Postet i: Bilder
Etter ønske fra lesere(n), har jeg her lagt ved et bilde av vandrestaven min (ref: tidligere tweet om staken, sta-aget, vandrestaven). Riktignok har den blitt kraftig endret og forbedret siden dette bildet ble tatt, men det gir publikum et innblikk i hva slags vandrestav dette er. Mulig den er litt tynn. Vi får se om den tåler tidens tann.
Foto: Hanne Mari, med et usedvanlig dårlig 8 mpx mobilkamera.
Varmebehandlet i Lightroom og nedskallert i Photoshop.
Postet i: Bilder
Plutselig glemte vi Libya, og alle verdens øyne og videokameraer ble rettet mot Asia i stedet. Videone av enorme mengder vann som skyller innover land og begraver alt det kommer over, er nesten ubeskrivelige. Vi er rett og slett heldige som bor her i Norge, trygt plassert på en (tektonisk?) plate som ikke gnisser og lager kraftige jordskjelv langs kysten vår.
Ødeleggelsene etter tsunamien i Japan er som tatt ut av en amerikansk spenningsfilm, og truslene som nå lurer fra minst to atomreaktorene langs Japans østkyst er skremmende. Fremfor alt er denne tragedien enda en påminnelse om at vi ikke klarer å helgardere oss mot kreftene som kan settes i gang av naturen vår. VG har akkurat laget en grafikk med bilder av områdene før og etter tsunamien – det viser tydelig hvilke krefter som har vært i sving.
(Kilde: Augsburger Allgemeine)
Det har vært mye snakk om kjernefysisk nedsmelting de siste dagene, uten at noen har klart å forklare meg hva det går ut på og hva som er faren. Wikipedia klarer det til en viss grad, i alle fall forklares det her med enkle ord hva en slik nedsmelting er for noe:
“En kjernefysisk nedsmelting skjer når kjernen på en atomreaktor smelter. En slik hendelse er betraktet som en alvorlig atomulykke. Reaktorkjernen, som består av brenselet, kan smelte seg gjennom gulvet og falle igjennom. Den smeltede kjernen fortsetter videre nedover og utveksler varmeenergi med omgivelsene. Dette stopper når nok materiale rundt har smeltet til at kjernen er nedkjølt til en temperatur som er for lav til å smelte materialet under, eller til det treffer grunnvann.
Det som skjer under nedsmeltingen, er kun en varmeutveksling/avkjøling og har ikke med kjernefysiske reaksjoner å gjøre. Det må noteres at vi derfor ikke snakker om en kjernefysisk eksplosjon eller en kjedereaksjon.”
“Kjernefysisk nedsmelting” fra Wikipedia.
Stråling, atomkraftverk og kjernefysikk er skumle greier. Jeg forstår lite og ingenting av det, men tanken på at man kan bli skadet av noe man verken ser, smaker eller lukter, er uhyggelig.
Det ser ikke lyst ut for Japan om dagen.
Oppdatering: NRK er “på ballen” og har lagt ut en dokumentar om kjernekraft, nedsmelting og krisehåndtering på Nett-TV. Den er faktisk ganske interessant. Obs: To deler à 45 minutt, tilgjengelig til september 2012.
Trykk på bildet for å komme til bildesiden på Flickr (der får du sett en større versjon).
Postet i: Bilder
BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.
For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.
UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!
På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:
…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:
HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)
Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:
JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.
La høsten komme!
* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.
Postet i: Hverdagslig, Tanker
Se utvalgte bilder i slideshow på Flickr
eller se 24 bilder med tekst og historie på Facebook (krever ikke innlogging).
Postet i: Bilder
En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.
Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.
Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.
Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.
Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.
Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.
Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:
Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.
Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.
Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.
Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.
Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.
Postet i: Hverdagslig
For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.
Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.
I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.
Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.
Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.
Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.
Det er lov å si lykke til…
Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
En gjeng norske helter er antageligvis med i en av Norges beste reklamefilmproduksjoner uten at de er klar over det selv!Å se disse gale menneskene fly ned fantastiske norske daler gir meg gåsehud fra hodebunnen til lilletåa. See for yourself:
(via @nesbuvatne)
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Den norske turtøyprodusenten Stormberg fortjener cred. Ikke nødvendigvis fordi de lager gode klær til utendørsbruk, nei — først og fremst bør de fremheves på grunn av sine etiske retningslinjer og bedriftens misjon — som følges til punkt og prikke, selv om målsetningene deres er svært ambasiøse.
For en stund siden, jeg tror det var på et sjeldent besøk på Bryne stadion i år, ble jeg gjort oppmerksom på at Stormberg var en bedrift jeg måtte lese litt om. Det var ikke overraskende Atle Riskedal som kom med formaningen, mannen som i en god stund har jobbet for Misjonsalliansen med blant annet mikrokreditt-prosjektene (og mye annet spennende, positivt arbeid).
Etter en kjapp research fant jeg fort ut at Atle hadde rett. Stormberg er noe helt for seg selv, de er et eksempel til etterfølgelse. La meg vise hvorfor:
- Helt siden oppstarten i 1998 har Stormberg hatt en “25% policy” som innebærer at minst hver fjerde ansatt hos turtøyprodusenten kommer fra grupper av mennesker som av en eller annen grunn har problemer med å komme seg i arbeid (det kan f.eks. være på grunn av rusproblemer, minioritetsbakgrunn, dårlig eller ingen utdannelse eller tidligere lovbrudd).
- 1% av bedriftens omsetning (ikke overskudd, det er et vesentlig poeng) går til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter.
- Stormberg er klimanøytrale (som eneste bedrift i verden i sin bransje!)
- De ble i mars kåret til årets mest familievennlige bedrift av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).
- Stormberg samarbeider og støtter blant annet SOS Barnebyer, Way Back, Livsglede for Eldre, Norges naturvernforbund og Krisesentre i Norge.
For de som ble nysgjerrige og vil vite mer om Stormberg, finnes det mye informasjon på Stomberg.no. I tillegg har Stormberg lagt ut noen ganske ferske videoer på bedriftens egen Youtube-kanal. Se forøvrig daglig leder (og gründer) Steinar J. Olsen snakke om “25% policy’en” under — legg merke til hvordan Olsen trekker frem lavt sykefravær og lojale medarbeidere som en direkte konsekvens av deres spesielle ansettelsesrutiner.
Jeg merker at jeg liker denne mannen, og jeg liker bedriften Stormberg!
Postet i: Aktuelt, Kommentarer, Tanker
Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:
Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.
Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.
Se også: MANSHOW.no/film
Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.
Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)
MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.
En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.
Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.
Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)
“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.
Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”
Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.
På dette tidspunktet ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.
Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.
Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.
Sjobing!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Jeg er bortreist fra fredag 13. til søndag 15. mars. I denne perioden vil jeg være med Hannis, Annis, Tommis, Karris og Jannis til Sirdalen for å nyte solens glans over fjellet mens vi danser oss nedover fjellsidene på snøbrett og ski.
I will have a good one. Håper du får det samme!
Postet i: Hverdagslig
Fra lørdag til tirsdag var jeg med på det som best kan kategoriseres som et av norges vakreste eventyr. (Eirik har lært meg at norges vakreste eventyr er det å sitte med ryggen inntil en trestamme med bar rumpe for så å “tømme seg” — slik er det i alle fall i militæret.) To av våre søskenbarn fra østlandet tok for andre gang turen til Rogaland for å gå i fjellet med tvillingbrødrene Berge. Riktignok var jeg ikke med sist gang, men nå er vi fast bestemt på å gjøre hele opplevelsen til en tradisjon. Fra og med i år skal vi besøke turisthytter i Ryfylke hver sommer – jeg håper virkelig vi får det til gutter (og Hannu).
Periode:
Lørdag til onsdag (tirsdag for Hanne Mari og meg på grunn av jobb)Hyttene og turene:
Nes – Viglesdalen (2 timer)
Viglesdalen – Stakken (4 timer)
Stakken – Nilsebu (4 timer)
Nilsebu – Grautheller (Eirik, Øystein og Vegard – 8 timer)Turungdom:
Søskenbarn Øystein og Vegard, tvillingbror Eirik, fantastisk jente Hanne Mari og meg selv.Takk til:
Mor, far, mormor, morfar og kommende svigerforeldre for henting og bringing.
Stavanger Turistforening for fantastiske hytter og fine løyper.
Det er noen år siden sist jeg var på fjelltur i Ryfylkeheiene. Derfor var det ekstra gøy å igjen bestige de flotte fjellene innenfor Lysefjorden — store deler av oppdragelsen min ligger på en måte der oppe, ca. 1000 meter over havet og langt fra strøm, vannklosetter og intelligent liv.
I motsetning til hva man kan si om undertegnede, var fjellene akkurat slik de var da jeg forlot dem for noen år siden. Allerede da vi hoppet ut av bilen og satt oss ned for et kjapt måltid før avmarsj, kom minnene fra mine yngre somrer sivende med den kjølige fjellbrisen. To hundre meter oppe i skråningen traff vi våre første medfjellvandrere, og på sedvanlig vis smilte vi og sa hei. Stemningen var satt. Humøret var på topp. Livsgleden bruste i blodårene.
Eirik, Øystein og Vegard er på en måte tre store babyer med kolosale mengder energi og en barnslig glede over alt som kan relateres til vann og bading. Jeg mistenkte fort at de ikke hadde fått utløp for alle overflødige kilokalorier i sitt daglige liv, for marsjtakten var kjapp og latteren høylytt allerede fra første tråkk over broen på Nes. Frykten for at en kort fjelletappe fort kunne bli knallhard for “organismen Pål” var overhengende, men det gikk til min store overraskelse svært godt. Korporal Eirik har antageligvis lært om lagledelse i militæret, for han stoppet hyppig for å forsikre seg om at alle (jeg) klarte seg godt og at alle hadde det gøy. “Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd”, tenkte han kanskje, men han sa det ikke. En god leder gjemmer noen ting i sitt hjerte.
Allerede etter noen få kilometers gange ble vi nødt til å stoppe. Fristelser er ikke alltid lette å motstå, i hvert fall ikke når de består av rennende og fallende fjellvann og befinner seg rett ved siden av oppmerket tursti. Første pause ble en badepause. Halvannen time med enkel, fantastisk og forfriskende underholdning. Klokka fungerer ikke i fjellet. Vi har ingenting vi skal rekke, ingen frister å overholde. Vi styrer vår egen tid, og vi kan fylle den med hva vi selv ønsker. På tur med nevnte gjeng, fylles mesteparten av tiden med skadefryd og ærlig, rungende latter.
Vel fremme på hytta ble jeg nemlig vitne til Eirik, Øystein og Vegards opparbeidede kultur fra forrige fjelltur. Alt som kan karakteriseres som arbeid eller slit, spilles om. Mindre oppgaver avgjøres som regel ved hjelp av “klomsing” (les: stein saks papir), mens større bestemmelser med alvorlige konsekvenser avvikles ved kortspill som blackjack eller poker. Hvis dette er gambling, er jeg for full legalisering og aller helst implementering av dette i arbeidslivet.
Oppgaver som middagslaging, oppvask, vekking og dekking av bord har sjeldent vært mer underholdende. Ettersom Vegard har vist seg svært svak i klomsing over tid, fikk han på imponerende vis overtalt oss andre til å bli med på at de fleste avgjørelsende skulle bli bestemt av et slag blackjack. Og for et sjakktrekk det var. Fra å være fast oppvasker på forrige tur, tapte han denne helgen stort sett bare de små slagene hvor vekking og frokostlaging stod på tapslisten.
Turens store taper ble Eirik. For selv om han på mange måter er en maskin, viste blackjack seg å være maskinens store akilleshæl. Det begynte med at han tapte et slag blackjack på lørdagskvelden. “Premien” var at han måtte bære vinnerens sekk, som selvsagt var Vegard, halve neste dag — naturligvis i tillegg til sin egen. Det kan høres enkelt ut, men halve neste dag besto av en fire kilometer lang etappe med over fem hundre meters stigning. Eirik tok det hele med et heroisk smil om munnen, og besteg de nevnte metrene med stor ro og uten noen som helst form for utagerende oppførsel. Da halve etappen var unnagjort neste dag, spilte Eirik, Øystein og Vegard om hvem som skulle bære to sekker resten av turen. Til stort sett alles store fornøyelse, ble det Eirik. Vegard var igjen vinneren og kunne gå de resterende fire kilometrene uten så mye som et gram bagasje. Hanne Mari og meg holdt oss på trygg avstand fra dette spillet – personlig har jeg ikke kropp til det, mens Hanne Mari bare oppførte seg smart.
Etter en god treningsøkt for samtlige utenom Vegard, var vi fremme på turisthytta Stakken. Stakken var den eneste av turens hytter jeg ikke hadde besøkt før, og jeg ble positivt overrasket både over stand og plassering. Av humanbiologiske grunner var jeg den sultneste, og jeg begynte umiddelbart etter ankomst å lage mat. Etter et deilig pastamåltid og en liten diskusjon om hvorvidt jeg kunne kreve immunitet over oppvasken på grunn av frivillig matlaging, ble det avgjort at vinneren av en runde poker skulle bestemme hvem som skulle ta oppvasken. Alle utenom Vegard godtok dette, og dermed ble det slik. Vegard måtte da vinne for å slippe oppvasken, siden ingen ville få dårlig samvittighet av å gi han litt ekstra arbeid etter dagens byrdeløse gåtur.
Sent på kvelden ble enda en halvsprek konkurranse satt i gang. Igjen holdt Hanne Mari og meg oss i bakgrunnen — prislappen var rett og slett for høy. Premiene var som følger: Den som havnet på tredjeplass måtte dagen etterpå gå barføtt fra han fikk øye på hytta, mens den som endte på andreplass måtte være førsteplassens tjener. Resultatet ble som vi gjettet på forhånd — Eirik tapte og Øystein ble Vegards tjener. Med andre ord var neste dags etappe reddet av en skadefrydig motivasjon for å gå fort frem til vi så hytta.
Av sikkerhetsmessige grunner, var Hanne Mari og meg utnevnt til fornuftighetsrepresentanter for Eiriks skoløse sisteetappe mellom Stakken og Nilsebu. Hvis Hanne Mari og meg samstemt gikk inn for at Eirik skulle få ta på fjellskoene, kunne han det. På grunn av mye regn den dagen var nemlig steinene svært glatte, og stien vi skulle gå frem til hytta er kanskje en av de farligste i hele turområdet i Hjelmeland. Hanne Maris morsstemme kom fort til ordet, og hun forlangte nesten at Eirik skulle få ta på skoene igjen. Jeg nedstemte de første forlangelsene, men etter hvert var jeg med på at det ville være kjipt å bli stående som ansvarlig for Eiriks død etter et fall ned den hundre meter lange fjellsiden vi gikk på toppen av. Når det er sagt — Eirik gikk barføtt hele veien ned og overlevde så vidt jeg vet uten traumatiske følger.
Som dere kanskje har forstått, var fjellturen en suksess fra ende til annen. Tross mye regn og stort sett overskyet vær gjennom hele helgen er det nesten bare solskinnshistorier å fortelle fra det glade fjellselskap.
Til slutt vil jeg gi alle der ute en liten oppfordring. Ryfylkeheiene er et av norges vakreste turterreng, og er fyllt av idylliske og stemningsfylte hytter. Hele området ligger en times kjøring fra Stavanger, og lurer du på noe, har Stavanger Turistforening kontor midt i Stavanger sentrum. Det finnes svært få grunner for å ikke ta seg en tur ut i denne fantastiske naturen, og jeg stiller en personlig garanti for at du blir hekta hvis du prøver det for første gang.
I tillegg har fjellet en helt spesiell evne til å gjøre mennesker om til medmennesker. Har du ikke tro på menneskeheten for øyeblikket, har du det etter en tur i Ryfylkeheiene eller en visitt innom en av Stavanger Turistforening sine hytter.
Eirik, Øystein, Vegard og Hanne Mari — takk for turen!
Til alle dere andre — god tur!
Siste kommentarer