Det blir ikke mye bedre enn dette (uten Freddie Mercury til stede).
Denne karen heter for øvrig Marc Martel, og han fortjener all cred han kan få.
(via)
Postet i: Musikk
- 0Janove: “E de Jærbladet så har investert i en lift? Eller e de Stavanger Aftenblad? -I så fall: Get the fuck out of here!” #kaizers #jærnåttå
Det er dagen derpå, og minnene fra konserten i går siger inn. Hva var det Kaizers ikke ga oss i går? Vi fikk stagediving fra Janove, lyskroner, utstopte fugler, allsang og presentasjon av bandet på tampen av konserten. Det var mildt sagt elektrisk i Spektrum i går.
(Landstreff, 2008.)
Kaizers Orchestra er blant norges aller beste liveband, det er opplest og vedtatt. Mange vil nok påstå at de er det beste — jeg sier dem ikke i mot. Men er det nødvendigvis slik at et band som eier det gyngende gulvet på Folken hvert eneste år, automatisk har balletak på ti tusen mann i Spektrum? Ikke nødvendigvis. Men under store deler av kvelden i går, beviste Janove at han er en entertainer av rang når han setter i gang rop og goddrøs med fansen mellom tidløse Kaizers-klassikere. Han har alle mann i sin hule hånd, i alle fall i den siste halvdelen av setlisten, og det klarer han fordi han liker seg selv minst like godt som blodfansen liker han. Det er rett og slett en drøm å følge han der han står oppå det hjemmelagde mikrofonstativet og koser seg gløgg i hjel.
Vi (Vegard, Iselin, Martin, Hanne Mari, Eirik, Trygve, Johan og meg) ankom Spektrum akkurat tidsnok til å gå glipp av Jarle Bernhoft, men likevel tidlig nok til å få kjøpt oss hver vår øl før det virkelig smalt. Stemningen var allerede særdeles god — vi hadde varmet opp med Kaizers-låter hos Vegard i flere timer, i tillegg til sporadisk allsang på trikken på vei mot sentrum. “Sjåfør, sjåfør, om benådning eg spør, skjønt eg er kjent med din fars reglement, at den som går i mot familiens ve og vel blir gradert frå sjåfør til passasjer.” Bønder i byen.
Vi stilte oss opp helt bakerst i folkemengden på gulvet — foran oss, over, rundt og bak oss er det stappfullt av spente fjes. Enn så lenge sitter de som har kjøpt nummererte billetter. Noen nynner på sine utvalgte favoritter — “Det var kveld og det blei dag og kveld igjen, (det blei dag og kveld igjen)” — andre står rett opp og ned og venter. De fleste av oss har skyhøye forventninger. Dette er selve finalen av Kaizers europaturné — Violeta Violeta Volume 1-kapittelet skal avsluttes. Med jevne mellomrom bruser salen og stemningen stiger ytterligere. Plutselig tar det flatt av, og vi er i gang. Raske klapp. Delikatessen.
(Spektrum, 9. april 2011.)
Det går slag i slag, og jeg synger for full hals. Djevelens Orkester, Sigøynerblod, Resistansen. Janove gir folkehavet mikrofonen ved flere anledninger, og fansen svarer til de grader. Det begynner virkelig å ta seg opp midtveis i konserten — det er her Janove begynner med kommunikasjonskunstene sine. Han sier det vi vil han skal si, og både vi og han elsker det. Han krever at publikum på sitteplassene reiser seg før han fortsetter med neste sang, og de færreste setter seg igjen. Videre kommer et av kveldens største høydepunkt: En for orgelet og en for meg. Det er en fantastisk låt, og den blir ikke mindre god av at Geir Zahl tar partiet som originalt synges av en 14-15 år gammel jente. Et hysterisk øyeblikk, faktisk, og det fungerer optimalt. Videre får vi litt drøs før Kaizers ferskeste radiohit, Diamant til kull, løfter taket ytterligere.
Det er en god kveld i Spektrum, og det skal publikum ha mye av æren for. Tusener på tusener av sang- og klappeglade nye fans, gamle fans og blodfans gjorde opplevelsen komplett, og Janove vet heldigvis å sette pris på posisjonen folket har gitt dem. “Me vett ikkje ka me har, men me e glad for å ha det!”.
Vi får Hjerteknuser og Sju bøtter tårer er nok, Beatrice. Avslutningsvis kommer flere av de største hitene fra gode gamle dager, på sedvanlig vis. Ompa til du dør, Bøn fra Helvete, Kontroll på kontinentet — før Maestro avslutter det offisielle programmet. Publikummerne på sitteplassene, som fortsatt står, drar i gang trampeklapp. Vi på gulvet blir med. Kaizerne kommer tilbake med et bredt smil om munnen og tar to nummer til: KGB og Dieter Meyers Institusjon. Ut igjen. Trampeklapp. Inn igjen. “Nogen gonge, når Kaizers Orchestra går av scenen for fysste eller andre gang, kan det vær vanskeligt å veda om di komme inn igjen. Men eg seie dokke: ALDRI har det våre sikrere at me komme inn igjen enn i kveld.” Janove holder fortsatt koken. “Og ikkje bare vett eg at dokke vil ha meir, eg vett te og med keforen sang dokke vil ha!”. Die Polizei. Allsang tas opp til et nytt nivå.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
I fem-seks minutter etter at Kaizers Orchestra har gått av scenen for siste gang, står de aller fleste trofast igjen og synger. Lyset holdes av, og vi øyner en mulighet for at de skal komme ut igjen for et tredje encore. Men det skjer ikke. Violeta Violeta Volume 1 er et avsluttet kapittel. Kanskje inser Kaizers Orchestra at vi ikke hadde nøyd oss med en sang til, kanskje var det like greit.
Det var en fantastisk kveld. Men de lærde strides: var Kaizers enda bedre på Jærnåttå for et par år siden? Eller på Folken? Eller kan det ikke sammenlignes, var dette noe helt annet? Det var i alle fall noe helt spesielt, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke gikk glipp av det.
Jeg er klar for neste kapittel.
(Correct me if I’m wrong når det gjelder sanger og rekkefølge.)
Jeg sitter i Statoil-sofaen på Stavanger Lufthavn Sola og venter på å komme i gang med en godt over gjennomsnittet spennende helg. På grunn av “nye innflygningsmetoder” på Gardermoen, hva nå enn det betyr (gjerne forklar den som kan, for jeg interesserer meg litt for sånt), er det forsinkelser på alle avganger ut fra Stavanger. Flytrafikken er minst like kompleks og ømfintlig som vegtrafikken, det kan du sitere meg på.
For en gangs skyld har jeg en begivenhetsrik helg i vente. Hanne Mari og jeg skal til hovedstaden for å leve livet til mandag kveld. Tvillingbor Eirik står for losji (og frokost, har han sagt), og vi skal besøke storebror Trygve med frue og deres nyfødte jente, som jeg nødvendigvis er onkel til. Selv om dette i seg selv er store begivenher i seg selv, er hovedformålet med reisen (i alle fall da vi planla den) egentlig kulturell. I morgen kveld, like etter barne-TV-tid, er det klart for Kaizers Orchestra i Oslo Spektrum. Jeg har en relativt god følelse for at det blir relativt fantastisk.
I tillegg skal vi hooke opp med diverse jærbuer som har forvillet seg inn i tigerstaden på grunn av det de kaller studier. I tillegg ryktes det om at noen gladgutter fra Kristiansand også skal møte opp.
Det blir gale, som de sier. Det blir konge.
(Og der tikket det inn en ny melding fra Norwegian: Flyet er enda en time forsinket, nå over to timer fra egentlig avreisetidspunkt. Det blir en lang ettermiddag i Statoil-sofaen. Jeg klager ikke foreløpig.)
Oisann, “Fluene” av Tønes er på nivå med hans aller beste klassikere. Fantastisk: “De må gå rondt, de må gå rondt!”
Postet i: Musikk
I kveld har jeg hatt mitt første møte med to store norske artister, den eminente duoen Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg. Førstnevnte har jeg riktignok hørt noen ganger tidligere i mindre sosiale sammenhenger og på diverse råneturer i Volvo 240′en hennes, men kveldens opptreden ble den første i et skikkelig, større arrangement. Hun bestod prøven med glans (og vel så det) i likhet med hennes “kompanjong” Bjørn Eidsvåg.
Jeg har lenge likt typen Bjørn Eidsvåg (en mening som begynner å bli ganske mainstream) og hørt på musikken hans, men sjansen for å høre han live har aldri slått meg så direkte som før kveldens opptreden. Min gode venninde Jorunn har vært med Bjørn Eidsvåg på fire forestillinger denne uken med et innhopp som Lisa Nilssons stedfortreder i duetten”Mysteriet Deg” (som til og med er satt opp som et ekstranummer!). Jeg forstår hvorfor Eidsvåg har valgt å ta med seg Jorunn på denne sangen — hun synger så rent og så enestående at hun langt på vei overgår originalen — det til tross for at hun vanligvis snakker jærsk, mens Nilsson tross alt har fordelen av å synge på sitt eget morsmål. Jorunn: WAY to go, du er ikke annet en fabelaktig!
“WTF? Note”: Jorunn Undheim vant en konkurranse på NRK P3 tidligere i år hvor premien var en opptreden sammen med Eidsvåg på “Blå” i Oslo. Det var den folkekjære teologen og artisten selv som valgte henne ut blant mange andre på grunnlag av hva hun hadde sunget inn på P3′s “telefonsvarer”, et valg han i kveld forklarte som veeldig enkelt. For kort tiden siden tok han igjen kontakt med Jorunn for å høre om hun ville være med på noen konserter i Stavanger-området, noe hun selvsagt sa ja til. Så sånn er det med den saken.
Jeg ankom konserten en halvtime etter at dørene hadde lukket seg og presset meg klamt innover til midten av rad nummer 10. (Det er bare å beklage til alle dere som bokstavelig talt ble tråkket på tærne, men Chelsea – Manchester United kom seirende ut av min prioritering av dagens program.) Jeg kom umiddelbart i den gode Eidsvåg-stemningen med en overdådig musikalsk fremførelse av “Verden Er Vakker”. I løpet av den neste timen kom hittene som perler på en snor — jeg tok meg i å trampe med rockefoten og nynne akkurat litt for høyt mer enn én gang.
Eidsvåg overrasket meg med hans humoristiske og svært selvironiske småprat mellom sangene, dansetrinnene og dirigeringen underveis og det lune gliset når han forteller noe morsomt eller synger noe pinlig (det var hans egne ord) — han klarer å være ærlig og humoristisk angående sin tro og tvil og utvikling oppover årene, noe som flere ganger fikk salen til å bruse og le av begeistring. For å ta et eksempel: Under “Mysteriet Deg” snudde han seg bort fra Jorunn med hånden over ansiktet, som i selvironisk flauhet, mens han sang “men eg tenke på dei nydelige formene dine, på brystene som duve når du e engasjert, på dei vakre hendene som søke mine, kor tent eg blir når du e deilig alterert“. Glimrende!
Det fascinerer meg hvordan Eidsvåg samler et enormt bredt publikum med hans undrende og rolige tekster og melodier. Til tross for at han lenge har hatt et kristent budskap (eller i alle fall en kristen undertone) i sangene sine, virker publikumet hans nesten representativt for en gjennomsnittlig presentasjon av norges befolkning: her sitter ungdommer i gotherklær, funksjonshemmede, pensjonister, middelaldrende og unge voksne. Noen har kledd seg i finstasen og kommer i store lag, andre kommer i par som nyforelskede fjortisser. Rett bak meg sitter en herlig kar som stinker Ringnes og som ser ut som en gammel, fast Ruten-gjenger. Alle er her, alle smiler og alle synger med på “na-na-na-na”-trallene.
Turneén “De beste” ruller for tiden ut over hele det ganske land. Befinner du deg i nærheten av et av Bjørn Eidsvågs utvalgte konsertsteder de neste ukene, anbefaler jeg deg en hyggelig kveld på byen og en avslappende (men engasjerende) konsertopplevelse med en av norges mest folkekjære artister. Jeg quoter den tidligere nevnte mannen som satt bak meg, rett etter at siste ekstranummer, “Eg Ser”, var ferdigspillt: “Ja de der va faen meg verdt de!”
Jeg er i musikkhjørnet. Velkommen inn.
Konsert: Bjørn Berge live at Tribute, Sandnes
I går kveld var jeg invitert til Bjørn Berge-konsert sammen med et knippe kollegaer fra Nordialog. Jeg ankom det lille lokalet uten knagger til å henge artisten på, i hvert fall ikke hvis vi ser bort i fra det enkle faktum at han har et smigrende etternavn og at han dermed også til en viss grad burde være lokal. Jeg ble som vanlig positivt overrasket, slik man fort kan bli når man ikke har noen forventninger over hodet.
Jeg vil karakterisere Bjørn Berge som norges noe sene svar på Johnny Cash. Stemmen og kraften er slående lik den man kan høre på innspillinger fra Folsom Prison på det sene 60-tall. Selv om sceneshowet er mer anonymt og rolig, fungerer musikken veldig godt enda, noe vi alle ble klar over da suksessfilmen Walk the Line kom for to-tre år siden. Bjørn Berge har visst det lenger enn som så.
Berge ankom scenen uten at jeg la merke til det og satte i gang med noen fingerbevegelser av en verden som en forrykende start på en kveld som stort sett gikk unna i samme tempo fra ende til annen. Musikken ble kun avbrutt av et hurtigkurs i gitarspilling, hvor vi ble fortalt at man trenger tre hjerner for å beherske instrumentet slik han gjør det. Jeg tror på Bjørn Berge. Flere ganger under showet måtte jeg strekke meg på tå for å bekrefte at Berge var alene på scenen, for det var lett å bli lurt til å tro at det var en kvartett og ikke en solo som stod i lyset der oppe. Det var massiv, rocka blues fra en massiv, rocka mann.
Hvis noen skulle være i tvil: Jeg er frelst og definitivt en ny fan. Albumene "Stringmachine" og "Live in Europe" er søkt opp og lastet ned i iTunes. Jeg anbefaler deg et kjapt søk på Youtube hvis du ikke tar mitt ord for denne mannens ferdigheter.
Album: "Mål & Mening" av Peter Nordberg og Vidar Johnsen
Her var planen at jeg skulle linke til blogginnlegg mitt om platen "Ord og Ögonblick", som var den første platen fra Nordberg og Johnsen. Etter et kjapt søk viste det seg at jeg aldri skrev et innlegg om det albummet, noe jeg nesten ikke kan tro, da det var den platen jeg hørte mest på i hele fjor. Jeg skal søke litt til før jeg gir opp, men det ser altså ut til at dette ikke fikk sin fortjente oppmerksomhet. Slik skal det ikke gå denne gangen.
Som dere altså har forstått, ble jeg bitt av basillen i fjor og kunne samtlige sanger på Peter Nordberg og Vidar Johnsens første plate utenat. Nå er "oppfølgeren" av suksessen sluppet, navngitt "Mål & Mening". Jeg er bitt igjen.
Jeg vil ikke skrive så mye mer enn at Nordberg og Johnsen åpenbart er en god duo, og kombinasjonen av svensk og norsk sang nok en gang er glimrende løst. Det andre albummet er på de fleste områder veldig likt det første, noe jeg personlig er veldig godt fornøyd med. Hvis du liker Vamp og hvis du likte hitten "Den Morgenen" som terroristerte radionorge i fjor sommer, kommer du til å elske "Mål & Mening". Det er enkle, fengende melodier med middels dype tekster som klinger godt, selv når de blir sunget av deg selv i dusjen.
"Mål & Mening" anbefales. Spesielt anbefalte spor: "Hu Male Meg", "På Vift", "Sommar" og "Brødre".
Postet i: Musikk
Siste kommentarer