I skrivende stund har jeg vært assistenttrener og trener for Bryne FKs Junior2-lag i ganske nøyaktig ett år. Jeg feirer med et sjeldent innlegg om det som opptar meg noen timer to-tre kvelder i uken!

I kveld var det informasjonsmøte for alle trenere og lagledere for de over 800 unge fotballspillerene i klubben. Det er både kjekt og spennende å se hvor mange som på frivillig basis bruker flere timer hver eneste uke, året rundt, på å holde breddeidretten i gang. Mange dedikerte mennesker samlet på ett sted i kveld, med andre ord.

Møtet ble ledet av Even Sel, 89-modellen som har fått et ganske heftig ansvarsområdet i Bryne FKs barn- og ungdomsavdeling det siste året. (Det hjelper ikke at Bryne ikke makter/har mulighet til å holde på folk for tiden.) Sel imponerte meg i kveld — jeg tror han skal ha sin del av æren for at ting går såpass godt som det gjør nede på bruket i Trallfavegen 1. Æren må han naturligvis dele med Undheim og veldig, veldig mange andre, men siden jeg ikke på noen som helst måte kan navnet på noen av de øvrige, får det bli han som får ros i dag. Vær så god, Even.

Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at stemningen er langt bedre i breddeavdelingen enn i ledelsen og A-lagsstallen om dagen. Generelt var det lite fokus på ressurser på dagens informasjonsmøte — og når det først ble nevnt, var det som oftest med en ironisk og humoristisk undertone fra en og annen i salen. Enkel underholdning.

Mitt første år i klubben har vært en positiv opplevelse fra ende til annen. Akkurat dét er for øvrig ikke Brynes fortjeneste. En kongegjeng på ca. 15 mann — og hovedtrener og oppmann Tor Kåre skal ha all æren for det. Vi har strengt tatt fått ganske lite hjelp fra klubben for å drive laget, men vi har ikke hatt et skrikende behov for det heller (sett bort fra en litt vanskelig keepersituasjon, men jeg vet at det er vanskelig å trylle). Juniorgjengen har uansett blitt vant til å klare seg selv gjennom en årrekke (mange av spillerne har spillt sammen i over 10 år — og Tor Kåre har vært med like lenge).

I tillegg til at det er kjekt, er det både tidkrevende, utfordrende og lærerikt å være med å “lede” et fotballag. Selv om jeg slipper det administrative arbeidet i Junior2, har jeg fått et helt annet syn på hva som ligger bak vanlige kampavviklinger, treninger, turneringer og avslutningsfester. Jeg tror det er vanskelig å se alt dette uten å ha vært med på det selv i en eller annen form.

Nok om det. Mine personlige mål for den kommende sesongen er å kose meg ca. like mye, kanskje komme i bedre form, søke om å få være målmann på laget (og få avslag — igjen) og holde det sosiale nivået der det er i dag. Sistnevnte oppgave krever forresten minimal innsats, det klarer gjengen ganske godt selv.

Og ja, forresten: Jeg skal komme meg på flere hjemmekamper i år enn i fjor. I 09-sesongen presterte jeg å holde meg borte fra samtlige hendelser på Bryne stadion. Ja, jeg gremmes.

Albumet kan ses på Flickr og Facebook.

Første bud før man skal teipe en svak ankel er, tydeligvis, å være nøye med forarbeidet. Det gjør ekstra vondt å lære på den harde måten når det er Hansi som sitter og river og ler i ren og skjær skadefryd.

PAIN — og FAIL!

Søndag morgen var de fleste på plass på morgenfrokost klokka kvart på ni.Jeg var en av de få som ikke fikk det til, men så var jeg også den eneste som faktisk var ferdig utsjekket fra hotellet til neste tidsfrist, klokka halv ti, så jeg la sammen én og én og fant ut at jeg da måtte være unnskyldt. Fra hotellet gikk turen til fotballanlegget hvor kvartfinale var neste post på programmet.

Kvartfinalen ble en utfordring både psykisk og fysisk. Spillerne var ved godt mot etter gårsdagens kalasseire over Bremnes og Skudenes, og ønsket naturligvis å gjenta suksessen. Trenerne også, for den saks skyld. Men slik gikk det ikke. Vi var slitne, og fra sidelinjen kunne det se ut som om spillerne ikke orket “det lille ekstra” for å vinne duellene, slå de fine pasningene eller ta det lange returløpet. Likevel viste juniorene det de hadde vist oss hele helgen: en enorm laginnsats og godt humør stort sett over hele linja. Det må nevnes at sistnevnte, det med humøret, først blomstret da toppscorer Jokki dukket opp, som han så ofte gjorde denne helgen, og satt inn vinnermålet med hodet slik at det endte 1-0 til Bryne.

Nå var det bare en drøy time til fløytesignalet skulle hjome for semifinale på nabomatta, og spillerne begynte virkelig å kjenne hardkjøret på kroppen.

Semifinalen ble nok en god kamp for Junior II. Og nok en gang imponerte spillerne med ståpåvilje, selv om mange var tydelig slitne. Ikke så rart kanskje: Mange av spillerne hadde vært på banen i nesten alle minuttene vi hadde spillt så langt denne helgen, nærmere bestemt 240 minutter — eller fire hele timer, om du vil. Dét til tross: Vi slo ut Sveio (eller var det Skjold, Jokki?) med sifrene 3-0, hvorav Jokki stod for første og siste nettkjenning og Oli den i midten.

Og så da. Le Grand Finale. Kun en drøy time etter semifinalen var over. Nå var alle slitne. Til og med trenerteamet begynte å kjenne det på kroppen.

Under den siste peptalken i garderoben, hvor alle spillerne lå flate på gulvet med beina høyt på benkene, sa hovedtrener Tor Kåre at han egentlig var fornøyd. Det var jeg også. Vi hadde prestert så til de grader over mine villeste fantasier (og de er ikke så rent lite ville, kremt), og vi kunne ikke annet enn å være fornøyde. Eirik Monsen svarte spontant, som om han prøvde å lære opp Tor Kåre i trenerfaget: “Det skal du ikke si nå!” De andre spillerne fortsatte med et litt tafatt forsøk på å gire hverandre opp, men trøttheten var nesten like påtrengende som lukta av tigerbalsam fra såre føtter og bein. Vi ante at finalen skulle bli vårt første tap i turneringen.

Ute på banen begynte det skremmende. Vi hadde for første gang ikke hatt en speider som hadde fulgt laget vi skulle møte, men vi visste at Voss var veldig bra. De begynte med et massivt trykk, men Joa og kaptein Ruben “Huset” Haus klarte på mesterlig vis å roe ned spillet vårt sentralt i banen. I det hele tatt var det tydelig at Joa og Haus ble mer og mer trygge på hverandre — de skapte rom og fordelte ball på en ypperlig måte. Og mens motstanderne fra innlandet brant flere 100%-sjanser, var vi dødelig effektive foran mål. Til pause ledet vi 3-1, selv om sjansestatistikken nok var 3-10. All honør til midtstoppere, backer og keeper MK for en strålende innsats her.

Andre omgang utartet seg likt som den første. Voss presset oppover banen, og kom til flere store sjanser. Dessverre for oss, hadde de nå finstilt siktene sine, og før vi visste ordet av det var kampen snudd på hodet: 3-4. For hvert mål som kom i mot, ble stemningen dårligere og dårligere. Alle måtte ned i kjelleren i utgangspunktet bare for å holde seg oppreist — jeg forstår at det var en hard smell å få tre i mot. Personlig var jeg ganske utslitt selv på dette stadiet. Etter halvspillt omgang fikk vi en fortjente straffe som Geir Høyland satt sikkert i nettet. Han hadde to på rappen og var tydelig tent. Gleden over utligningen varte bare noen minutter: Voss kom frempå igjen og ledet enda en gang. 4-5. Klokka tikket mot 90 minutter. Og så stormet Geir mot mål for tredje gang. Han banket den i nettet da det bare gjenstod noen få sekunder. Jeg har aldri i mitt lange liv ropt og skreket så høyt noen gang. Hadde Geir sprunget bort til oss på sidelinjen, innbiller jeg meg at jeg kunne ha funnet på kysse han. På kinnet, forhåpentligvis.

Dermed ble det ekstraomganger. Begge lag så ut som noen skygger av seg selv — nå var alle så slitne som det går an å bli. Da ekstraomgangene ikke ga resultat, var det klart for straffespark. Og gjett hvem som vant? Jo, det var Bryne.

For en gjeng, gutter, for en gjeng! Sosialt er dere veldig greie å ha med å gjør, og sportslig sett overgikk dere dere selv og viste en enorm moral og laginnsats, alle som en. En fantastisk tur ble avsluttet ved Rubens gledesbrøl med pokalen i hånda. Det var et magisk øyeblikk og en magisk helg — en opplevelse jeg tror jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Jeg håper det samme gjelder for dere!

Snart kommer bildene. Ole Martin, som var med på turneringen for sosial støtte, har tatt 1400 bilder i løpet av disse to dagene. Ole Martin — nå kan du takke deg selv! Bildene kommer tidligst i morgen.

Over og ut for denne gang,
mvh trenerPål

Vi har hatt optimale forhold på den første dagen i Haugesund Kraft-turneringen her i norges jazzhovedstad, og spillerne har (over?)prestert i begge sine to første kamper. Første kamp mot Bremnes II ble en maktdemonstrasjon uten sidestykke — eller som det skrives på resultattavla: 13-0 i favør Bryne. Hvis vi ser bort fra keeper “MK”, var alle brukbart fornøyde med egen innsats. MK på sin side bommet på straffe da vi ledet tosifret, og var tydelig misfornøyd. Halvannen time etter straffemissen ventet et nytt lag på kunstgresset, og etter mye om og men ble også tidligere gruppeleder Skudenes beseiret, dog etter en noe jevnere batalje: 4-1. I denne kampen reddet MK et straffespark vi berettiget fikk mot oss, så nå smiler livet til samtlige i leiren igjen.

Sportslig sett er vi (“vi” = trenerteamet, selvfølgelig) godt fornøyde. Sosialt sett ser ting nesten enda bedre ut — personlig ser jeg at barnet i meg våkner til live på et blunk når jeg får springe rundt i hotellgangene og stjele dyner, undertøy og andre rekvisitaer til den store gullmedaljen. Jeg ser tilbake til sommerturneringene i Danmark som fjortiss med et smil om munnen — for et bekymringsløst, sosial liv det var.

Nå skal undertegnede ut å sjekke forholdene på byens spisesteder: Først for å finne de stedene som holder vår ønskede standard, så for å finne ut hvem som i det hele tatt vil ta i mot tjue ungkalver fra Jæren. Det kan fort bli den vanskeligste trenerjobben jeg har i dag.

I morgen er det A-sluttspill med full spenning, full tenning og hårete mål. Ting ligger godt an i Haugeby.

(Til spillere og andre spesielt interesserte: Bilder kommer med tiden.)

(Bildet viser mønsteret etter ballen jeg reddet med låret på tirsdagens trening. Øverst på låret kan du også skimte noen vakre blåmerker og røde prikker (that would be små blodutredelser, som ser langt verre ut i virkeligheten. Bildet er tatt lørdag, fire dager etter at jeg reddet ballen — evt. ballen traff meg.)

Jeg føler dette har en viss underholdningsverdi, og i tillegg er det det nærmeste jeg kommer pornografi her på bloggen — og det er som kjent ganske populært her på internett. Derfor publiseres innlegget, i mangel av andre ting å “fylle min sendetid med”, som man ville sagt i Radioresepsjonen.

Historien i sin korthet: Forrige tirsdag hadde vi straffesparkkonkurranse på slutten av treningen med Junior II. Som den en gang svært så eminente guttekeeper jeg er, stod jeg selvsagt i mål mot guttene fra syvmetersmerket. Det viste seg at guttene har rukket å bli menn. Noen skyter usannsynlig mye hardere enn man kanskje skulle tro.

ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.

JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.

DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.

BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.

JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.

ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).

Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.

Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK