Poster tagget med ‘kino’

7

nov

0

Tagger: , , , , , , , , ,

Film: The Social Network

Forrige helg så jeg den amerikanske spillefilmen “The Social Network”, den uoffisielle fortellingen om Facebooks oppstart fra idé til internettimperium. Selv om “dokudramaet” presenteres med kunstneriske friheter i både historie og karakterbeskrivelse, viser den godt og underholdende hvilke intriger og uenigheter som kan oppstå når et fenomen vokser seg større og mer innbringende enn noen kunne ane på forhånd.

THE SOCIAL NETWORK er en fortelling om studenten og nerden Mark Zuckerbergs (Jesse Eisenberg) liv på Harvard, og hvordan han endte opp som gründer av verdens største sosiale nettverk etter flere kontroversielle hendelser med medstudenter i Cambridge, Massachusetts. Han ble kjent og forhatt på universitetet for blant annet å ha hacket seg inn i Harvards bildearkiv, for så å lage en enkel nettside hvor studentene skulle stemme på hvilke av studentjentene som var finest, vist én mot én. “Facemash” ble en kort suksess for Zuckerberg, som på én natt nådde å få både Harvard-styret og alle Harvards kvinnelige studenter mot seg. I tillegg kollapset nettverket på universitetet på grunn av den enorme pågangen på nettsiden hans, noe han selv (naturligvis) så på som en suksess alene.

Selv om Facemash ble lagt ned like etter lansering, fikk Zuckerberg med seg en erfaring som skulle vise seg å være avgjørende i fremtiden: en god idé kan spre seg som ild i knusktørt gress på internett. Det skulle ikke bli den siste gangen dette skjedde med et av Zuckerbergs prosjekter. Og ikke nok med det: noen studenter har fått med seg stuntet, og vil ha han med på sitt prosjekt: et sosialt nettverk for Harvard-studentene.

Zuckerberg tar oppdraget fra de eldre studentene, men det viser seg fort at han har lyst å ta konseptet enda lenger. I skjul starter han kodingen på “TheFacebook”, som det het fra begynnelsen, og foran nesen på de andre studentene lanserer han det splitter nye sosiale nettverket, som fort bli en suksess. “The Facebook” begynner som et sosialt nettverk for Harvard-studenter, men utvikler seg raskt til andre universiteter for så å åpnes for alle. Ballen ruller i gang og fortsetter til det produktet vi kjenner i dag.

SELV OM HISTORIEN i seg selv ikke nødvendigvis appellerer til den gemene hop, er dette virkelig en film for massene. Den er glimrende spilt og produsert, og fortellerteknikken hvor man hopper fra rettsaken mellom Zuckerberg og student og “co-founder” Eduardo Saverin (Andrew Garfield), fungerer glimrende. Dialogene mellom Zuckerberg, Eduardo og Napster-grunnlegger Sean Parker (Justin Timberlake) er raske og intense, og til tider veldig smarte og interessante.

HVERKEN ZUCKERBERG eller andre ansatte i Facebook har vært med i produksjonen av The Social Network, og det er viktig å huske på. Zuckerberg har uttalt at det eneste som stemmer med virkeligheten i denne filmen, er t-skjortene som bekler Jesse Eisenberg i The Social Network — disse skal nemlig alle ha vært brukt av han opp gjennom tidene. For selv om The Social Network fremstår som et “dokudrama”, er det greit å ha i bakhodet at dette er en “uautorisert” versjon av “mølja” av konflikter i kjølvannet av fenomenet Facebook.

At historien består av en god porsjon fiksjon og filmmatiske friheter gjør absolutt ingenting for oss seere — det er jo en glimrende film. Mer irriterende er det nok for Zuckerberg og Facebook, som tross alt er saksøkt av flere av de reelle menneskene bak karakterene i filmen, blant annet for bedrageri og for å stjele andres idéer.

THE SOCIAL NETWORK ER HERVED ANBEFALT. Det er en gripende og drivende film med smarte dialoger, god dynamikk og variasjon i formidlingen og action hele veien gjennom de to timene den varer. Filmen er rett og slett one-to-watch, kjære leser. Min eneste advarsel er at du ikke må falle for fristelsen å koble ut i begynnelsen på grunn av en anelse mye nerdesnakk — det går over, og er en viktig del av filmen og karakterbeskrivelsene.

Og ja, funfact: Jesse Eisenberg ligner uforskammelig mye på Mark Zuckerberg i virkeligheten.

Pål Berge liker filmen “The Social Network“.

Postet i: Aktuelt, TV & Film, Teknologi

6

jul

2

Tagger: , , , , , ,

Trailer: Nokas

Kommer på kino høsten 2010. Gleder meg!

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

28

des

9

Tagger: , , , , , , , ,

Film: Avatar

Avatar, verdens dyreste film, regissert av James Cameron (som har medvirket i og stått bak filmer som bl.a. Titanic og Terminator-serien), er et datateknisk vidunder av en spillefilm. Vi snakker om nesten tre timer animert virkelighet som i alle deler av filmen er så gjennomført detaljrikt og vakkert at det i seg selv er verdt hele opplevelsen. I tillegg engasjerer historien.

Avatar1Jake Sullys avatar og Na’vi-jenta Neytiri.

Året er 2154. Når tvillingbroren dør, får den tidligere marinesoldaten Jake Sully plutselig muligheten til å ta brorens plass i et forskningsprosjekt som foregår på planeten Pandora. Forskningsteamets primæroppgave er å bli kjent med den lokale befolkningen på planeten, Na’vi-folket. Dessverre for planeten Pandora og Na’vi-folket har menneskene funnet en type bergart på planeten som er svært verdigfull hjemme på jorden, og menneskene er villige til å utslette Na’vi-folket for å få utvunnet så mye som mulig av det svært lukrative metallet.

På menneskenes hovedstasjon på Pandora pågår en intern maktkamp mellom forskningslederen Dr. Grace Augustine og kapitalistene i firmaet som vinner ut den verdifulle bergarten. Sjefen for næringsvirksomheten på Pandora, Parker Selfridge, og den militære lederen Colonel Miles Quaritch viser liten forståelse og interesse for forskernes kontakt med Na’viene. Likevel er både Selfridge og Quaritch enige om at man i første omgang må prøve å bli venner med lokalbefolkningen og finne en fredelig løsning på utvinningsprosjektet. Tålmodigheten deres settes etter hvert på prøve på grunn av dårlige kvartalstall kombinert med at det tar tid for forskerne å komme tett innpå Na’vi-folket. Forskningslederen er ikke er klar over er at Jake Sully i mellomtiden har inngått en avtale med Quaritch om å få sine lamme bein helbredet hvis han gir militærlederen “inside information” om Na’viene.

Avatar2Menneskene bruker tungt skyts.

Forskerene kommer seg tett innpå Na’viene ved hjelp av personlige “avatarer”. Trekk gjerne paralleller til det hinduistiske uttrykket avatar: “nedstigning” el. “inkarnasjon” av en guddom — hver av forskerne har fått laget en personlig versjon av seg selv i Na’vi-form. Ved å bli like Na’viene kan forskerne lettere få tillit hos de innfødte — men det er likevel lettere sagt enn gjort. Jake Sully blir tidlig betatt av Na’vi-jenta Neytiri, og i prosessen med å bli akseptert som Na’vi kommer han opp i flere vanskelige etiske dilemmaer mellom hans menneskelige forpliktelser og hans “nye personlighet” hos innbyggerne på Pandora. Det er denne reisen mot aksept og hans dobbeltrolle som menneske/Na’vi vi følger gjennom store deler av filmen.

Na’viene har mange fellestrekk med mennesker — eller kanskje heller med indianerene. Na’viene er høye, blåe og (nesten skremmende) sjarmerende, og de verdsetter naturen og dyrelivet som det kjæreste de har. De har også en unik mulighet til å kommunisere med alle planter og dyr på Pandora, inkludert deres største guddom, Eywa, representert ved et stort og vakkert tre som har til oppgave å holde planetens skapninger i samhandling og likevekt.

Avatar er en av de største og beste filmene jeg har sett i år. Ikke bare er den en fryd for øye  – den viser også den kapitalistiske menneskehetens respektløse evne til gjøre fiender av dem som har et annet verdisyn enn oss selv — en egenskap som dessverre har preget store deler av den mørke historien vår her på kloden. Midt i menneskets grusomheten er historien om “hverdagshelten” Jake Sully og hans fascinasjon for Na’viene og Pandoras rike natur veldig lett å like (og dessverre litt for lett å gjette, men ikke så mye at det er problematisk), og totalinntrykket etter 2 timer og 45 minutt er for min del utelukkende positivt. Avatar må rett og slett få meget godt bestått.

Anbefales!

PS #1: Til de det måtte gjelde: ikke bli skremt av Science-Ficton-sjangeren, det er overhodet ikke nødvendig.
PS #2: Avatar vises både i 3D og tradisjonell 2D på kino i disse dager. Jeg så 2D-versjonen, men regner med at den blir enda bedre i 3D.
PS #3: Hvis noen vil se 3D-versjonen og trenger selskap, er jeg gjerne med!

Se trailer her:

(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: Aktuelt, TV & Film

15

jul

0

Tagger: , , , , ,

Film: The Hangover

hangoverJeg hadde få eller ingen forventninger til “The Hangover” når Anne inviterte meg med til å se den på mandag. På grunn av noen rare siste uker hvor dagene både på jobb og hjemme har gått forbi som aldri før, hadde jeg bare så vidt fått med meg tittelen når vi reiste inn til Sandnes. Men én ting ble jeg fortalt: “The Hangover” er en komedie. I ettertid ser jeg at det var alt jeg hadde behov for å vite før jeg satt meg ned i skinnstolene i sal fire. Resten av kvelden gikk slag i slag.

(Til deg som ikke har sett filmen enda: Nå vet du at det er en komedie — altså er det egentlig ingen grunn til å lese videre. Du bestemmer.)

“The Hangover” tar utgangspunkt i et ganske enkelt scenario. Tre unge menn og en kommende brudgom reiser til Las Vegas ett par dager før det planlagte bryllupet for å stelle i stand et utdrikningslag de sent vil glemme. Dessverre skjer nettopp dette, og ingen av de vidt forskjellige karakterene husker noen ting fra kvelden i forveien når de våkner på gulvet i luksussuiten dagen derpå (les: alkohol og tabletter, derav hangover). I den raserte leiligheten de våkner opp i finner de en baby, en høne og en tiger — men ingen Doug (som er den allerede nevnte kommende brudgommen). Resten av filmen går med på å samle spor fra kvelden før for å finne ut hva som egentlig har skjedd, hvis mål naturligvis er å finne igjen Doug et sted på ferden.

Regisør Todd Phillips (som tidligere har jobbet med filmer som Starsky & Hutch, Roadtrip og Borat) har samlet sammen fire fantastiske hovedkarakterer som står i glimrende kontrast til hverandre: En tilsynelatende fornuftig brudgom (Doug), en liten og kraftig tilbakestående svoger (Alan), en forsiktig og smått nervøs tøffelgutt (Stu) og en vågal og spenningssøkende “hunk” (Phil). Disse, sammen med mange andre plutselig involverte karakterer, gjør filmen latterlig morsom. Noen scener (f.eks. svogerens tale, besøket hos Mike Tyson og noen fantastiske sluttminutter av filmen) er så ustyrtelig tragikomiske at jeg felte små tårer mens jeg hikstet og lo av full hals.

Likevel skal jeg prøve å bremse ned litt — av hensyn til min medkinogjenger til venstre for meg i salen. Jeg så henne ikke smile en eneste gang gjennom filmen, heller ikke i de stundene hvor Anne og undertegnede hadde seriøse problemer med å ikke bli irritasjonsmomenter for de bak oss fordi vi gynget opp og ned i kinosetene av latter. “The Hangover” er en film du må se med de rette folkene, i den rette stemningen. Du må være åpen for enkel, banal guttehumor mikset med bøttevis av ironi og sarkasme. Du må kunne le av de små, vittige detaljene og kommentarene. Du må tåle å se en homofil japaner i trange bukser gestikulerer med seksuelle baktanker. Noen av dere må kanskje legge igjen en del av dere hjemme før dere drar avgårde.

Hvis du åpner opp disse små sperrene, vedder jeg på at du kommer til å storkose deg i halvannen time — og når du forlater kinosalen kan du nyte noen timer med problemfri hverdag på rosa skyer. For i et par timer er du litt gladere enn normalt, og du ler en god del oftere.

Filmen anbefales på det varmeste, med en usikker variabel som styres av X (de du ser filmen med) og Y (din egen innstilling og stemning).

Postet i: TV & Film

15

apr

10

Tagger: , , , , , , , , , , , ,

Høydepunkter pr. påsken 09

Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:

Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.

Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.

Se også: MANSHOW.no/film

Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.

Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)

MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.

En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.

Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.

Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)

“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.

Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”

Les hele innlegget her.

Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.

Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.

På dette tidspunktet  ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.

Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.

Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.

Sjobing!

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker