Most Sexy 2011, konkurransen som nok må kunne sies å være et av mine mest seriøse og langvarige prosjekt noen sinne, ble avsluttet for ganske nøyaktig to uker siden. En lørdag tidlig i august måned, utførte Martin og jeg våre fem øvelser; svømming, hangups, pushups, vektreduksjon og til sist løping — foran et fantastisk og entusiastisk publikum. Hele dagen (og festen på kvelden) var en suksess fra ende til annen, og så vidt meg bekjent fikk både publikum, dommere og utøverne mer enn forventet ut av dagen.

DET VAR HOVEDDOMMER BIRKELI, som pendlet frem og tilbake til Oslo for anledningen, som ledet oss gjennom dagen sammen med sine meddommere. Det hele startet ved Åsenvatnet på Lye, i mangel av 25 meter lange svømmehaller som hadde åpent på lørdager. Her var det bestemt at vi skulle svømme frem og tilbake over “sundet” fra den gode, gamle badeplassen — en distanse som er hakket drøyere enn den ser ut til. Videre gikk turen til Serigstad sine lokaler i Vardheia på Bryne — her skulle vi utføre hang-ups, hengende fra en sporadisk konstruksjon mellom to trucker, regissert av Junior og Senior Skaaland. Det var helt glimrende. I disse lokalene ble også øvelsene push-ups og måling av vektreduksjon utført. Etter to kraftanstrengelser der, fikk Martin og jeg en liten pause før turen gikk til le grand finale på Bryne Stadion: 3000 meter løping. Helvetesøkten. Øvelsen som mest sannsynlig skulle avgjøre det hele.

Dommerne og publikum holdt nemlig resultatene skjult for oss hele dagen, så vi hadde ikke 100% kontroll på hvordan vi lå an i forhold til den andre. Vi hadde selvsagt en viss peiling på våre styrker og svakheter: jeg regnet med å vinne svømming og vektreduksjon, mens Martin var storfavoritt på styrkeøvelsene. Slik ble det også, fikk vi vite senere, og stillingen var altså 2-2 før vi skulle springe syv og en halv runde rundt fotballbanen på best mulig tid. Denne grenen var vidåpen, rett og slett ren lotto. Den med best dagsform ville ganske sikkert stikke av med seieren.

Her følger en kort oppsummering av øvelsene:
Øvelse #1: Svømming – Pål. Martin svømte først, og tok i overkant hardt i over vannet. Med hans pause på andre siden av vannet, var jeg relativt sikker på at jeg skulle vinne hvis jeg bare tok det rolig og avslappet.  Slik ble det.
Øvelse #2: Hang-ups – Martin. Jeg tapte myntkasting, og måtte begynne øvelsen. Da Martin ikke fikk se på når jeg gjorde øvelsen, hadde det bare en minimal psykisk effekt å være først ut. Jeg fikk godkjent 7 hang-ups, noe som akkurat ikke holdt til seier. Martin stakk av med seieren, som forventet.
Øvelse #3: Push-ups – Martin. Igjen gjorde jeg et dårlig myntvalg, og måtte starte. Samme opplegg — vi fikk ikke lov å se den andre utføre øvelsen. Jeg fikk godkjent 44 push-ups, noe som igjen skulle vise seg å være rett under det Martin presterte. Nok en forventet seier til Martin.
Øvelse #4; Vektreduksjon – Pål. Etter en kjapp tur på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ned flest kilo. Også her som forventet. Totalt gikk vi ned 40 kg — helsenorge kan kanskje takke oss om noen år.
Øvelse #5: Løping – Pål. Det ble slik alle trodde, og dette var den avgjørende grenen. Riktignok hadde ikke Martin og jeg oversikten over hvordan det hadde gått tidligere i dag, så vi kunne ikke være helt sikre, men vi trodde i alle fall det. Jeg sprang først og kom inn på en ny bestenotering; 12:24. Martin åpnet på sin side veldig hardt, og gikk på den berømte smellen etter ett par runder. Det var synd — på en god dag hadde han nok slått meg her, men slik gikk det ikke. Godt kjempet, non the less.

Klokken 20:00 — én kebabtallerken senere — fikk vi vite at undertegnede stakk av med en knepen seier. Vi fikk både diplomer og pokaler (takk, gjengen!), og så var vi altså ferdige med hele greia. Seier eller ikke, det var det som betød noe: å endelig kunne legge det hele bak seg. Syv måneder med psykotisk besettelse og til tider hardt blodslit, var over, en gang for alle.

FOR DET HAR VÆRT EN BESETTELSE, antagelig først og fremst for undertegnede. På grunn av rask vektreduksjon i starten, ble det fort samtaleevne i de aller fleste sammenhenger – jeg skal selvsagt ikke klage på at folk rundt meg så en positiv forandring, men det bidro til at konkurransen konstant lå i bakhodet. Hele prosessen har på alle måter vært et eventyr, og nå er det veldig, VELDIG greit at det er over.

For de som måtte lure: Prosjekt Forfall (som min kollega Bjarte kaller det), vil forhåpentligvis ikke skje med det første. Jeg har fortsatt og kommer til å fortsette treningen, men jeg prøver å kutte litt ned på intensiteten og omfanget – det er faktisk ikke bare lett. En eller annen gang vil jeg nok slutte med det, og da får jeg bare stå med åpne armer og si velkommen til noen av kiloene igjen. Det overordnede målet på sikt er i alle tilfeller at jeg ikke skal helt tilbake der jeg var i januar.

Jeg har ikke så mye mer å si denne gangen. “Most Sexy 2011″ har vist meg hva det er mulig for kroppen å være med på – og hva som trengs for å endre den til det bedre. Konkurransen har også bevist at jeg har mer disiplin og viljestyrke enn jeg selv trodde — laangt mer — det er kanskje, på sikt, den største gevinsten av det hele. Hele opplegget har nok gitt meg i overkant mye selvtillit, og det må jeg faktisk jobbe med i ettertid. Men for å ikke bli alt for seriøs, er det bare å si det som det er: Det har vært HELT konge. Og jeg er strålende fornøyd med min egen innsats.

TIL SLUTT må jeg takke Martin for konkurransen, vennegjengen for opplegget og oppslutningen på dagen, Stavanger Idrettsklinikk for et glimrende treningsstudio med genuint interesserte ansatte, Torjus for styrkeprogram og sist, men ikke minst, Hanne Mari – som har holdt ut med min besettelse og alt pjattet mitt i syv hele måneder. Respekt, alle sammen!

(Se også Martins fotoalbum fra dagen på Facebook. OBS: Krever innlogging, og at du er “venn” med enten meg eller Martin.)

Det er ingen hemmelighet at jeg har tatt hele prosjektet ganske seriøst – antageligvis mer enn motparten – men det var nødvendig for å kunne bli fornøyd på alle tre punkter. Det var egentlig nødvendig for å bli mer fornøyd med hele tilværelsen i et større bilde, om jeg skal være litt dyp oppi det hele.

Kort angående konkurransen (mer kan leses i tidligere innlegg — introduksjon av konkurransen og første status): vi skal konkurrere i 3000 meter løping, 400 meter svømming, push-ups, hang-ups og vektreduksjon. Vinneren er den som kommer seirende ut av flest grener – alle er vektet likt og teller altså like mye. Konkurransedagen skulle egentlig være 18. juni, men på grunn av diverse omstendigheter og ”ferieavvikling”, er dagen flyttet til tidlig i august.

Status i dag er at jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært tidligere. Det er egentlig å forvente (og det sier ikke veldig mye), for jeg har trent mer det siste halve året enn jeg har gjort i mitt 23 år gamle liv til sammen. Det hjelper ikke å ha spilt fotball i ti år når de siste syv ble tilbrakt mellom stengene eller på benken…

Jeg har nevnt tidligere at det har vært ”enklere enn jeg trodde” å gå ned i vekt og komme i bedre form, og det mener jeg virkelig. Likevel er det viktig å påpeke at selv om kiloene har forsvunnet og kondisjonen har økt mer enn forventet, har det krevd mye tid og dedikasjon. Det er ikke skryt, det er fakta. Jeg tror ikke jeg tar hardt i om jeg sier at jeg har trent gjennomsnittlig to timer til dagen, men det innebærer alt: gåturer, svømming, joggeturer (maaange joggeturer), fjellturer og styrketrening. Dette, kombinert med et sunnere kosthold, har gjort at jeg har gått ned over 20 kg på kort tid. Faktisk kom den milepælen allerede i den fjerde måneden av konkurransen.

Når konkurransedagen kommer regner jeg med å ha gått ned ca. 25 kg, og jeg registrerer at det er en ganske syk forbedring, spesielt med tanke på at jeg ikke har gjort det ved hjelp av en karbodietter eller lignende. Som en lege* sa til meg på Twitter: folk må forstå at det handler om å bruke mer energi (kalorier) hver dag enn man får i seg. Det er sant, det er så enkelt.

Mitt råd til andre som ønsker å gå ned i vekt (så får dere bare kalle meg arrogant), er ganske enkelt: ikke tell på kalorier, ikke drikk slankedrikker og ikke bytt ut måltider med kosttilskudd. Hvis du har tid til det og hvis du er fri for fysiske skader som hindrer deg i å bevege deg, er det bare det som skal til: bevegelse. Hvis dette kombineres med et noe sunnere kosthold (uten behov for å være fanatisk i forhold til hva man hiver i munnen), vil kiloene forsvinne over tid. Kanskje ikke på én måned, men garantert på tre. Garantert.

Myten om at man får mer energi og overskudd av å trene mye, har for meg vært nettopp det: en myte. Jeg har følt meg langt trettere og har mye mindre overskudd nå enn jeg hadde før jeg begynte. I følge nevnte lege, er det mest sannsynlig (og forhåpentligvis) en naturlig konsekvens av at kroppen min har fått i overkant mye å jobbe med de siste månedene – kombinert med et enklere og mindre energirikt kosthold. Når jeg roer ned treningen nå snart, håper jeg på forbedring også på det punktet.

En annen ting som følger med mye belastning av en uforberedt kropp, er skader. De siste fem ukene har jeg fått det som kalles et ”runners knee”, som visst nok betyr at jeg har overbelastet knærne mine. Det suger. Det forhindrer meg i å jogge noe særlig mer enn to ganger i uken (og noen ganger – ikke i det hele tatt), og aldri mer enn noen få kilometer av gangen. To uker uten trening i Israel har forhåpentligvis hjulpet, men det vet jeg ikke før om noen dager.

Det skal sies at totalen likevel er bedre enn utgangspunktet: jeg har blitt kvitt beinhinnebetennelsen min, antageligvis på grunn av vektreduksjon, og anklene mine gjør ikke lenger vondt etter belastning. Begge disse skadene har fulgt meg i minst fem år, så det har vært helt konge å bli kvitt dem.

Ikke bare er det kjipt å ikke kunne springe – det har tross alt blitt en nesten daglig rutine det siste halve året – det er ekstra frustrerende fordi alle åremål ser ut til å peke på at 3000 meter løping vil bli den avgjørende grenen på konkurransedagen i august.

Det ser nemlig ut til at Martin vinner de to styrkeøvelsene og at jeg vinner svømming og vektreduksjon. Det vil si at stillingen blir 2-2 før vi skal springe rundt friidrettsbanen. Kneet mitt gjør det vanskelig å holde tritt med Martins kondisjonstrening de siste ukene før konkurransen, og det er mildt sagt uutholdelig. Det verste er jo at jeg syns det er gøy å jogge, en setning jeg hadde ledd høyt av for seks måneder siden. Igjen, jeg håper at alt er i orden neste uke.

Hvis ikke, kan jeg GARANTERE dere at jeg kommer til å gå for en kvitt eller dobbelt-runde med Martin i et nytt halvår.

* Takk til @WasimZahid på Twitter for engasjement, interesse og gode tips nå nylig. Følg han!

Du har fortsatt mulighet til å kapre noen dagspass til en av de beste helgene på Jæren, ved å sende inn dine minner, videoer eller bilder her. Lykke til!

Så, hvordan går det med dette “Most Sexy 2011″-opplegget? Svaret er kort fortalt at det går over all forventning, selv om det tidvis er vanskelig å holde seg til en diett som ikke ligner veldig mye på den jeg hadde før jul og nyttår. Treningen derimot, har jeg lært meg å bli vant til. Her kommer den litt lengre fortellingen om hvordan det har gått i konkurransens første uker.

Siden vi begynte kappløpet 3. janiar og frem til i dag, har det meste handlet om å kutte litt på spekket for både meg og min konkurrent, Martin. Det var helt usannsynlig, skremmende og fascinerende effektivt i begynnelsen, men vekten har nå stabilisert seg noen lunde hos oss begge (håper jeg, for min minimale vinnersjanses skyld). For de som måtte lure — det betyr ca. 10 kg ned på hver av oss, og det skjedde på drøye tre uker. Det er nesten for drøyt.

I teorien er det veldig enkelt å gå ned i vekt (men 22 av mine år har lært meg at det er vanskeligere i praksis): det er mye enklere enn reklamene forteller deg. Det går simpelthen ut på å spise litt sunnere, litt oftere, og bevege seg litt mer enn tidligere. Ingen jogging, styrketrening eller legemidler er nødvendig i det hele tatt. For min del i alle fall. Knekkebrød med mye gode pålegg, litt sunnere og mindre middagsporsjoner og en daglig gåtur holdt i massevis de første to ukene.

Nå, seks uker ute i racet, begynner det å bli verre. Og det var selvsagt på tide. Spekket som sitter på nå må tydeligvis slites av — og i tillegg har jeg begynt å trene styrke. På toppen av det hele har selvsagt beinhinnebetennelsen slått til for fullt igjen; også det var på tide. Kroppen min burde ikke fungere så godt som den gjorde de første to ukene, det er ikke normalt.

Det største problemet mitt er dog ikke beinhinneproblemer. Det er at jeg er totalt blottet for kunnskap på feltene “trening” og “kosthold”. Det vil si at jeg ikke vet hva, hvor mye, eller hvor hardt jeg bør trene styrke, og ikke minst hva jeg bør spise i kombinasjon med treningen. I tillegg til at Martin både har bedre kondisjon og la(aa)ngt mer styrke enn meg, leder han også på kunnskapen. 18. juni blir en usannsynlig vanskelig dag for meg, hvis planen er å vinne. Og det er det.

Planen videre er å prøve å fortsette som før. Det betyr noen fotballøkter i uken, fortsette svømmingen som jeg startet forrige uke, og ha minimum tre økter i treningsstudio i Stavanger. I tillegg blir det gå- og joggeturer i Sandtangen. Det høres mye ut, men totalt er det sjeldent mer enn seks økter i uken, og det er overraskende overkommelig når motivasjonen er der. Jeg er for øvrig veldig spent på hvor lenge den sitter.

Fakta #1: Trening kutter ned nørdetiden. Issue.
Fakta #2: Trening er dyrt. Til nå har det blitt ny løpebukse, nye joggesko, leggvarmere (type forebyggende for beinhinnebetennelse, selvsagt alt for seint), nytt hodesett, 11 kroner for Nike+ App på iPhone, abonnement på treningssenter og så videre. Heldigvis har jeg benyttet bursdagen min for å skaffe noen av disse tingene.

Hade bloggen!!

I kveld har jeg gått med på noe som i beste fall er idioti, men som like gjerne er kollektiv utdritning på eget initiativ. Min gode barndomskamerat Martin og jeg har inngått et veddemål — eller heller en konkurranse — om å komme i god form, eller, la meg være så forfengelig som jeg faktisk er; se “dead sexy” ut, i løpet av et halvt år. Både den gode formen og sexinessen er nok “langt der ute” for begge av oss, men det er like fullt verdt forsøket.

På barneskolen hang jeg ofte med Martin like etter skoletid. På fritiden drev vi med mange forskjellige ting, men noe av det kjekkeste vi gjorde var å lage potetgull fra bunnen av: med poteter, en ostehøvel og mora til Martins frityrkoker. Vennskapet vårt går med andre ord veldig langt tilbake, men dessverre i gal retning. Dette skal vi altså prøve å gjøre noe med nå.

Dessverre kom jeg til skade for å bringe opp denne konkurranseidéen med alt for mange tilskuere tilstede. Dermed ble det Facebook-event av det hele, døpt “Most Sexy 2011″, av vår ironiske barndomsvenn Johan. Du trenger ikke skifte nettleservindu med en gang; eventen er av hensyn til allmennheten og deltakerne laget som et “lukket arrangement” — med andre ord ikke søk- eller lesbart for den gemene hop.

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette prosjektet for et nyttårsforsett. Eller; jeg vil selvfølgelig ikke kalle dette prosjektet for et nyttårsforsett. Nyttårsforsetter er en klisje, som alltid ender i at forsettene brytes og at man vender tilbake til gamle synder. I tillegg er det littegranne patetisk. Når det er sagt: denne konkurransen kan fort få samme utfall — at jeg/vi mister gnisten og går tilbake til gamle colaslukende tilstander som tidligere. Og om opplegget er patetisk? Det får være opp til dere å bedømme…

Vi har uansett tatt våre forhåndsregler. For å unngå at konkurransen bare blir nok et nyttårsforsett som brytes, har vi passet på at det svir sånn passe på pungen å være den tapende part i konkurransen. Vi skal testes i fem “grener” lørdag 18. juni, og den som taper flest grener må overrekke 2000 kroner til den vinnende part, kontant i hundrelapper. I tillegg kommer selvfølgelig den nevnte kollektive utdritningen av å være “the biggest loser”, som naturlig nok svir minst like mye. Grenene det skal konkurreres i er som følger:

1. Løping: 3000 meter (beste tid)
2. Svømming: 400 meter (beste tid)
3. Pushups (høyest antall)
4. Hangups (høyest antall)
5. Vektreduksjon (mest i antall kilo)

Det kan nevnes at Martin og jeg er ca. like tunge, og at vi sånn sett har noen lunde samme utgangspunkt. Jeg må nok dessverre se meg slått på de fleste andre punktene — og i alle fall på styrke — men så får vi se da, når konkurransedagen kommer i midten av juni. Uansett blir det en stor dag for resten av gjengen vår, som får se oss slite oss til døde på dagen, og som i tillegg får ta del i diverse uspesifiserte festligheter etter at “lekene” er avholdt.

Ønsk meg lykke til. Og denne gangen mener jeg det: Jeg trenger det!

At “Melodi Grand Prix” ikke er synonymt med “det beste de forskjellige land har å tilby av musikalske kvaliteter”, er en mening som ligger forankret dypt inne i meg. Jeg våger å påstå at det er pga. en god og solid oppdragelse kombinert med et snev av generell musikkforståelse. En av personene jeg følger på Twitter, CiViX, twitret følgende når det var klart at en eller annen Didrik vant den norske finalen: “Jeg tok feil i alle antagelser om MGP i år også. Min musikalitet er fortsatt på topp med andre ord.” CiViX og jeg tenkte ganske det samme da vinneren ble kåret.

Av flere middelmådige låter og artister i finalen i kveld (jeg tror jeg har fått med meg alle etter en runde på NRK Nett-TV), var Didrik langt i fra å være min personlige favoritt. Han prøver akkurat litt for hardt å være svigermors drøm, i alle fall etter min smak (men jeg er heller ingen svigermor). Den gjennomgående stemningen på nettet ser ut til å være noen lunde lik min — det hadde være mer spennende om Keep of Kalessin vant. I tillegg var det bred oppslutning om Idol-gutten. MGP-showet har adoptert Se og Hør-syndromet: ingen leser norges mest leste ukeblad.

Klisjelåten “My heart is yours” ble stemt frem av den delen av befolkningen som følger MGP. Med andre ord har demokratiet talt. (Om seerne til NRK mellom 20 og 22 i kveld var et representativt tverrsnitt av norges befolkning kan jo diskuteres, men det er et helt annet innlegg, og strengt tatt ikke veldig relevant.) Problemet mitt med låten er at jeg ikke syns den er god i det hele tatt. Og dette kommer ikke fra en bedrevitende hvem-som-helst: Jeg liker faktisk kleine balader og suppete, treige popsanger. Dere behøver ikke å ta mitt ord for det — både Ådne og Hansi er helt sikkert veldig klar for å bekrefte det (og utdype hvor tragisk det er).

Hvorfor jeg bryr meg? Jeg gjør ikke det, ikke så voldsomt i alle fall. Med tanke på hvilket oppstyr det lager, hvor mye det koster å arrangere og hvor mye annet som må vike fra statskanalen pga. det, er det egentlig utelukkende positivt at årets låt ikke er like “sterk” som Rybaks hit fra i fjor.

Så altså: Didrik <3

(Til de som eventuelt føler seg støtt av at dette innlegget ble sortert under musikk-kategorien: jeg er den første til å beklage det på det groveste.)

Jeg vet vi er en gjeng med nørder, men vi har det i alle fall gøy sammen. Under kan du se kontrakten med vilkår for LetraMix-konkurransen vi har starter (og som varer ut året). Have fun!

LetraMix Ultimate Challenge ’09

Varighet: Juli til 31. desember 2009.
Vinner kåres 31. Desember 2009. Spilling på avgjørelsedato godtas ikke.
Vinner får ære, berømmelse og diplom.
Taperen har ansvar for servering, påfylling av drikke, oppvask og en flaske champagne til vinnerlaget. Vinnerlaget kan ikke kreve dette utført andre ganger enn nyttårsaften 2009.

Spillets regler / vedtekter:

1. Lagene deles alltid inn etter kjønn. Alle spillkvelder er gjeldende.

2. Målform velges før spillet er i gang og gjelder alltid hele spillkvelden.

3. Kun norsk bokmål og nynorsk er godkjent språk, jf. punkt 2.

4. Bokstavene Q, W, X og Z kan triltes på ny om ønskelig, men bare en gang per terning per runde.

5. Forkortelser er ikke lovlig. ”IQ” er det eneste unntaket.

6. Alle dyrelyder er ekskludert, også de som står i ordboken (ref: mjau, voff)

7. Særnavn og interjeksjoner er ikke godkjent i spillet (ref: au, uff)

8. Timeglass utgår. Bruk alltid nøyaktig måleenhet.

9. Ord som brukes må kunne defineres med en viss nøyaktighet. Begge lag kan kontrollere ord med ordbok, men først etter hver spilte omgang.

10. Ord som ikke er godkjent fjernes før poengtelling. Ord som kun er sammenflettet med ordet som ble fjernet, må selvsagt også fjernes.

11. Følgende deltakere må være til stede for at spillet skal være gjeldende i sammendraget: Hanne Mari Aarsland, Karoline Aarsland, Anne Haugstad, Pål Berge, Jan Martin Hetland og Tom Steinsland.

12. Lagene kan ta med andre spillere, men kun hvis de allerede nevnte er til stede, jf. punkt 11. Laget kan aldri ha med mer enn én ekstra spiller per omgang. Begge lag skal være like mange spillere, men dispensasjon kan gis hvis det laget med færrest antall spillere godkjenner dette.

13. Hver runde spilles til 150 poeng hvis ikke annet er avtalt. Vinnerlaget er det som per 31. desember har flest poeng totalt – antall seiere er irrelevant.

14. Hvert lag skal alltid spille like mange runder i hver spillomgang. Hvis begge lag kommer over bestemt poengsum i samme runde, vinner det laget med flest poeng. Igjen poengterer vi at seier i enkeltrunde ikke har noe å si utover den oppnådde poengsum.

15. Antall spillekvelder kan kun være ti – 10 – for at konkurransen skal være gjeldende. Hver kveld skal det spilles minst to runder til bestemt poengsum, jf. standardverdi i punkt 13.

16. Ved konflikter: Les gjennom reglene en gang til. Nøye.

De obligatoriske deltakerne godkjenner
regelverket ved å signere med blå penn under.