Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

At “Melodi Grand Prix” ikke er synonymt med “det beste de forskjellige land har å tilby av musikalske kvaliteter”, er en mening som ligger forankret dypt inne i meg. Jeg våger å påstå at det er pga. en god og solid oppdragelse kombinert med et snev av generell musikkforståelse. En av personene jeg følger på Twitter, CiViX, twitret følgende når det var klart at en eller annen Didrik vant den norske finalen: “Jeg tok feil i alle antagelser om MGP i år også. Min musikalitet er fortsatt på topp med andre ord.” CiViX og jeg tenkte ganske det samme da vinneren ble kåret.

Av flere middelmådige låter og artister i finalen i kveld (jeg tror jeg har fått med meg alle etter en runde på NRK Nett-TV), var Didrik langt i fra å være min personlige favoritt. Han prøver akkurat litt for hardt å være svigermors drøm, i alle fall etter min smak (men jeg er heller ingen svigermor). Den gjennomgående stemningen på nettet ser ut til å være noen lunde lik min — det hadde være mer spennende om Keep of Kalessin vant. I tillegg var det bred oppslutning om Idol-gutten. MGP-showet har adoptert Se og Hør-syndromet: ingen leser norges mest leste ukeblad.

Klisjelåten “My heart is yours” ble stemt frem av den delen av befolkningen som følger MGP. Med andre ord har demokratiet talt. (Om seerne til NRK mellom 20 og 22 i kveld var et representativt tverrsnitt av norges befolkning kan jo diskuteres, men det er et helt annet innlegg, og strengt tatt ikke veldig relevant.) Problemet mitt med låten er at jeg ikke syns den er god i det hele tatt. Og dette kommer ikke fra en bedrevitende hvem-som-helst: Jeg liker faktisk kleine balader og suppete, treige popsanger. Dere behøver ikke å ta mitt ord for det — både Ådne og Hansi er helt sikkert veldig klar for å bekrefte det (og utdype hvor tragisk det er).

Hvorfor jeg bryr meg? Jeg gjør ikke det, ikke så voldsomt i alle fall. Med tanke på hvilket oppstyr det lager, hvor mye det koster å arrangere og hvor mye annet som må vike fra statskanalen pga. det, er det egentlig utelukkende positivt at årets låt ikke er like “sterk” som Rybaks hit fra i fjor.

Så altså: Didrik <3

(Til de som eventuelt føler seg støtt av at dette innlegget ble sortert under musikk-kategorien: jeg er den første til å beklage det på det groveste.)

(via @nesbuvatne)

Det er bare å glede seg: Flere tusen bilder skal bli til ett magisk bildesett av ypperste kvalitet! I mellomtiden kan dere beundre Marit Larsen — norges største sjarmør og en av våre absolutt beste kvinnelige artister. Det er en jente det er vanskelig å mislike etter å ha mødt henne og sett hvor uhøytidelig, høflig og vennlig hun er med alle rundt seg.

Jeg er sjarmert i senk, og er ikke redd for å innrømme det.

Edendale anbefales på det sterkeste, selv om den er ganske rar til BigBang å være. Eller: Ikke så mye rar som annerledes, kanskje. Her er det veldig mye nytt, men likevel mye av den gode gamle BigBang-beaten, de frie og nesten  ”jammete” gitarsoloene og som seg hør og bør Grenis skrikende og råe vokal.

Anbefalte kjøp til glede for nye, gamle og alle andre lyttere: “Play Louder”, “Swedish Televison”, “Freeway Flowers”, “To the Max” og til slutt en rocka og herlig “Jumpsuit”. Forresten — kjøp heller hele plata. Det er så mye forskjellig at du kommer til å like noe uansett, like sikkert som at du kommer til å ha mindre sans for noen av låtene.

Fordi det er… Du har alltid sett på filmer og sånne ting at du reiser og du kommer hjem som helter, og livet smiler.

- Lars Heskje til NRK Kveldsnytt, 27. februar 2009. (Se nyhetssendingen her.)

Det er en ærlig sak, Lars. Fra en ærlig mann.

(via)

Dessverrre ser det ut til at disse fantastiske promovideoene — og de fleste enkeltkampene i sin helhet — blir betalingsvare fra TV2 kommende sesong. Da er det en mager trøst at denne seks minutter lange presentasjonsvideoen av Tippeligaen 09 er lastet opp på Youtube: Uansett, for fotballglade nordmenn som meg selv, er dette 360 sekunder med godfølelse i magen.

Jeg gleder meg til seriestart 15. mars!