Poster tagget med ‘jobb’

FOR TI DAGER SIDEN var jeg en kort tur i Italia sammen med partysvensker og mobilselgere fra hele norden, arrangert av superheltene fra Sony Ericsson (det må være lov å være påtatt vennlig når de sponser turen?). Etter en salgskonkurranse i oktober var det plukket ut tjue nordmenn og dansker og ca. hundre svensker som skulle få bli med til Milano. Eller, det var først og fremst storkampen mellom AC Milan og Inter Milan — og de to lagenes felles hjemmebane og fantastiske stadion, San Siro, vi skulle til. Det ble, ikke overraskende, en heftig opplevelse. Så heftig, at det vanskelig kan gjenfortelles eller forklares i tekstformat — men, jeg prøver.

Junior: Bryne - VikingFOR Å SETTE DET HELE I RIKTIG PERSPEKTIV: fra før inneholdt mine største opplevelser fra tribunesetet blant annet en batalje mellom Bryne og Molde i cupen for ni år siden og en uavgjortkamp mellom Norge og Hellas på Ullevaal Stadion i 2007. Jeg var på ingen måte forberedt på hva som skulle skje når 80 000 tilskuere samlet seg til lokalderby i et land hvor fotball er religion.

VI GALOPPERTE UT AV BUSSENE noen hundre meter fra Stadio Giuseppe Meazza, eller San Siro, som stadionbygget vanligvis omtales som. Vi skimtet den snart nitti år gamle arenaen som et gigantisk lys i en mørk og tåkebelagt del av Milano. Allerede fra denne avstanden kunne vi høre det buldre og koke fra tribunene — over én time før avspark var nesten alle de 80 000 setene okkupert av italienere med enten rødt eller blått hjerte. Slikt blir det liv av. Men det vi hørte av sang og skrik fra utsiden var ingenting mot det som møtte oss en stund etterpå.

I gatene og i de åpne kvartalene rundt stadion svermer det av oppglødde mørkhårete menn. Det synges og hoies og viftes med flagg. Politiet har møtt opp til haraballet med drøssevis av tjenestemenn og pansrede biler, gjennomsiktige skjold, lange batonger og pistoler. Jeg prøver å knipse et bilde av en gjeng barske politimenn, men blir møtt med strenge blikk som klart sier i fra om at det ikke er akseptert. Jeg tar en lynrask vurdering og konkluderer med at det er en potensiell slosskamp jeg ville tapt så det sang, så jeg legger kameraet fint og rolig ned igjen. Når jeg snur meg og går videre, er det for å registrere at San Siro vokser seg større og mektigere for hvert steg vi tar. Idet vi når frem til “Ingressi 6″, vår inngangsportal til fotballhimmelen, er stadionbygget rett og slett for massivt til å beskrives rettferdig med ord.

Milano: San Siro #4

SIKKERHETSNIVÅET på arenaen er enormt — på billetten står mitt fulle navn, og for å komme inn må jeg ha gyldig legitimasjon (med andre ord: pass) som stemmer overens med det som står på papirlappen. Vi blir kroppsvisitert og får en runde med metalldetektor før vi går inn i en sluse som sikrer at bare én og én person kommer gjennom portene samtidig. Når denne prosessen er over står neste utfordring parat: å finne riktig inngang eller oppgang eller port for våre seter; “felt 221, fila 9, posto 13″.

Etter å ha spurt om riktig vei et titalls ganger, finner vi til slutt en smal gang som ser ut til å lede oss til riktig sted. Vi beveger oss oppover betongbygget i noen endeløse, kvadratiske trapper til vi til slutt ender opp på et lite platå med kiosk, toalett og en ubetalelig utsikt over byen. Vi følger etter strømmen av mennesker og lyden av gale italienere, og finner til slutt en liten åpning til et gigantisk, åpent og blendende lyst rom. Vi er på innsiden. Vi er på praktfulle San Siro.

Milano: San Siro #5

Etter at jeg får summet meg og tørket slim fra munnviken, river en liten og “tett” italiener billetten ut av hendene mine. Han ser på den og peker nedover en bratt trapp, før han gir meg en liten dytt slik at jeg blir nødt til å flytte på meg. Jeg tar hintet og beveger meg nedover trappen, som er mindre enn halvparten av bredden til de vi har på Bryne stadion. I frykt for å dø av et makabert fall ned stupet foran meg — midt i selveste himmelriket — holder jeg meg så fast jeg kan til glassvinduet til høyre. Jeg vil nødig glede 50 000 Inter-fans ved å la dem se en småfeit karakter i Milan-drakt svalestupe ut på den grønne matta en kilometer under oss.

Milano: San Siro #6

SAN SIRO er virkelig “noe annet” (something else fungerer bedre). AC Milan-supporterne sitter rett til høyre for oss, på andre siden av den nevnte glassveggen. Og de lar seg høre. Det brøles fra ti tusen blodfans i svingen: Ibra – Ibra – IBRAHIMOVIC! I én hel time sloss Inter- og Milan-fansen om oppmerksomheten, der de sitter i hver sin kortende. Fra vår sitteplass er det ingen tvil om at sistnevnte vinner den matchen, som de gjorde det på banen. Men, det er ikke bare med massive kamprop det kjempes — her er det grafiske effekter, plakater, bannere, fyrverkeri, brennende lys og flere tusen tilskuere som skifter t-skjorter på samme tid, slik at det dannes setninger og ord på tribunene. Det tar rett og slett flatt av.

Milano: San Siro #2

Jeg blir sittende på plassen min og glise. Jeg ser på banen, på tribunene, storskjermene og på stadionbygget. Det er like massivt fra innsiden som det var fra utsiden. Jeg prøver å sluke atmosfæren, men den er altoppslukende i seg selv — jeg får ikke med meg alle inntrykk som er tilgjengelige. Jeg ser på spillerne som varmer opp: Materazzi, Zanetti, Sneijder, Milito og Eto’o for Inter Milan — Zambrotta, Gattuso, Ambrosini, Robinho og Ibrahimovic for AC Milan. Navnene ropes opp i kor fra titusener av feststemte galninger. Der ute er flere av verdens beste spillere: Kontrastene til Bryne og Viking stadion er for store for samtlige måleenheter jeg er bekjent med.

SÅ, PLUTSELIG, BLÅSER DOMMEREN I FLØYTA. Alle setter seg. Spillet er i gang. San Siro overrasker med øredøvende stillhet.

Helt til Zlatan får idømt straffespark etter fire minutter…

Milano: San Siro Crowd

Postet i: Bilder, Fotball&Sport

“Jeg bor på Bryne og jobber i Stavanger, så ca. fem prosent av døgnet mitt går med til å kjøre til og fra jobb. Og siden jeg har en ganske normal åtte-til-fire-jobb, er det veldig mange andre som, med varierende grad av tilfredshet, er nødt til å dele veien med meg. Det er «alle mot alle» i rushtrafikken.

Det skjer noe med mange av oss når vi setter oss bak rattet om morgenen og etter endt arbeidsdag. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det er som i de fleste andre situasjoner: vi legger først og fremst merke til de som gjør mye ut av seg.”

Les resten av blogginnlegget mitt på jbl.no.

Postet i: Aktuelt

BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.

For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.

UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!

På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:

The Pulpit Rock: Crowded

…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:

The Pulpit Rock: Me, embrassing nature

HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)

Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:

Månafossen 18. juli 2010

JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.

La høsten komme!

* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Noe er riv ruskende galt når du kommer på jobb og vet du har en lang og hard dag foran deg, og grunnen til alt dette er at din nærmeste kollega har vunnet tur til Sør-Afrika for å se storkampen Brasil-Portugal. Og det blir ikke bedre med det som møter meg når jeg skal låne PC’en hans:

Men altså, jeg gleder meg på Jens sine vegne! Noe annet ville vært forkastelig. FML.

(På skjermbildet: Bakgrunn – værvarsel for Hluhluwe, Sør-Afrika. I front: Påminnelse for forfalt avtale: “Sør Afrika”)

Postet i: Aktuelt, Bilder

Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:

Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.

Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.

Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.

Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)

Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.

Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

togvsbil

For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.

Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.

I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.

Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots  men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.

Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.

Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.

Det er lov å si lykke til…

Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

jdata.noPå torsdag og fredag i uken som gikk hadde jeg gleden av å få på jobbe på Jæren Datas hovedavdeling på Klepp, den som for mange herrens år siden het Neon Data(?). Jeg ble utfordret av salgssjefen min på Nordialog som mente det kunne være en god idé å utveksle litt erfaringer, samtidig som jeg kunne være med som en ekstra selger når de kjørte kampanje denne helgen. Det var en utfordring etter min smak.

WTF-note: Nordialog Stavanger kjøpte opp Jæren Data AS for ett par år siden.

En viktig del av jobben min disse to dagene gikk ut på å være til stede for å lære mer om hvordan dagene på Jæren Data er, hvordan butikken driftes og hva vi kan lære av dem (og motsatt). Denne jobben må ikke oppfattes som kontroll — ikke i det hele tatt — det var heller et etterlengtet og viktig steg i prosessen med å se og kjenne hvilke kompetanse som faktisk finnes i bedriften vår. For min egen del syns jeg det var både gøy og viktig å lære kollegaene mine der ute litt bedre å kjenne — både de som sitter i butikk og på verksted er vanvittig dyktige, hyggelige og flinke folk — det var veldig kjekt å se.

Det er både spennende og veldig interessant å se hvordan to forskjellige avdelinger, som (grovt sett) driver med det samme, kan være så forskjellige som Jæren Data og Nordialog er. Det er på alle mulige måter en positiv ting — en butikk kan drives på like mange måter som det finnes butikker, og de fleste vil ha noe å lære av de andre. Uansett er det svært lærerikt å se hvordan andre gjør de samme tingene som deg, dele observasjoner og synspunkter, snappe med seg noe av det andre gjør bra og til slutt sitte igjen med en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Let’s do it again.

Postet i: Hverdagslig

Fra og med i dag er jeg en sertifisert Blackberry-selger — eller en preferred salesman, om du vil. Det kan jeg påberope meg etter å ha brukt hele arbeidsdagen min (!) på å gå gjennom et 18. kapittel langt e-læringsprogram produsert av RIM (WTF Note: Research in Motion, produsenten av disse herlige Blackberry-telefonene). Det var en styrkeprøve fra ende til annen, en håpløs oppgave på alt for lite tid, men som like fullt måtte fullføres.

Siden dette var et program for å lære å selge Blackberry, regnet jeg med at store deler av opplæringen skulle gå med til å introdusere og forklare Blackberrys ganske komplekse og spesielle synkroniseringstjenester for meg. Med andre ord regnet jeg med at e-læringsprogrammet skulle være både interessant og lærerikt — ja til og med uttrykket relevant dukket opp i hodet mitt i mine forberedende minutter før oppstart. Jeg tok feil. Jeg tok grundig feil.

Det viste seg at RIM var interessert i å lære meg opp i selger-faget før jeg fikk lære noen ting som helst om Blackberry-telefonene. Fra deres side kan jeg til en viss grad forstå viktigheten av å ha kvalifiserte selgere bak disken, men når de første 16 kapitlene handler om salgsteknikker som jeg allerede kan, føles det hele usannsynlig lite, ja, relevant. Grunnen til at det tok lang tid, spør du? – Du vet på biltilsynet, når du tar lappen? Når alle svaralternativene ser helt like ut men bare ett er ett hundre prosent riktig? Sånn var det. Og så måtte man begynne på ny igjen for hver gang man bommet. Og så endret spørsmålene seg. Og så endret svaralternativene seg. Hælle måne RIM, dette kalles overkill så det holder.

Uansett, jeg kom gjennom det og ble til slutt en preferred, certified, official dealer/salesman/man. Så hvis du trenger en Blackberry, er det bare å spør! Jeg kan nemlig stille åpne spørsmål for å få deg til å brette ut “your goales in life” — noe som igjen gjør at jeg kan finne den perfekte Blackberry Solution for deg. Og så kan jeg close salg med lukkede spørsmål på det perfekte tidspunktet, f.eks. på denne måten: “Hvordan vil du betale?” eller “Skal vi bare ta denne telefonen til deg da?”.

Plz.

Postet i: Teknologi

En årlig utfordring for undertegnede er levering av skattekort i tide. Siden arbeidsgiver er regulert av lovens lange arm tykke bok i forhold til rutiner på dette området — og siden det dermed er umulig “å gjøre noen småtriks” og fortsatt holde seg på riktig side av regelverket, ble stemningen litt trykket i morgentimene på jobb i dag. Tidligere år har jeg opplevd å bli trukket 50% i skatt på februarlønningen, men i år ville jeg det annerledes. Heldigvis ligger Skatt Vests enorme lokaler like ved der hvor jeg jobber. Turen bar altså til Lagårdsveien, forlengelsen av Hillevågsveien hvor Nordialog holder til.

Det første som slo meg da jeg møtte opp uten for Skatt Vests nesten skremmende bygg  var at jeg tydeligvis betaler for lite skatt — akkurat som jeg sikkert ikke betaler nok renter heller. Skatt Vest, i likhet med flere andre offentlige institusjoner og de fleste banker, åpner ikke dørene før klokken 09:00. Det andre som slo meg er at Skatt Vests ansatte må ha en tøff start på dagen. I tillegg bør de være over gjennomsnittlig glade i å prate med folk som har dumme spørsmål, ikke kan norsk eller ønsker å endre ting som i det store og hele krever mye papirarbeid i forhold til rett kopi av legitimasjon, fullmakter og andre bunkeskapende rutiner. 

(Rett skal være rett, jeg må legge til en liten digresjon til uttalelsen “Skatt Vests nesten skremmende bygg”: Det er mulig det er navnet “Skatt” som skremmer meg mest, på samme måte som “Politi” gjør det — den konstante og overhengende frykten for å ha gjort noe galt uten å være klar over det er definitivt tilstede. Bygget i seg selv er ikke så aller verst.) 

Anyway, da flere av resepsjonistene hadde småsprunget forbi den allerede lange køen av skattebetalere som ventet utenfor skattehuset, og klokka endelig sneglet seg over nitallet på uret, fikk jeg og de rundt regnet tjue andre fremmøtte komme inn i varmen. Ikke overraskende var det kølappsystem, og ikke overraskende tok det litt tid før det ble min tur. Det var egentlig like greit, for jeg trasket litt rastløst i det store lokalet og stjal med meg det jeg fant av informasjonsbrosjyrer som omhandlet personlig næringsdrivende.

Da jeg endelig stod foran en konsulent (beklager at jeg kalte dere “resepsjonister” tidligere i innlegget), hadde jeg mistet alt håp om å få ut skattekortet mitt over disk. Det eneste som fylte veggene i det ellers tomme lokalet var nemlig lapper hvor det stod at “Skattekort sendes i posten, og leveres ikke ut på dagen. Besøk altinn.no for mer informasjon“. Det hele føltes med andre ord som en lost cause, men jeg hadde allerede trukket kølapp da jeg fant det ut, så jeg lot det hele stå til.

- “Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?”

Der satt hun altså, min skatt i personskikkelse, verdt hver eneste krone jeg har betalt til AS Norge. Antageligvis var hun en helt normal 40-åring, men for en service hun ytte! Skattekort fikk jeg, informasjon om forskuddsskatt forklart på en forståelig måte fikk jeg, flyttemelding fikk jeg. Rett og slett god informasjon, forklart med en rolig og avslappet stemme som ikke prøvde å stresse meg med å påpeke at jeg ikke hadde gjort alt som jeg skulle.

Jeg fikk mer enn jeg hadde forventet, og det av “Skatt Vest”. Jeg syns det er fantastisk.

I dag er jeg fornøyd med å være nordmann. Skatt er et gla’ord.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

“For billig til å være sant.”

Noen uttrykk får plutselig en sann mening i slike tilfeller. Jeg koser meg.

(via mobilbloggen.no)

Postet i: Teknologi