begynner tilstanden å bli kritisk. Kritisk men stabil.
På dette gitte tidspunktet er det umulig å si hvor jeg ender opp. Som regel går jeg inn i en evig linkejakt som fører meg fra forum til youtube til wikipedia til blogger og tilbake til forumer igjen. Det er nå internett virkelig blir interessant. Klokka er nå som regel godt over midnatt på en vanlig ukedag.
Jeg får ofte krass kritikk fra min fru om at jeg bruker for mye tid foran MacBooken. Kritikken er nok i de flestes øyner berettiget — noen ganger tenker jeg selv at jeg er en idiot som sitter her og koser meg foran, ja, ingenting. Men likevel er det en grunn til at jeg sitter lenge på nettet gang på gang. Uten disse lange nørdestundene ville jeg aldri havnet i den allerede nevnte tilstanden. En tilstand som på en god dag overgår det meste av andre aktiviter jeg har mulighet til å bedrive.
Postet i: Ukategorisert
Jeg har akkurat sett Googles presentasjon av deres nye gigantprosjekt, Google Wave. Presentasjonsvideoen varer halvannen time og ligger åpen for everyone to see på Youtube, men siden jeg kjenner til problemet med å sette av 1/16 av søndagen til å høre et foredrag du ikke får betalt for å overvære, lager jeg heller en liten oversikt over hva Wave er og hva jeg syns var høydepunktene i lanseringen.
Google Wave er et nettbasert program som tar utgangspunkt i to av internetts største og viktigste funksjoner: IM - instant messaging (MSN Messanger og Facebook Chat er begge instant messaging-klienter) og e-mail. Svært forenklet, kunne man presentert Google Wave som en sammenslåing og forbedring av Gmail og Google Talk, men det ville vært urettferdig og ikke minst veldig feilaktig.
For: I tillegg til å fungere som en (svært god) chat- og mail-klient, blander Wave inn en mengde funksjoner som fotoalbum, dokumentleser og -skriver, fildeler, stavekontroll, oversetter og planlegger på en ny og fascinerende måte. Hvis jeg oppretter en “wave” (kan best forklares som en “samtale”) med fem deltakere, kan hvem som helst av deltakerne (etter mitt ønske) se, utvide og endre alt jeg skriver live (og da mener jeg skikkelig live, altså bokstav for bokstav før jeg i det hele tatt har tenkt på å trykke på “send”-knappen).
Hvem som helst av deltakerne kan også legge til bilder eller filer, hive inn et dokument som jeg og de andre kan kommentere og endre, eller bare chatte normalt. Hvis det er ønskelig, kan hele waven (samtalen) publiseres på en blogg eller et annet eksternt nettsted, og en hvilken som helst bloggleser kan se alle endringer, opplastninger og kommentarer live (!!!). Bloggleseren, som egentlig ikke er med i waven, kan gjøre endringer eller kommentere direkte på det eksterne nettstedet, og jeg vil igjen se disse endringene i Google Wave.
For å se historikken på en wave, for eksempel hvordan den originale teksten så ut eller hva den originale beskrivelsen av et bilde var før noen endret den, har Google utviklet en funksjon som heter Playback. Med Playback kan man spole frem og tilbake i historikken på samtalen, se hvem som står bak kommentarer og endringer, og i hvilken rekkefølge disse ble lagt til.
Hele systemet er open source, noe som betyr at det allerede nå sitter en haug med utviklere som lager funksjoner og programmer til Wave. Dette åpner for enorme muligheter.
Hvis du er en aktiv forumbruker, kjenner du til problemet med å følge med i alle diskusjonene du har bidratt i. Tenk deg at alle svarene du får på forskjellige forum dukker opp i Wave med full historikk og med mulighet for å svare direkte uten å besøke det opprinnelige nettstedet eller forumet. Det samme kan selvfølgelig gjøres med kommentarene du legger igjen på blogger. Eller kanskje du har mer behov for å lese et notat fra et møte som du ikke fikk tid til å gå på, live mens det skrives av sekretæren? Med mulighet for å endre, kommentere eller stille spørsmål til skribenten mens møtet foregår?
Og forresten, Google har implementert en av verdens råeste og beste stavekontroller i hele greia, så det er ingen fare at alle kan lese det du skriver live. Stavekontrollen retter selvsagt alt du skriver live, om ønskelig. Og ikke nok med det, hvis du chatter eller har en wave med en person som snakker et annet språk, oversetter Wave samtalen live begge veier, slik at du slipper å tenke på språkforskjellene.
Jeg annonserer allerede Google Wave som tidenes kommunikasjonsklient på absolutt alle virtuelle plan. Og jeg gleder meg hemningsløst til lanseringen av det senere i år.
Register deg her for å få beskjed når Google Wave blir lansert.
Se hele presentasjonen av Wave her.
Les om Google Wave på Wikipedia her.
Google = intuitive, enkle idéer. Google = suksess.
(via)
Gravatar: Globally Recognized Avatars
Mannen bak hele WordPress-systemet, verdens desidert beste (freeware) bloggetjeneste, står også bak mange andre gode idéer og nettsteder. En av disse gode idéene er en gratistjeneste som gir deg en “Globally Recognized Avatar”, eller med andre ord et lite bilde av deg som dukker opp når du legger igjen din e-post-adresse på nettsteder som støtter gravatar (dvs. fleste bloggsystemer og flere andre nettsteder). Enda enklere forklart: Ved å registrere deg på gravatar.com og laste opp et bilde av deg selv der, vil det komme opp et lite bilde av deg når du kommenterer blogger eller innlegg på alle nettsteder som støtter gravatar (f.eks. MANSHOW). Vil du ha et eksempel på hvordan dette kan se ut, kan du trykke på den siste kommentaren jeg har lagt igjen. Der ligger det et lite bilde av meg. Sign up!
Spotify: Gratis og lovlig tilgang til mange millioner sanger, albummer og artister
Spotify gir deg gratis tilgang på ufattelig store mengder musikk — helt gratis — via sitt peer-to-peer streaming-system. (Jeg setter kort ord på hva dette betyr: streaming = all musikk spilles over internett uten at noe er lagret på din maskin, peer-to-peer = når du hører på musikk, deler du noe av internettlinjen din med andre Spotify-brukere. På denne måten sikrer Spotify rask respons fra du velger en låt du vil spille, til du faktisk får høre den.) Per i dag er muligheten for gratiskonto sperret for å 1) stoppe den gigantiske veksten av brukere og 2) hindre for store tap for selskapet bak Spotify, som per i dag taper penger på gratiskontoene (som skal finansieres av reklame). Du kan likevel kjøpe en konto for 99 kroner per måned, noe som gir deg uavbrutt tilgang til “all verdens musikk”. Det er det faktisk verdt.
Spotify anbefales! Skriv deg opp for å beskjed når nye gratiskontoer er tilgjengelige, eller kjøp en konto nå! Jeg kan si allerede nå at denne løsningen, one way or the other, er fremtiden.
Postet i: Bloggrelatert, Teknologi
I en mørklagt kjellerleilighet langs Arne Garborgsvei sitter jeg i sofaen og knasker meg gjennom et knekkebrød med ferdigskåret norvegiaost på toppen. Jeg føler meg nesten ferdigutdannet i kunsten å spise Wasa-produkter uten å smule. Jeg bruker tygg, sug og slipp-metoden, og den fungerer ypperlig. Det eneste jeg mangler er det siste kurset hvor man lærer hvordan dette gjøres uten å måtte gå i en slags sinnsforlatt stemning fylt av konsentrasjon for å unngå nybegynnerfeil. En nybegynnerfeil i knekkebrødspising er all form for smuling.
Hanne Mari har kjøpt en ny bordklokke i helgen, type gammel som må trekkes opp, med to svarte bjeller på toppen. Etter to minutter i det jeg trodde var total stillhet, er den nå viet hele min oppmerksomhet. Den tikker mye og høyt, antageligvis både oftere og kraftigere enn de gode gamle klokkene gjorde i sin tid. Jeg ser at konseptet “gammel klokke” har sin sjarm (nostalgi har jeg reservert i minst ett dedikert DNA fra både mor- og farsiden), men sjarmen forsvinner fort når kvitteringen er fra IKEA. Jeg tror ikke den står lenge, i alle fall ikke i stuen eller på soverommet. Enn så lenge står den her ene og alene fordi Hanne Mari har for mye stolthet til å innrømme bomkjøpet, og fordi “den er søt”.
Internett er blitt for stort. Det er prikk likt verdensrommet, som også er så stort at det irriterer meg å tenke på det. Jeg skulle ønske at internett kunne gjort som verdensrommet på noen punkt, for eksempel kunne de laget noen solsystemer, noen soner. “Her: Dette er interessant for deg. Alt det der borte kommer du verken til å forstå eller få tak i, det er et annet solsystem, ikke noe å bry seg om. Ikke tenk på det.” I min tid som internettsurfer har jeg ikke vært på en promille av all verdens nettsteder. Det er enormt frustrerende.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Følg denne linken og velg et av bildene på siden. Disse bildene har opptil flere gigapikslers oppløsning, noe som gir mulighet til EKSTREM zooming uten at bildene blir uskarpe. Du zoomer inn og ut med styretastene til venstre på bildene — men vær tålmodig, bildene blir klarere etterhvert, ettersom vi snakker om mye data som krever litt nedlastingstid. Og en del RAM.
(via)
Den oppmerksomme leser har antageligvis akkurat notert bak øre at noe er forandret på denne bloggen siden forrige gang du besøkte adressen. Og det stemmer: Veldig mye er forandret faktisk. Jeg har flyttet alt innholdet fra den gamle bloggen til en egen server, og endret selve bloggsystemet som ligger bak fra Typepad til WordPress. I praksis betyr det nytt design, nye muligheter for redigering av oppsett og en haug med tilleggsfunksjoner som kan aktiveres (widgets og plug-ins).
Foreløpig er det mye som gjenstår før bloggen er som jeg vil ha den. For å nevne noe, jobber jeg nå med å koble stikkord opp mot alle gamle innlegg slik at temaer på tvers av artikler kan linkes opp mot hverandre mye enklere enn tidligere. I tillegg må det fikses noen interne linker, designet må endres drastisk og kommentarfunksjonen skal oppdateres og forbedres.
Foreløpig vil bloggen se ut som en byggeplass, men jeg kommer til å fortsette å skrive innlegg som før og gjøre alt det andre innimellom.
Jeg klipper det røde båndet og erklærer herved det nye MANSHOW for åpnet!
Postet i: Bloggrelatert
For første gang på mange måneder har jeg jogget i flere timer i strekk. Jeg jogget på en snedig og krokete sti som hele veien skiftet retning og endret stil — kanskje var det nettopp derfor jeg holdt ut så lenge som jeg gjorde. Ruten jeg valgte vil jeg aldri klare å finne igjen eller kopiere, men det betyr ikke noe: Jeg fikk tenkt en del og fant til slutt frem til mål. Etter å ha besøkt en hel haug med nettsteder og etter å ha fulgt enda flere linker, havnet jeg til slutt på en blogg om en annen persons trivialiteter i denne personens hverdag. Sliten og andpusten hvilte jeg meg på denne bloggen, og den ga meg nye impulser som igjen ble til blogginspirasjon.
Jeg har, som tidligere annonsert, planer om å gjøre en del forandringer på denne bloggen. Før jeg fortsetter, vil jeg få sitere meg selv i april 2008:
“Om kort tid vil hele bloggaktivteten forflyttes til WordPress [...] En ny og forbedret utgave av bloggen kommer som sagt om kort tid.”
Jeg fascinerer meg selv av og til. Jeg vil faktisk gå så langt som å applaudere meg selv — selvsagt på den ironiske og selvnedverdigende måten. Som en siste kommentar til dette utsagnet fra april i fjor, vil jeg naturlig nok være den første til å ta selvkritikk for å ikke holde det jeg lover. Og en ting til: Jeg har tenkt å gjøre noe med det.
Etter en liten time med kvalitetsbrainstorming for meg selv, tror jeg nemlig jeg har funnet ut hva jeg vil forandre. Jeg tror jeg kom frem til det etter å ha lest Sissels allerede nevnte blogg, men jeg vet ikke om det var hun eller meg eller det hun skrev eller det jeg tenkte som gjorde at jeg kom frem til konklusjon som jeg er fornøyd med.
Jeg trenger en blogg som inspirerer meg selv til å skrive. De siste månedene har jeg funnet ut at jeg er langt mer glad i å skrive enn jeg selv har vært klar over. Lenge har jeg trodd at jeg blogget på grunn av et slags skjult ego som jeg ikke torte å innrømme, men nå er jeg ganske sikker på at det ikke har så mye med det å gjøre. Ikke er det for å underholde dere lesere heller, selv om det naturligvis er en bonus hvis noe jeg skriver kan gjøre din munn til et vakkert smil. Jeg skriver rett og slett fordi jeg liker det veldig godt, og fordi det er når jeg skriver at jeg tenker best. Når jeg ikke blogger er jeg travel, og da tenker jeg for lite.
Dessverre er det slik at jeg av en stakkarslig grunn er jeg såpass estetisk anlagt (jeg ler jeg også) at jeg trenger en fin ramme før jeg i det hele tatt gidder å gjøre maleriet dypere, vakrere, morsommere eller viktigere. Og misforstå meg rett: Jeg vil det — at innleggene skal være mer gjennomtenkte enn tidligere, at selve språket skal være så godt som feilfritt og at jeg skal lære (både språklig og faglig) når jeg først setter meg ned med et større innlegg.
Som nevnt (for snart ett år siden) skal Manshow “snart” over til WordPress, slik Mobilbloggen, far og Bjørnar (for å ta noen eksempler) har gjort. Da vil jeg (blant mye annet) realisere en plan jeg har laget for alle disse irriterende filmanmeldelsene som har rotet på bloggen min nå nylig.
La meg avslutte som en realist, selv om jeg strengt tatt ikke kan kalles noe annet enn en håpløs drømmer: Akkurat nå står flytting i fokus. Så skal jeg kjøpe Mac (estimert til medio mars måned). Så skal jeg gjøre det jeg har lyst til på dette domenet.
God natt gutten min. Ja du ja.
Postet i: Bloggrelatert
Postet i: PC/Mac
Velg språket du vil lese Manshow.no på i høyre kolonne. Det er verdt et forsøk.
Oppdatering 31. mai 2009: Denne funksjonen finnes ikke på nye MANSHOW (fra og med april 2009). Google Oversetter er fortsatt kul.
Postet i: Teknologi
* Sjekk ut bjornartollaksen.no! Bjørnar har foretatt en ansiktsløftning, eller han har foretatt det på bloggen hans, og det er litt som google: Det ser bra ut, det er intuitivt, det er ganske nytt men likevel fantastisk enkelt. Som jeg nevnte for Tollaksen selv: Han stadfester sin posisjon som The Man på veldig, veeldig mange områder.
Postet i: Bloggrelatert
Det følgende skjer fredag 24. oktober, mellom 18:00 og 19:00.
Jeg får en gang i blant (nei, det er en løgn, det er oftere enn som så) idéer som jeg har lyst å gjennomføre så fort som mulig, helst med en gang. De vanligste drømmene inkludere som oftest oppstart av en fotballpub og bygging av fotostudio i kjelleren, men på fredag var det annerledes. På fredag skulle jeg bli god i hightech-shit-coding HTML-MySQL-CSS-PHP-hekkans-dritt-PC-ting. Jeg vet ikke hva noen av uttrykkene står for eller er hva de skal forkorte, men det skulle ikke stoppe meg. Ikke denne kvelden.
Mitt aller største problem er at jeg gir opp. Veldig fort. Det finnes alltid personer som Bjørnar (du vet de som er sykt gode på ting og som med glede vil hjelpe og lære bort). Men mitt alter ego skulle lære seg selv. Hvor vanskelig kan det være? Ingen hjelp i dag. Ikke denne kvelden.
Men det varer ikke lenge. Riktignok klarer jeg å laste ned en free trial av Adobe Dreamweaver, selvsagt etter å ha søkt vel og lenge etter hvilke program som anbefales hos onkel Google. Etter installeringen bestemmer jeg meg for å bevege meg ut på et tynt stykke is. Et stykke is som braker og knekker allerede før jeg har lagt hele vekten ned på standfoten. Oppsett av FTP-server. Det gikk ikke. Det gikk bare ikke. Hekkans serveradresse, domene og hostname. Og hvilke passord var det? Dét, dét eller dét? Det verste er at FTP-delen var den eneste jeg hadde peiling på. Den hadde jeg vært bortom før en gang. Men det gikk ikke i dag. Ikke denne kvelden.
Så gir jeg opp. Motivasjonen er borte, onkel gir ikke svar og forandring av bloggdesign var ikke så viktig. Ikke denne kvelden.
Postet i: Bloggrelatert, PC/Mac, Teknologi
Siste kommentarer