Jeg vet det er en brannfakkel, men det er fakta.

Mobilsnakk igjen. Sorry folkens, men over halvparten av dagen min går med til dingsene, så minst halvparten av alt jeg kan er relatert til mobiltelefoni. Det må farge bloggen, enten dere liker det eller ikke.

Jeg er drittlei HTC med både Android og Windows, Sony med eget operativsystem eller Android, iPhone med det dønn kjedelige iOS. Nokia har vært like nyskapende de siste to årene som Windows Mobile har vært de siste 10 år (det tilsvarer null i begge tilfeller). Samsung og LG lider av samme sykdommer som alltid: råe mobiltelefoner med små irriterende og dårlige løsninger som ødelegger basic funksjoner som ringing og SMS.

Like sant som at iPhone har revolusjonert mobilbransjen for både forbrukere, businesbrukere og oss forhandlere, har det gjort hele bransjen énsporet og fargeløs. Det har vært noen kjedelige år siden sommeren 2007, da Steve Jobs første gang dro opp en sexy, tykk iPhone “1G” fra dongerybuksene. Alle — ALLE — har prøvd å kopiere produktet deres og komme opp på samme nivå, med varierende grad av suksess. Jobs hadde nesten rett da han sa at iPhone var en telefon som lå fem år foran konkurrentene. Nå, tre år senere, begynner det å ligne noe fra de andre. Resultatet er at vi har femten telefoner som prøver å være iPhone, men som ikke klarer det — på godt og vondt. Møkk kjedelig er det.

Den største forskjellen fra da jeg startet i mobilbransjen for 5-6 år siden, er at vi selger operativsystemer — menysystemer, om du vil — ikke telefonmerker. Vi selger ikke Sony Ericsson, vi selger en telefon med Googles operativsystem. Jeg er lei Android og jeg er lei iOS (operativsystemet på iPhone). Begge er fantastiske operativsystemer, ubestridt de beste på markedet. Men de gjør alle telefoner helt like. Det er verken en jobb eller respektert å kunne telefoner ut og inn lenger — mannen i gata kan det nå.

En iPhone fra 2007 er prikk lik
iPhone 3G fra 2008 som er den eldre tvillingbroren til
iPhone 3GS fra 2009 som har født den prikk like sønnen
iPhone 4 i 2010.

Om du velger Sony Ericsson X10 eller
HTC Desire eller
Samsung Galaxy S eller
Google Nexus One eller
Motorola Droid har ingenting å si lenger. Det er samme telefonen med minimale forskjeller i hardware og software.

De som kjenner meg vet at jeg bytter telefoner ofte, gjerne en gang i måneden. Jeg liker å teste alt som kommer, og jeg elsker å “kunne” dem i etterkant. Det er på mange måter mobilnyhetene som driver meg i arbeidet, vel så mye som det å selge telefoner til kunder. Jeg liker å kunne telefoner og på den måten kunne gi support til alle som henvender seg. Av den enkle grunnen liker jeg ikke Blackberry: jeg har ikke hatt muligheten til å lære meg hvordan den fungerer, og derfor skyr jeg den som pesten. Jeg liker å lære, kunne og så løse problemene som kommer. DET er dritgøy.

Men hva nå? Jeg trenger ikke å “lære” de nye telefonene. Jeg kan forklare hvor på din HTC-telefon du kan justere tiden det tar før mobilen din slår over på mobilsvar ved å se hvor jeg gjør det på Sony Ericsson-telefonen min. Det er jo de samme menyene. Det er ekstremt frustrerende når alt blir brukervennlig og likt og strømlinjeformet.

Apple: slutt å ødelegge morroa. Og gi oss for guds skyld ut telefoner slik at de som faktisk er villige til å BETALE for produktet deres, får den før vi synger om låven og nissen og julegrøt.

(PS: Det er noen lysglimt. Microsoft kommer med et ekstremt spennende operativsystem i løpet av året, Nokia har tenkt å grave seg opp fra det gigantiske hullet de har havnet i med nye, spennende modeller og et nyoppusset menysystem — og Motorola har gått fra å være kopimaskin til nyskapende trendfabrikk på mobilfronten. Men alt dette er ikke annet enn nødvendig fra de tre produsentene som har gått på “hue og rævva” ut av mobilbransjen fordi de ikke fulgte med i timen. Dog — VELDIG spennende.)

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi