“[...] Jeg har et avslappet forhold til møbler. Så lenge en stol kan sittes på og et bord kan benyttes i forbindelse med mat, er jeg i utgangspunktet fornøyd. Det samme gjelder for sengen. Dét er grunnen til at jeg sjelden står i bresjen for møbelkjøp – dét, sammen med det faktum at jeg er ukomfortabel med shopping som krever for mye innsats fra undertegnede før endelig avgjørelse.
Da vi kjøpte sofa for en god stund siden, var det etter enorme mengder av prøving og testing. Problemet med å velge sofa på et stort varehus, er at det finnes alt for mange alternativer og alt for få forskjeller. Disse minimale nyansene av variasjon på produktene gjør det umulig å finne ut om det var sofa nummer èn eller 34 som var best å sitte i. Etter det som føltes som en kvart evighet med sitting og ligging i et utall av sofaer, endte vi opp med en mørk hjørnesofa med sjeselong. En veldig god en, faktisk.
Så var det denne sengen. Jeg hadde forskjøvet turen til Håland i det uendelige. Ingen unnskyldning for utsettelse skulle være uprøvd. Men nå var altså tiden inne, vi hadde visst drøyd dette alt for lenge. Å handle seng var noe helt annet enn å handle sofa. Fordelen med senger er at du kan avgrense mengden av alternativer ved å bestemme deg for prisnivået på forhånd.
Hvis man setter en øvre grense på litt over ti sedler med Edvard Munch-motiv, har man fort kvittet seg med hele den innerste sengeavdelingen…”
“- Pål? Det æ lagt ut enn nye i Morenefaret.”
Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.
Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case. Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.
Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.
Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.
Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.
Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.
…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Hanne Mari og undertegnede prøver kontinuerlig å utvikle og fornye floraen i Arne Garborgsvei-området, og det nyeste tilskuddet til plantelivet er to planter i neslefamilien, nærmere bestemt den kjente og kjære stueplanten Soleirolia soleirolii. Planten kan du se på illustrasjonen under — det er disse grønne tingene på hver sin side av den hvite engelen. Den hvite engelen er ikke en del av planten.
Allmennheten har døpt Soleirolia soleirolii for Husfred, uvisst av hvilken grunn. For enkelhetsskyld, vil Soleirolia soleirolii videre bli omtalt som Husfred i dette innlegget.
Så hvorfor skriver jeg om Husfreden? Man skulle kanskje tro at jeg ønsker å spinne videre på det smått feminine innlegget om shopping, som ble publisert her på bruket forleden, men så er ikke tilfellet. Jeg henvender meg nå til leseren av årsaker som er svært tydelige på illustrasjonsbildet over. Som dere ser, har husfreden til venstre en hard hverdag. Hvis ikke underverker skjer innen få dager (det er her engelen kommer inn), frykter vi en snarlig bortgang for den tidligere så livsglade og spreke venstreflanken. En gledesspreder kan gå fra oss.
Det hører med til historien at planten til venstre tidligere har stått til høyre, men i et siste desperat forsøk på å redde det som er igjen av husfreden, er den i dag flyttet til venstre for å se om lysforholdene kan være bedre tretti centimeter lenger vest.
Det hører også med til historien at planten som nå står til høyre, har fått langt bedre belysning på illustrasjonsbildet — man kan si at dette er urettferdig overfor planten som nå står til venstre, men dette er et helt normalt virkemiddel for å fremheve et poeng. Det blir for eksempel flittig brukt i før/etter-bilder i reklamer for slankeprodukter, og jeg gjør altså dette for å skape ekstra engasjement og medfølelse for planten til venstre. I tillegg gjør jeg det for å provosere leserne som ikke liker det som ikke blir fremstilt helt som det er.
Men altså: jeg henvender meg altså til deg, leseren. Er det noen der ute som vet hva grunnen til denne ulykken kan være? Wikipedia forteller meg at planten er “nøysom, men krever konstant fuktighet”. Men så enkelt er det ikke — i min oppvekst ble jeg ved gjentatte anledninger minnet på at husfreden ikke skal ha for mye vann. Jeg må innrømme at begge disse plantene har fått alt for mye vann, men i dag er dette rettet på. Og, uansett: plantene har blitt behandlet helt likt og har fått like mye for mye vann. Hvorfor er husfreden til venstre da så fra seg av livsglede?
Hjelp, kjære leser. Hjelp, før det går riktig galt.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
Red. anm.: Dette er starten på et blogginnlegg som jeg begynte på 11. januar 2009, idét Hanne Mari og jeg var på vei inn i ny leilighet. Hvorfor jeg ikke har fullført og publisert dette, er fremdeles en gåte — men jeg har en lei tendens til å begynne på ting uten å fullføre. At denne “leksjonen” nå ser dagens lys er en kombinasjon av at jeg roter i gammelt stoff i kladdmappen på bloggen, og at jeg likte det jeg skrev for godt over ett år siden. Uansett — til glede for nye og gamle lesere, here it comes:
Velkommen til første del av serien “Pål emigrerer”, en serie med foreløpig ukjent lengde og omfang.
Utflytting er et arbeid og en kunst. Noen må snart klare å gjøre seg skittent rike på å gjøre denne jobben for alle oss mennesker som ikke ser gleden i alt stresset — en type “weddingplanner”, bare med litt andre arbeidsoppgaver. Heldigvis har jeg Hanne Mari, som utfyller meg usannsynlig bra på dette punktet — men ikke alle har henne. Faktisk er det bare meg, så vidt meg bekjent.
Dagens innlegg (eller leksjon om du vil, du unge lovende leser) vil omhandle møbelkjøp, eller nærmere spesifikt hele prosessen rundt det å velge seg og kjøpe en sofa — foreløpig ekskludert den avsluttende logistikkmøljen hvor man frakter og presser kadaveret av et møbel inn den trange døra til leiligheten. Før den avsluttende delen er unnagjort må jeg innrømme at sofakjøp er en innertier. Sofakjøp overpresterer. Sofakjøp er langt mer enn hva man kan forvente — og enda litt til.
Fredag kl 04:00 PM hadde Hanne Mari og undertegnede avtalt et stevnemøte. Stevnemøtets formål var utelukkende å få en sofa i hus, og det uten å bruke alt for mye penger. “Mye penger” er som så mye annet et svært relativt begrep, og i dette tilfellet var den ukjente x satt til “en del tusen, men ikke 20″. Etter ha undersøkt litt på forhånd (fun fact: du kan laste ned brosjyrene som du kastet i søppelkorgen ned fra de respektive forhandlernes nettsider), fant vi ut at Bohus ble første besøkssted…
…Og så står det ikke mer. Too bad.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Jeg har satt i gang en vask med klær på 90 grader — igjen. Det kommer til å bli ragnarok når Hanne Mari kommer hjem fra Postgirobygget-konsert — la oss håpe den er usannsynlig bra, for min egen del. Jaja.
Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.
Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.
Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.
Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.
Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
I går måtte min frue og jeg for første gang utføre en avriming av fryseboksen (eller -skapet) uten bistand fra personer med erfaring på området. Så akutt var det at vi ikke kunne gamble med en tredjeparts eventuelle tilgjengelighet — det måtte skje her og nå. Det hører med til historien at den akutte situasjonen til en viss grad var fremprovosert av undertegnede som i en god uke hadde ignorert sin kjæres iherdige oppfordringer om at “noe snart må skje i den fryseboksen”.
Dette “noe” bestod av å: 1) gjøre det fysisk mulig å lukke igjen kjøledøren, noe som ville kreve en massiv henrettelse av alle iskrystallene som spredde seg i et pandemi-lignende tempo der inne, og 2) fjerne to colaflasker som jeg for noen uker siden moste inn i midterste hylle. Fjerningen av colaflaskene innebar også fjerning og destruering av noen poser med blåbær som, siden jeg moste inn disse colaflaskene, ikke hadde gjort annet enn å lekke og skape et blått helvette i 2. og 3. skuff i fryseskapet. De var over alt, blåbærne. Helt på styr var de.
ETTER SUKSESSEN: Slik ser fryseskapet vårt ut etter knivkampen. “Før”-bildet glimrer med sitt fravær, men jeg kan fortelle at iskrystallene dannet en mur som strakk seg fra toppen av frysen og ned til isboksen — i tillegg til å dekke alle skuffer, vegger og gitter selvfølgelig.
Vi satte i gang å lesse ut varer fra et stappfullt fryseskap mens vi diskuterte hva som var den videre agendaen. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå for en hurtigløsning slik at varene ikke måtte omplasseres til en annen fryseboks. Etter å ha stappet kjøleskapet fullt og flyttet de overflødige varene utenfor ytterdøren fant vi ut at avrimingen, mot min formodning, krevde at vi kuttet strømmen til hele kjøleskapet. Hanne Mari ble sendt ut med flere bæreposer som allerede var blitt faretruende varme — situasjonen var om mulig blitt enda mer akutt.
Igjen stod jeg med en vannkoker, tre gryter og noen kniver av diverse kaliber. Planen var å koke opp vann, plassere dette i gryter i fryseskapet og lukke igjen skapdøren. På noen ytterst få minutter ville da varmen fra grytene, samt dampen som vannet avga, smelte alt av is og krystaller som befant seg der inne. Til grunn bak denne utregningen la jeg min fjorten måneder lange fysikk- og kjemikarriere fra videregående — som denne gang skulle vise seg å komme til kort.
Vi kunne selvsagt latt fryseskapet stå åpent i noen timer, men vi hadde mindre enn en time før vi skulle ut, og siden Hanne Maris tålmodighet allerede var overtrukket med en uke, var det ikke så aktuelt å bruke et halvt døgn på denne prosessen. Jeg satte raskt i gang med ishogging i en skala tidligere bare observert på våre to polområder, men isen var hardere og mer motstandsdyktig enn forventet. Først da jeg dro frem den aller største brødkniven (som strengt tatt burde fått tilnavnet sag), begynte krystallene å gi etter. Store flak ramlet ned fra fryseskaptaket og drønnet ned i flisegulvet. Bollen som samlet vannet i bunn av skapet var fyllt opp til 5L-streken på ett par minutter. Is, vann og blåbær fløt rundt på gulvet. Nå var det endelig gang på det.
Etter halvannen time med aktiv knivbruk var jeg sluttkjørt — heldigvis var også de massive ismengdene det. Jeg lå utstrekt på et småvått gulv med en brødkniv i høyrehånden og blåbær på leggene. Enda et kapittel i livet mitt var avsluttet, og jeg var over gjennomsnittet fornøyd med min egen presentasjon.
Likevel — jeg håper det blir minst ti år til neste gang. Stemmer det?
Postet i: Hverdagslig
(Åtte måneder har gått siden jeg flyttet inn i kjellerleiligheten langs hovedveien gjennom Bryne by, men likevel dukker det stadig opp nye “jomfruturer” her på de 58 kvadratmetrene. I dag, for eksempel, kan jeg røpe at det er første gang jeg sitter ved bordet når jeg skal besøke verdensveven. Vanligvis foregår nørdingen min fra sofakroken, hvor jeg ligger henslengt i en ukorrekt sittestilling mens Mac’en hviler på armlendet, men i dag sitter jeg altså mer eller mindre som en faglært: Rett i ryggen, føttene på gulvet og armene i 90 graders vinkel ned på bordet og opp på tastaturet. Veldig spesielt.)
På mandag skal jeg tilbake på jobb igjen, etter tre uker med sammenhengende ferie. Da er det på sin plass med en oppsummering av feriens festligheter, og de kommer her, i en slags stikkordsform. Som en generell advarsel, dette er av størst interesse for meg selv (og kanskje mine aller nærmeste). Anyways.
- Alcudia, Mallorca, én uke. En slags hopp-på-tur med Ingelin, Stein Tore, Aleksander og Ruben, hvor dagene gikk med til barnepass, lett hudblotting, kortspill og bordtennis. En ferie jeg har gitt klart uttrykk for at jeg gjerne blir med på igjen — det var en tur helt etter Pål Berges smak. Forhåpentligvis smakte det godt for reisefølget også.
- Ims, Norge. Jeg tror nesten jeg har vært innom Ims flere ganger denne sommeren enn totalt tidligere. Min kjære tante Kirsten med familie holder til der ute, og når både østlendingen Vegard (søskenbarn) og Kirstens tre søte små (tre søskenbarn, alle eldre enn meg) kom innom noen dager var vi ikke vanskelige å be. Filmkvelden og grillmiddagen vil bli spesielt savnet.
- Hammamet, Tunisia, én uke. Dette var i utgangspunktet den eneste planlagte ferien vi skulle ha i sommer. Det ble en rolig og avslappet tur til verdens beste sandstrender sammen med Trude, Yves, Vegard, Iselin, Hansi, Elise og Hanne Mari. Amerikaneren, den flytende restauranten og, ja, stranden, vil bli husket best.
- Sandvatn, Turistforeningshytte (STF), en overnatting. Far inviterte meg på tur, og jeg sa ja. Det ble på mange måter en tur som fikk meg til å minnes alle de fantastiske fjellturene vi har hatt med familien opp gjennom årene. Vi koste oss med pannekaker, kaffe med grut, kortspill og sjokolade. Fjellfolk viste seg fra sin beste side da vi totalt var 34 mann fordelt på tolv senger, uten at det noen gang ble drøftet som et problem.
- Skåpet, Utleiehytte (STF), to overnattinger. Her var det min kjære søster Sissel med samboer som inviterte Hanne Mari og meg. (Jeg ser i ettertid at min nærmeste familie virkelig har stått på for å få meg i bevegelse denne sommeren. Jeg noterer meg det og tar det selvsagt til etterretning.) Vi koste oss noe helt ustyrtelig, gitt vilkårene (en stue og ett kombinert kjøkken og soverom, en gassvarmer hvor slangen var hullete og relativt vått vær til tider). Sissel og Rune disket opp med, blant annet, biff med fløtegratinerte poteter, en kyllingrett med creme bruleé til dessert, pannekaker og nyplukkede blåbær med vaniljesaus. Også her ble det spilling til den store gullmedaljen, nærmere bestemt The Settlers og Amerikaneren. Glimrende tur.
- Hytta til Ådne, Sirdal, to overnattinger. Jeg ble oppringt klokka halv elleve på kvelden av en gjeng i Sirdal som lurte på om jeg ville slå meg sammen med dem i ett par dager. Klokka tolv var jeg på plass i Underhaugs nydelige hytte i Sirdal, og vi hadde to magiske døgn sammen der oppe. Mye (MYE) intern humor, badstue, sene kvelder og taco. Takk til Astrid, Heidi, Martin og Ådne (og Ragnhild og “Kjakan”) for en perfekt avsluttning på sommerferien og en grei måte å feire (?) at samtlige (sett bort i fra undertegnede) reiser ut i vårt langstragte land for å studere i morgen.
I tillegg til alt dette har jeg fått tid til å være mye med min utkårede, spille volleyball, gå på dagstur til Preikestolen med familien, besøke Atle på Narvesen, konkurrert i LetraMix, nyte kai- og konsertliv i Stavanger, spille bingefotball og jeg har vært i festlig lag både her og der (og her må jeg få lov til å trekke frem Hansi, Victoria og Trude, Jan Martin og til slutt Ådne som gode arrangører).
Takk for en herlig sommer, alle sammen! Måtte den tangeres til gangs neste år, og måtte alt og alle som jeg har glemt i min sporadiske oppsummering tilgi meg min hukommelse.
Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig
Jeg vet vi er en gjeng med nørder, men vi har det i alle fall gøy sammen. Under kan du se kontrakten med vilkår for LetraMix-konkurransen vi har starter (og som varer ut året). Have fun!
Postet i: Hverdagslig
On Spotify: Michael Jackson – Smooth Criminal
Noen ganger når jeg koser meg i en vilkårlig faglig ukorrekt sittestilling med mac’en på det perfekt passende sofaarmlende, hender det at jeg går tom for webadresser. På dette tidspunktet har jeg sjekket Finn, Twitter, de fleste store nettavisene i landet, diverse blogger og et uvisst antall random teknonettsteder som jeg prøver å følge ukentlig. Hvis jeg også har hjulpet vår stolte lokalvis med sidevisninger, begynner tilstanden å bli kritisk. Kritisk men stabil.
På dette gitte tidspunktet er det umulig å si hvor jeg ender opp. Som regel går jeg inn i en evig linkejakt som fører meg fra forum til youtube til wikipedia til blogger og tilbake til forumer igjen. Det er nå internett virkelig blir interessant. Klokka er nå som regel godt over midnatt på en vanlig ukedag.
Jeg får ofte krass kritikk fra min fru om at jeg bruker for mye tid foran MacBooken. Kritikken er nok i de flestes øyner berettiget — noen ganger tenker jeg selv at jeg er en idiot som sitter her og koser meg foran, ja, ingenting. Men likevel er det en grunn til at jeg sitter lenge på nettet gang på gang. Uten disse lange nørdestundene ville jeg aldri havnet i den allerede nevnte tilstanden. En tilstand som på en god dag overgår det meste av andre aktiviter jeg har mulighet til å bedrive.
Postet i: Ukategorisert
Jeg streber med å finne en god løsning på fakturamottaket i hjemmet. Jeg har siden jeg begynte å motta fakturaer aldri rukket å bli komfortabel med det, men frem til jeg flyttet ut var volumet og beløpene såpass moderate at jeg klarte å leve meg gjennom hver måned med halvhjertede og tilfeldige rutiner.
Dessverre har tidene forandret seg. Og slik jeg har forstått det, vil fakturamengden og behovet for strukturerte rammer bare gå én vei til jeg går av med pensjon en gang rundt år 2050. Jeg er med andre ord nødt til å få gode rutiner på akkurat dette.
Derfor henvender jeg meg til deg, kjære leser, som jeg alltid gjør når jeg ikke føler at jeg strekker til. Jeg vil gjerne høre dine gode rutiner på fakturaens gang fra du løfter bunken opp av postkassen, til den er betalt og arkivert (?). Skal fakturaen åpnes og arkiveres med en gang, skal den betales med en gang, skal jeg ha en perm med skilleark, skal ubetalte fakturaer aldri arkiveres før de er håndtert på en bestemt måte? Jeg trenger dine gode løsninger på HELE SULAMITTEN, som du kanskje forstår.
Jeg åpner herved for kommentering i form av gode, seriøse forslag og løsninger. Jeg vet dere er der ute, dyktige økonomiske sjeler!
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig
Vi, Hanne Mari og jeg, har utviklet oss til å bli over gjennomsnittet glad i brettspill. Vanligvis blir en spillkveld avviklet cirka én gang i uken, som regel i godt selskap med andre spillegale, som oftest bestående av enten Karoline og Jani eller Tom og Anne. På de aller beste spillkveldene er vi alle sammen samlet. På disse “aller beste spillkveldene”, er det som regel enten LetraMix, Alias eller Settlers (med utbyggelse) vi samles rundt bordet for. Snart handler vi også Monopol — oldschool klassikeren som igjen får viet vår oppmerksomhet.
Av alle undervurderte aktiviteter er brettspill en av de absolutte kandidater for en gjev pallplass. Husk: Dette kommer fra en svoren tilhenger av newage-gaming, altså den typen som foregår på konsoll eller PC. Med andre ord: Enten du er av den gamle eller nye sorten, bør du kunne assosiere deg med meg og ta mitt ord for det: Brettspill er undervurdert.
I går kveld spilte Hanne Mari og jeg Scrabble hos svoger Steini og svigerinne Ingelin på Vigrestad. (Og mens vi er inne på oldschool: Scrabble-brettet vi brukte, som originalt hører hjemme hos svigerfar, stammet fra lenge før krigen en gang.) Faktisk var det nesten første gang jeg spilte Scrabble, og diskusjonene lot ikke vente på seg — det ante meg fra begynnelsen av, så likt som det er LetraMix. Vi fant fort ut at den norske ordboken like godt kunne stå fremme på PC-skjermen konstant. Det er når ord blir satt opp mot spilleren som legger det frem, og motspillere krever forklaring og definisjon av ord for å få det godkjent, at spill som LetraMix og Scrabble virkelig er ustyrtelig morsomt.
Eksempel: Særnavn er ikke godkjent, så ord som “herregud” ble diskutert og konkludert med at det var godkjent å bruke hvis du mente det som et banneord. Jeg lo så jeg grein.
Jeg vil anbefale på det varmeste å ta en spillekveld i gode venners lag. Hvis du ikke har noen gode venner, kan du invitere deg til spillekveld med oss, så blir du tatt med ved neste anledning. Det er forresten en fordel om du ikke er usedvanlig dyktig i Settlers, for der er det Jani eller undertegnede som har enerett på å vinne (i alle fall skjer det nesten utelukkende hver gang). Jepp, der fikk dere en liten internett-burn, jenter.
Og til alle erfarne gamere (jeg vet dere er der et sted): Kom gjerne med spillerfaringer og -tips. Vi er ikke veldig åpne for nye ting, men en gang må vi ta steget ut av det sikre spillskrinet vårt og slå til med noe nytt, og da er det greit å ha noen å skylle på hvis vi ikke liker det!
Postet i: Hverdagslig
I en mørklagt kjellerleilighet langs Arne Garborgsvei sitter jeg i sofaen og knasker meg gjennom et knekkebrød med ferdigskåret norvegiaost på toppen. Jeg føler meg nesten ferdigutdannet i kunsten å spise Wasa-produkter uten å smule. Jeg bruker tygg, sug og slipp-metoden, og den fungerer ypperlig. Det eneste jeg mangler er det siste kurset hvor man lærer hvordan dette gjøres uten å måtte gå i en slags sinnsforlatt stemning fylt av konsentrasjon for å unngå nybegynnerfeil. En nybegynnerfeil i knekkebrødspising er all form for smuling.
Hanne Mari har kjøpt en ny bordklokke i helgen, type gammel som må trekkes opp, med to svarte bjeller på toppen. Etter to minutter i det jeg trodde var total stillhet, er den nå viet hele min oppmerksomhet. Den tikker mye og høyt, antageligvis både oftere og kraftigere enn de gode gamle klokkene gjorde i sin tid. Jeg ser at konseptet “gammel klokke” har sin sjarm (nostalgi har jeg reservert i minst ett dedikert DNA fra både mor- og farsiden), men sjarmen forsvinner fort når kvitteringen er fra IKEA. Jeg tror ikke den står lenge, i alle fall ikke i stuen eller på soverommet. Enn så lenge står den her ene og alene fordi Hanne Mari har for mye stolthet til å innrømme bomkjøpet, og fordi “den er søt”.
Internett er blitt for stort. Det er prikk likt verdensrommet, som også er så stort at det irriterer meg å tenke på det. Jeg skulle ønske at internett kunne gjort som verdensrommet på noen punkt, for eksempel kunne de laget noen solsystemer, noen soner. “Her: Dette er interessant for deg. Alt det der borte kommer du verken til å forstå eller få tak i, det er et annet solsystem, ikke noe å bry seg om. Ikke tenk på det.” I min tid som internettsurfer har jeg ikke vært på en promille av all verdens nettsteder. Det er enormt frustrerende.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Vi strides i hjemmet, Hanne Mari og jeg. I kapittelet “Renhold” har vi to forskjellige oppfattninger av fasiten, og jeg mistenker at våre respektive syn er dypere forankret i vår naturlige kjønnsfordeling enn vi kanskje er klar over. Derfor stiller jeg dere, kjære lesere og hjelpere, to spørsmål i dag.
(Og ja, forresten: Vær snill å ikke forveksle dette med moteblogg-syndromet, hvor bloggjenta avslutter alle innlegg med spørsmål for å skape debatt i kommentarfeltet om uinteressante temaer. Dette ER viktig for meg.)
Spørsmål #1: Hvor ofte mener du at leiligheten/huset bør vaskes? Med vaske mener jeg vaske, ikke støvsuge. Skill gjerne mellom stue/bad/gang/soverom osv. hvis du mener det bør være forskjellige rutiner for hvert rom.
Spørsmål #2: Hvor ofte vasker du rommet ditt/leiligheten din/huset ditt? Altså et helt ærlig svar, kan gjerne avvike fra spørsmål #1. Om ønskelig, er det selvsagt mulig å kommentere anonymt.
På forhånd takk!
Postet i: Hverdagslig
Etter en overtidstrening i går (vi hadde det gøy og hallen var ledig) peip det inn to meldinger på mobilen i treningsbagen. Begge var fra Hanne Mari. Melding nummer én inneholdt en handliste:
- Lettmelk
- Flytende Melange
- Maarud Popcorn ferdig poppa (tidligere på kvelden beskrevet av Hannu som “diabetikernes sukkertøy” – nesten litt søtt)
- Firstprice pølsebrød
- Firstprice vann med kullsyre
- Lettrømme
- Frukt
Melding nummer to inneholdt bare en kort beskjed: “De e Spar du ska på”. Hun hadde selvfølgelig sjekket ukens tilbud, og halvparten av produktene på handlelisten hadde stått i “bladet”.
Turen bar til Spar (ufrivillig rim, takk for det), som er “min” nye dagligvarebutikk siden den ligger like ved den nye leiligheten. Klam og (usannsynlig) svett ruslet jeg inn på senteret, gjennom portene på Spar, kavet meg tilbake forbi disse elendige enveishengslene for å ta med en handlekurv, så inn igjen.
Det var da jeg forstod det: Jeg er ikke en gutt mann som handler veldig mye etter handleliste.
Det å ha listet opp de tingene man skal ha er vel og bra. Veldig økonomisk er det også, har jeg hørt. Men å virre rundt i en butikk du tidligere bare tilfeldig har spasert innom — og da utelukkende for å skaffe de aller viktigste konsumvarene (that would be Cola og snus) — er et håpløst prosjekt. Jeg begynner ferden med å gå rett forbi frukten. Det gjør jeg bevisst fordi jeg må tenke over hvilke frukter jeg skal handle, siden denne posten var uspesifisert fra Hanne Maris side (heads up Hannu: når jeg først får en liste, MÅ den være spesifisert ned til minste detalj).
Videre tassler jeg gjennom samtlige reoler som inneholder posemat for å finne ferdigpoppa popcorn, før det slår meg som lyn fra klar himmel at denne varen alltid står ved siden av chipsen. Jeg har sett den i øyekroken når jeg kjøper Sørlandschips. Så jeg utsetter denne og tripper mot neste mål, som også er det sikreste: Kjølehyllene. Der finner jeg uten problemer både melk, Flytende Melange og rømme. Størrelsen på rømmen er uspesifisert, så jeg tar den mellomste.
Så kommer det verste: Tilbudsvarene. Jeg kan ikke fordra det. Heldigvis viste det seg at det var tomt for både Firstprice pølsebrød og vann med kullsyre. “Heldigvis” var det forresten ikke, for jeg måtte selvsagt ringe og dobbelsjekke med Hanne Mari at dette ikke var hastevarer. Det var det ikke, så da gikk turen tilbake til frukten. Den hadde jeg ikke tenkt på et sekund, så jeg tok med meg to bananer og så det hele som unnagjort.
Etter ett kvarter er jeg ute av butikken — det hadde tatt en rutinert listehandler (les: Hannu) maks fem minutter, men det bryr jeg meg ikke om. I stedet handler jeg en tilfeldig is til meg selv som belønning for strevet, og går ut av butikken som en fornøyd mann. “Jeg har lært min lokale dagligvarebutikk å kjenne litt bedre — det er da noe” tenker jeg. Frykten og forrakten for listehandling kan med trygghet trappes ned et par hakk — frem til Spar ommøblerer hyllene. Det gjør de visst en gang i året fordi forandring fryder.
Kyss meg.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Siste kommentarer