Poster tagget med ‘kultur’

Jeg sitter i Statoil-sofaen på Stavanger Lufthavn Sola og venter på å komme i gang med en godt over gjennomsnittet spennende helg. På grunn av “nye innflygningsmetoder” på Gardermoen, hva nå enn det betyr (gjerne forklar den som kan, for jeg interesserer meg litt for sånt), er det forsinkelser på alle avganger ut fra Stavanger. Flytrafikken er minst like kompleks og ømfintlig som vegtrafikken, det kan du sitere meg på.

For en gangs skyld har jeg en begivenhetsrik helg i vente. Hanne Mari og jeg skal til hovedstaden for å leve livet til mandag kveld. Tvillingbor Eirik står for losji (og frokost, har han sagt), og vi skal besøke storebror Trygve med frue og deres nyfødte jente, som jeg nødvendigvis er onkel til. Selv om dette i seg selv er store begivenher i seg selv, er hovedformålet med reisen (i alle fall da vi planla den) egentlig kulturell. I morgen kveld, like etter barne-TV-tid, er det klart for Kaizers Orchestra i Oslo Spektrum. Jeg har en relativt god følelse for at det blir relativt fantastisk.

Kaizers Orchestra #1

I tillegg skal vi hooke opp med diverse jærbuer som har forvillet seg inn i tigerstaden på grunn av det de kaller studier. I tillegg ryktes det om at noen gladgutter fra Kristiansand også skal møte opp.

Det blir gale, som de sier. Det blir konge.

(Og der tikket det inn en ny melding fra Norwegian: Flyet er enda en time forsinket, nå over to timer fra egentlig avreisetidspunkt. Det blir en lang ettermiddag i Statoil-sofaen. Jeg klager ikke foreløpig.)

Postet i: Aktuelt, Musikk

Litt på etterskudd kommer her et utdrag fra blogginnlegget mitt i gårdagens Jærbladet:

“[...] Til tross for enorm kritikk fra media over lang tid, har Facebook fortsatt å vokse fra dag én – og Mark Zuckerberg har rukket å bli verdenshistoriens yngste milliardær. Grunnen til at det har gått så godt for selskapet, er enkel: vi Facebook-brukere driter i det mediene forteller oss om dårlig sikkerhet og elendig personvern.

Kanskje bryr vi oss littegrann – selv synes jeg det er rart at noen tjener penger på å selge informasjon om hvem jeg er og hva jeg interesserer meg for, til tredjeparts reklamebyråer og «internet tracking companies». Men vi bryr oss (tydeligvis) ikke nok til at vi vil ofre den nyeste og enkleste måten å holde kontakt med «vennene» våre på. Facebook har et så godt produkt at vi går med på å være prinsipielt i mot det de gjør med personvernet vårt. Det er fascinerende i disse «datalagringsdirektiv-tider».”

Les resten av blogginnlegget her, på jbl.no. Hvis du har kommentarer, er du hjertelig velkommen til å legge igjen disse under blogginnlegget på Jærbladets egne nettsider.

Postet i: Aktuelt, Teknologi

Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).

For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.

Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?

Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.

Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.

Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.

Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)

Postet i: Aktuelt, Tanker

Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg

I kveld har jeg hatt mitt første møte med to store norske artister, den eminente duoen Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg. Førstnevnte har jeg riktignok hørt noen ganger tidligere i mindre sosiale sammenhenger og på diverse råneturer i Volvo 240′en hennes, men kveldens opptreden ble den første i et skikkelig, større arrangement. Hun bestod prøven med glans (og vel så det) i likhet med hennes “kompanjong” Bjørn Eidsvåg.

Jeg har lenge likt typen Bjørn Eidsvåg (en mening som begynner å bli ganske mainstream) og hørt på musikken hans, men sjansen for å høre han live har aldri slått meg så direkte som før kveldens opptreden. Min gode venninde Jorunn har vært med Bjørn Eidsvåg på fire forestillinger denne uken med et innhopp som Lisa Nilssons stedfortreder i duetten”Mysteriet Deg” (som til og med er satt opp som et ekstranummer!). Jeg forstår hvorfor Eidsvåg har valgt å ta med seg Jorunn på denne sangen — hun synger så rent og så enestående at hun langt på vei overgår originalen — det til tross for at hun vanligvis snakker jærsk, mens Nilsson tross alt har fordelen av å synge på sitt eget morsmål. Jorunn: WAY to go, du er ikke annet en fabelaktig!

“WTF? Note”: Jorunn Undheim vant en konkurranse på NRK P3 tidligere i år hvor premien var en opptreden sammen med Eidsvåg på “Blå” i Oslo. Det var den folkekjære teologen og artisten selv som valgte henne ut blant mange andre på grunnlag av hva hun hadde sunget inn på P3′s “telefonsvarer”, et valg han i kveld forklarte som veeldig enkelt. For kort tiden siden tok han igjen kontakt med Jorunn for å høre om hun ville være med på noen konserter i Stavanger-området, noe hun selvsagt sa ja til. Så sånn er det med den saken.

Jeg ankom konserten en halvtime etter at dørene hadde lukket seg og presset meg klamt innover til midten av rad nummer 10. (Det er bare å beklage til alle dere som bokstavelig talt ble tråkket på tærne, men Chelsea – Manchester United kom seirende ut av min prioritering av dagens program.) Jeg kom umiddelbart i den gode Eidsvåg-stemningen med en overdådig musikalsk fremførelse av “Verden Er Vakker”. I løpet av den neste timen kom hittene som perler på en snor — jeg tok meg i å trampe med rockefoten og nynne akkurat litt for høyt mer enn én gang.

Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg #2

Eidsvåg overrasket meg med hans humoristiske og svært selvironiske småprat mellom sangene, dansetrinnene og dirigeringen underveis og det lune gliset når han forteller noe morsomt eller synger noe pinlig (det var hans egne ord) — han klarer å være ærlig og humoristisk angående sin tro og tvil og utvikling oppover årene, noe som flere ganger fikk salen til å bruse og le av begeistring. For å ta et eksempel: Under “Mysteriet Deg” snudde han seg bort fra Jorunn med hånden over ansiktet, som i selvironisk flauhet, mens han sang “men eg tenke på dei nydelige formene dine, på brystene som duve når du e engasjert, på dei vakre hendene som søke mine, kor tent eg blir når du e deilig alterert“. Glimrende!

Det fascinerer meg hvordan Eidsvåg samler et enormt bredt publikum med hans undrende og rolige tekster og melodier. Til tross for at han lenge har hatt et kristent budskap (eller i alle fall en kristen undertone) i sangene sine, virker publikumet hans nesten representativt for en gjennomsnittlig presentasjon av norges befolkning: her sitter ungdommer i gotherklær, funksjonshemmede, pensjonister, middelaldrende og unge voksne. Noen har kledd seg i finstasen og kommer i store lag, andre kommer i par som nyforelskede fjortisser. Rett bak meg sitter en herlig kar som stinker Ringnes og som ser ut som en gammel, fast Ruten-gjenger. Alle er her, alle smiler og alle synger med på “na-na-na-na”-trallene.

Turneén “De beste” ruller for tiden ut over hele det ganske land. Befinner du deg i nærheten av et av Bjørn Eidsvågs utvalgte konsertsteder de neste ukene, anbefaler jeg deg en hyggelig kveld på byen og en avslappende (men engasjerende) konsertopplevelse med en av norges mest folkekjære artister. Jeg quoter den tidligere nevnte mannen som satt bak meg, rett etter at siste ekstranummer, “Eg Ser”, var ferdigspillt: “Ja de der va faen meg verdt de!”

Postet i: Bilder, Musikk

sisselruud

“40″ av Sissel Ruud, juli 2009.
Tekst i malleri: “Beauty is not something you can turn on and off” og
“There’s no second chance to make a good first impression”.

Min kjære søster har akkurat bestemt seg for å vie sin tid til å være kreativ, og min kjære utkårede og jeg rundet akkurat førti måneder sammen. Det var en gyllen mulighet til å slå to fluer i en smekk, så jeg bestilte et maleri fra Sissel med kun to forbehold: 1) Det skulle en eller annen plass på en eller annen måte inneholde tallet “40″, og 2) hun skulle gjøre akkurat som hun selv ville. Her er resultatet — og for en gangs skyld: Jeg kunne ikke gjort det bedre selv.

Hvis du vil bestille Sissel Ruuds kunst (eller hvis du vil høre mer om det og se flere eksempler) er det bare å sende meg en e-post (paalberge [at] gmail [dot] com). Dette er en nødløsning frem til nettsidene hennes er up-and-running. For de som vil se et litt annet bilde av samme eminente kunstner, følg denne linken.

NB: Bedre bilder kommer når jeg får tilbake EOS-kameraet mitt. Og forresten — hvor blir det av, “Serviceproffen AS”?!

Postet i: Bilder

BigBang #3: To The Mountains

Onsdag kveld kom jeg endelig i julestemning. BigBang er blitt juletradisjon på Folken — og Greni skuffer aldri!

Postet i: Bilder, Musikk

Onsdag klarte norges beste fotballspillere det få har oppnådd før dem: Å ikke vinne en eneste fotballkamp i løpet av et helt kaldenderår. Etter kampen bør derfor både spillere og trenerteam takke en latvisk herremann med navn Romans Lajuks, mannen som sammen med sine to hjelpere på krittlinjene på mesterlig vis har klart å trekke oppmerksomheten bort fra landslagets tragikomiske statistikker for så å ta hele mediastøyten selv. Imponerende.

Stirreleken

Ukens snakkis ble nemlig dommertrioens innsats på gressmatta, som mildt sagt kan beskrives som oppsiktsvekkende — i alle fall for oss som ser amerikanske filmer og engelsk fotball en gang i blant, og som derfor har fått ord som “fucking” og “bullshit” inn med morsmelka. Den mest fatale beslutningen Lajuks tok, sett bort i fra Ukrainas superbillige straffe og norges identiske situasjon som ikke resulterte i noen ting, var å utvise John Arne Riise — angivelig fordi han uttalte “that’s f’ing shit” som en reaksjon på en av mange håpløse dommersituasjoner. Dette har selvsagt satt i gang diskusjoner.

Jeg har følgende to vidt forskjellige punkter å ta opp i denne saken.

  1. Hva sa John Arne Riise? Jeg tviler på at han sa “f’ing”. Det er den desidert værste og mest barnslige måten å si “fuck” på — det passer seg bare ikke. Til nøds kan jeg gå med på at det er en kurrant måte å sensurere seg selv på. Men at Riise skal ha sensurert seg selv i kampens hete, etter å ha vært forbanna på en eller flere dommeravgjørelser, nekter jeg å tro. Dette resonementet gir bare én mulig fasit: John Arne sensurer seg selv når han i ettertid skal forklare media hva det var han sa på banen. Hvor håpløst er det? “Jeg ble utvist fordi jeg sa noe som jeg ikke vil si til media, fordi det er litt grovt.” Neineinei, si nå i alle fall hva du sa, Riise. Vi tåler “fucking”. Det er overlevbart.
  2. Det har i flere fora blitt diskutert fotballstjernenes bifunksjon som forbilder etter denne hendelsen onsdag kveld. P4s debattprogram “17.30″ tok opp dette en av de påfølgende dagene, med Mini og en aller annen representant fra Norway Cup som debatanter. Man kan si mye om 17.30, blant annet at de på det groveste prøver å skape konflikter og legge påstander i forskjellige folks munner, men det lyktes de ikke i denne gangen. Mini og Norway Cup-mannen ble ganske enige, men diskusjonen gikk i feil retning. Man ble enige om at så lenge det ikke er personangrep, kan man si en god del i fotballkamper. Blant annet ble “f’ing shit” godkjent som utsagn. Det er jeg også enig i.Men hvorfor gjøre det vanskelig? Kan vi ikke bare konstatere en gang for alle at ingen mindreårige hadde hatt noen som helst mulighet til å vite hva Riise sa til dommeren hvis ikke dommeren og media hadde hauset dette opp slik som de har gjort?

Jeg vil avslutte med å si at jeg syns vi overvurderer oss selv når vi tror vi kan styre hva fotballspillere kan si og ikke si. Det er greit at man skal oppføre seg på TV, men i kampens hete må folk få si nøyaktig hva de vil. Jeg sier en hel del bullshit selv, og det er når jeg ser på fotballkamper. Ingen av mine venner dømmer meg foreløpig for det.

Mine fremtidige barn skal aldri få se opp til John Arne. Ikke fordi han sier “fuck”, men fordi han er en klyse. På den annen side skal de få hylle Daniel Nannskog, en fantastisk fotballspiller, så mye de bare vil. Plakater og dekorert sengetøy, om de ønsker det. Selv om han forklarer sin kjærlighet for Alanzinho på denne måten: “Man må bare älska den lilla jävelen“. Det bryr meg ingenting.

Postet i: Fotball&Sport

Jeg er i musikkhjørnet. Velkommen inn.

DSC00033_cut2

Konsert: Bjørn Berge live at Tribute, Sandnes
I går kveld var jeg invitert til Bjørn Berge-konsert sammen med et knippe kollegaer fra Nordialog. Jeg ankom det lille lokalet uten knagger til å henge artisten på, i hvert fall ikke hvis vi ser bort i fra det enkle faktum at han har et smigrende etternavn og at han dermed også til en viss grad burde være lokal. Jeg ble som vanlig positivt overrasket, slik man fort kan bli når man ikke har noen forventninger over hodet.

Jeg vil karakterisere Bjørn Berge som norges noe sene svar på Johnny Cash. Stemmen og kraften er slående lik den man kan høre på innspillinger fra Folsom Prison på det sene 60-tall. Selv om sceneshowet er mer anonymt og rolig, fungerer musikken veldig godt enda, noe vi alle ble klar over da suksessfilmen Walk the Line kom for to-tre år siden. Bjørn Berge har visst det lenger enn som så.

Berge ankom scenen uten at jeg la merke til det og satte i gang med noen fingerbevegelser av en verden som en forrykende start på en kveld som stort sett gikk unna i samme tempo fra ende til annen. Musikken ble kun avbrutt av et hurtigkurs i gitarspilling, hvor vi ble fortalt at man trenger tre hjerner for å beherske instrumentet slik han gjør det. Jeg tror på Bjørn Berge. Flere ganger under showet måtte jeg strekke meg på tå for å bekrefte at Berge var alene på scenen, for det var lett å bli lurt til å tro at det var en kvartett og ikke en solo som stod i lyset der oppe. Det var massiv, rocka blues fra en massiv, rocka mann.

Hvis noen skulle være i tvil: Jeg er frelst og definitivt en ny fan. Albumene "Stringmachine" og "Live in Europe" er søkt opp og lastet ned i iTunes. Jeg anbefaler deg et kjapt søk på Youtube hvis du ikke tar mitt ord for denne mannens ferdigheter.

Album: "Mål & Mening" av Peter Nordberg og Vidar Johnsen
Her var planen at jeg skulle linke til blogginnlegg mitt om platen "Ord og Ögonblick", som var den første platen fra Nordberg og Johnsen. Etter et kjapt søk viste det seg at jeg aldri skrev et innlegg om det albummet, noe jeg nesten ikke kan tro, da det var den platen jeg hørte mest på i hele fjor. Jeg skal søke litt til før jeg gir opp, men det ser altså ut til at dette ikke fikk sin fortjente oppmerksomhet. Slik skal det ikke gå denne gangen.

Som dere altså har forstått, ble jeg bitt av basillen i fjor og kunne samtlige sanger på Peter Nordberg og Vidar Johnsens første plate utenat. Nå er "oppfølgeren" av suksessen sluppet, navngitt "Mål & Mening". Jeg er bitt igjen.

Jeg vil ikke skrive så mye mer enn at Nordberg og Johnsen åpenbart er en god duo, og kombinasjonen av svensk og norsk sang nok en gang er glimrende løst. Det andre albummet er på de fleste områder veldig likt det første, noe jeg personlig er veldig godt fornøyd med. Hvis du liker Vamp og hvis du likte hitten "Den Morgenen" som terroristerte radionorge i fjor sommer, kommer du til å elske "Mål & Mening". Det er enkle, fengende melodier med middels dype tekster som klinger godt, selv når de blir sunget av deg selv i dusjen.

"Mål & Mening" anbefales. Spesielt anbefalte spor: "Hu Male Meg", "På Vift", "Sommar" og "Brødre".

Postet i: Musikk