Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:
Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.
Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.
Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.
Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.
Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.
Postet i: Hverdagslig
Et av de første komplimentene jeg fikk fra Hanne Maris familie etter at jeg ble sammen med henne kom da Anne Jorunn uttalte seg om meg som “en fjellets mann”. Paradoksalt nok ble det svært få fjellturer de neste årene etter at Hannus mor kom med dette utspillet — til sterk kontrast fra årene før, hvor jeg stort sett hadde vært i fjellheimen hver eneste sommer. Likevel øyner jeg et lys i tunnelen, og jeg ser plutselig en kurve som omsider peker oppover. For fjerde gang på halvannen måned reiser jeg i morgen opp og ut i fjellheimen.
Tidligere i sommer har jeg vært med far til Sandvatn, søster Sissel til Skåpet og største bror Trygve til Preikestolen. Dermed er det på sin plass at det nå er tvilling Eirik som byr opp til dans. De heldige som er med på bøtteballetten er Hanne Mari (my lady) og Øystein (én av de to brødrene fra Hønefoss som var med oss på fjellturen i fjor).
Det blir antagligvis sommerens første “skikkelige tur” (og med det mener jeg at den kommer til å kreve litt krefter), og dét til en værmelding som hadde holdt meg borte fra en spasertur til postkassen her hjemme. (Nesten) uansett vær — planen er at vi tar oss fra Øygardsstøl til Kjerag, ned igjen og inn til Langavatn (dag én). Videre går vi fra Langavatn til Blåfjellenden eller Sandvatn (dag to) før vi ender opp i Hunnedalen hvor mor henter oss på mandag (dag tre). Vi tar forbehold om skrivefeil eller endringer i annonseteksten.
Det som er sikkert er at jeg tar med meg kamera, og at det kommer bilder og referat her på bloggen. Hvis du leser dette på tirsdag og dette innlegget fortsatt er det siste som har blitt publisert, har vi et problem. 330 Skvadronen kan da tipses om den planlagte ruten vår, hvis dere gidder.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig
(Bigger is better!)
Postet i: Bilder
Jeg ser allerede nå at det passer dårlig å publisere et sydenbilde av Stein Tore, Aleksander og meg når det jeg faktisk skal annonsere er at jeg reiser til Hunnedalen i morgen for å ta fatt på en liten tur opp til Sandvatn-hytta sammen med far. Men — nå fikk jeg slått to fluer i en smekk, så jeg lar dette innlegget smyge gjennom det bittelille nåløye for hva som blir publisert her på gutterombloggen min.
Fakta er altså at jeg reiser til fjells med far. Far har et mål om å reise til Sandvatn-hytta en gang i året — det er hans favoritthytte, akkurat som mor liker Eidavatn og jeg liker Viglesdalen og Heibergtunet Storevatn. Siden det ikke ble noen stor familietur i år (som det ble i fjor), ser jeg dette som min siste mulighet for å komme meg opp noen høydegrader i år.
For de som ikke kjenner meg så godt: En fjelltur i norges fantastiske og spektakulære fjellheim er det beste du kan gi meg om sommeren. Det slår Tyrkia, Spania og Tunisia til sammen. Det er synd at ikke flere har oppdaget vårt nærliggende paradis, men til gjengjeld er alle turgåere langt over gjennomsnittet hyggelige folk. Kanskje er det bare kremen av den norske befolkningen som beveger seg på tursko? I så fall, er det kanskje slik det må være.
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Siste kommentarer