Even more interesting, perhaps, there hasn’t even been a public outcry for more security for the politicians to address. No opposition politicians, not even social media voices, have demanded more public security or pointed to the lack thereof as potential discouragements to the attacks. There has been no visible debate on gun laws or even on the sale of fertilizer, used by the attacker.”

Eirik Bergesen skriver for The Huffington Post: “Norway is Passing the Test of Terror“. Anbefales.

(via bror Trygve på Facebook)

For en gangs skyld har jeg en begivenhetsrik helg i vente. Hanne Mari og jeg skal til hovedstaden for å leve livet til mandag kveld. Tvillingbor Eirik står for losji (og frokost, har han sagt), og vi skal besøke storebror Trygve med frue og deres nyfødte jente, som jeg nødvendigvis er onkel til. Selv om dette i seg selv er store begivenher i seg selv, er hovedformålet med reisen (i alle fall da vi planla den) egentlig kulturell. I morgen kveld, like etter barne-TV-tid, er det klart for Kaizers Orchestra i Oslo Spektrum. Jeg har en relativt god følelse for at det blir relativt fantastisk.

I tillegg skal vi hooke opp med diverse jærbuer som har forvillet seg inn i tigerstaden på grunn av det de kaller studier. I tillegg ryktes det om at noen gladgutter fra Kristiansand også skal møte opp.

Det blir gale, som de sier. Det blir konge.

(Og der tikket det inn en ny melding fra Norwegian: Flyet er enda en time forsinket, nå over to timer fra egentlig avreisetidspunkt. Det blir en lang ettermiddag i Statoil-sofaen. Jeg klager ikke foreløpig.)

At “Melodi Grand Prix” ikke er synonymt med “det beste de forskjellige land har å tilby av musikalske kvaliteter”, er en mening som ligger forankret dypt inne i meg. Jeg våger å påstå at det er pga. en god og solid oppdragelse kombinert med et snev av generell musikkforståelse. En av personene jeg følger på Twitter, CiViX, twitret følgende når det var klart at en eller annen Didrik vant den norske finalen: “Jeg tok feil i alle antagelser om MGP i år også. Min musikalitet er fortsatt på topp med andre ord.” CiViX og jeg tenkte ganske det samme da vinneren ble kåret.

Av flere middelmådige låter og artister i finalen i kveld (jeg tror jeg har fått med meg alle etter en runde på NRK Nett-TV), var Didrik langt i fra å være min personlige favoritt. Han prøver akkurat litt for hardt å være svigermors drøm, i alle fall etter min smak (men jeg er heller ingen svigermor). Den gjennomgående stemningen på nettet ser ut til å være noen lunde lik min — det hadde være mer spennende om Keep of Kalessin vant. I tillegg var det bred oppslutning om Idol-gutten. MGP-showet har adoptert Se og Hør-syndromet: ingen leser norges mest leste ukeblad.

Klisjelåten “My heart is yours” ble stemt frem av den delen av befolkningen som følger MGP. Med andre ord har demokratiet talt. (Om seerne til NRK mellom 20 og 22 i kveld var et representativt tverrsnitt av norges befolkning kan jo diskuteres, men det er et helt annet innlegg, og strengt tatt ikke veldig relevant.) Problemet mitt med låten er at jeg ikke syns den er god i det hele tatt. Og dette kommer ikke fra en bedrevitende hvem-som-helst: Jeg liker faktisk kleine balader og suppete, treige popsanger. Dere behøver ikke å ta mitt ord for det — både Ådne og Hansi er helt sikkert veldig klar for å bekrefte det (og utdype hvor tragisk det er).

Hvorfor jeg bryr meg? Jeg gjør ikke det, ikke så voldsomt i alle fall. Med tanke på hvilket oppstyr det lager, hvor mye det koster å arrangere og hvor mye annet som må vike fra statskanalen pga. det, er det egentlig utelukkende positivt at årets låt ikke er like “sterk” som Rybaks hit fra i fjor.

Så altså: Didrik <3

(Til de som eventuelt føler seg støtt av at dette innlegget ble sortert under musikk-kategorien: jeg er den første til å beklage det på det groveste.)