Postet i: Bilder
Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00
Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.
Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.
Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.
Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.
Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…
Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.
(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)
Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker
“Som så mange andre som sykler her mellom havet og heia, har jeg en særdeles god og lett racingsykkel som gjør jobben med å holde stor fart over de langstrakte jærveiene mer enn overkommelig. Så langt – alt vel og bra.
Mitt personlige problem, er at ridderen på ingen måte står i stil med hesten – verken fysisk, mentalt eller med tanke på utstyrspark utover selve sykkelen. Hvert år melder den første melkesyra seg allerede over brua på Hognestad, psyken gir slipp rett ved Nærbøsenteret og langs riksveien på vei tilbake til Bryne finner jeg ut at jeg har glemt drikkeflaska.”
Kjøp Jærbladet på fredag eller sjekk inn på JBL.no samme dag for å tilegne deg enda mer kunnskap om sykling på et usannsynlig høyt nivå.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig
I skrivende stund har jeg vært assistenttrener og trener for Bryne FKs Junior2-lag i ganske nøyaktig ett år. Jeg feirer med et sjeldent innlegg om det som opptar meg noen timer to-tre kvelder i uken!
I kveld var det informasjonsmøte for alle trenere og lagledere for de over 800 unge fotballspillerene i klubben. Det er både kjekt og spennende å se hvor mange som på frivillig basis bruker flere timer hver eneste uke, året rundt, på å holde breddeidretten i gang. Mange dedikerte mennesker samlet på ett sted i kveld, med andre ord.
Møtet ble ledet av Even Sel, 89-modellen som har fått et ganske heftig ansvarsområdet i Bryne FKs barn- og ungdomsavdeling det siste året. (Det hjelper ikke at Bryne ikke makter/har mulighet til å holde på folk for tiden.) Sel imponerte meg i kveld — jeg tror han skal ha sin del av æren for at ting går såpass godt som det gjør nede på bruket i Trallfavegen 1. Æren må han naturligvis dele med Undheim og veldig, veldig mange andre, men siden jeg ikke på noen som helst måte kan navnet på noen av de øvrige, får det bli han som får ros i dag. Vær så god, Even.
Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at stemningen er langt bedre i breddeavdelingen enn i ledelsen og A-lagsstallen om dagen. Generelt var det lite fokus på ressurser på dagens informasjonsmøte — og når det først ble nevnt, var det som oftest med en ironisk og humoristisk undertone fra en og annen i salen. Enkel underholdning.
Mitt første år i klubben har vært en positiv opplevelse fra ende til annen. Akkurat dét er for øvrig ikke Brynes fortjeneste. En kongegjeng på ca. 15 mann — og hovedtrener og oppmann Tor Kåre skal ha all æren for det. Vi har strengt tatt fått ganske lite hjelp fra klubben for å drive laget, men vi har ikke hatt et skrikende behov for det heller (sett bort fra en litt vanskelig keepersituasjon, men jeg vet at det er vanskelig å trylle). Juniorgjengen har uansett blitt vant til å klare seg selv gjennom en årrekke (mange av spillerne har spillt sammen i over 10 år — og Tor Kåre har vært med like lenge).
I tillegg til at det er kjekt, er det både tidkrevende, utfordrende og lærerikt å være med å “lede” et fotballag. Selv om jeg slipper det administrative arbeidet i Junior2, har jeg fått et helt annet syn på hva som ligger bak vanlige kampavviklinger, treninger, turneringer og avslutningsfester. Jeg tror det er vanskelig å se alt dette uten å ha vært med på det selv i en eller annen form.
Nok om det. Mine personlige mål for den kommende sesongen er å kose meg ca. like mye, kanskje komme i bedre form, søke om å få være målmann på laget (og få avslag — igjen) og holde det sosiale nivået der det er i dag. Sistnevnte oppgave krever forresten minimal innsats, det klarer gjengen ganske godt selv.
Og ja, forresten: Jeg skal komme meg på flere hjemmekamper i år enn i fjor. I 09-sesongen presterte jeg å holde meg borte fra samtlige hendelser på Bryne stadion. Ja, jeg gremmes.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.
Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.
Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.
Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.
Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.
I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!
Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook
Kom dere på fest!
Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”
I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.
I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.
I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.
Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.
Snø!
Siste kommentarer