FOR TI DAGER SIDEN var jeg en kort tur i Italia sammen med partysvensker og mobilselgere fra hele norden, arrangert av superheltene fra Sony Ericsson (det må være lov å være påtatt vennlig når de sponser turen?). Etter en salgskonkurranse i oktober var det plukket ut tjue nordmenn og dansker og ca. hundre svensker som skulle få bli med til Milano. Eller, det var først og fremst storkampen mellom AC Milan og Inter Milan — og de to lagenes felles hjemmebane og fantastiske stadion, San Siro, vi skulle til. Det ble, ikke overraskende, en heftig opplevelse. Så heftig, at det vanskelig kan gjenfortelles eller forklares i tekstformat — men, jeg prøver.

FOR Å SETTE DET HELE I RIKTIG PERSPEKTIV: fra før inneholdt mine største opplevelser fra tribunesetet blant annet en batalje mellom Bryne og Molde i cupen for ni år siden og en uavgjortkamp mellom Norge og Hellas på Ullevaal Stadion i 2007. Jeg var på ingen måte forberedt på hva som skulle skje når 80 000 tilskuere samlet seg til lokalderby i et land hvor fotball er religion.

VI GALOPPERTE UT AV BUSSENE noen hundre meter fra Stadio Giuseppe Meazza, eller San Siro, som stadionbygget vanligvis omtales som. Vi skimtet den snart nitti år gamle arenaen som et gigantisk lys i en mørk og tåkebelagt del av Milano. Allerede fra denne avstanden kunne vi høre det buldre og koke fra tribunene — over én time før avspark var nesten alle de 80 000 setene okkupert av italienere med enten rødt eller blått hjerte. Slikt blir det liv av. Men det vi hørte av sang og skrik fra utsiden var ingenting mot det som møtte oss en stund etterpå.

I gatene og i de åpne kvartalene rundt stadion svermer det av oppglødde mørkhårete menn. Det synges og hoies og viftes med flagg. Politiet har møtt opp til haraballet med drøssevis av tjenestemenn og pansrede biler, gjennomsiktige skjold, lange batonger og pistoler. Jeg prøver å knipse et bilde av en gjeng barske politimenn, men blir møtt med strenge blikk som klart sier i fra om at det ikke er akseptert. Jeg tar en lynrask vurdering og konkluderer med at det er en potensiell slosskamp jeg ville tapt så det sang, så jeg legger kameraet fint og rolig ned igjen. Når jeg snur meg og går videre, er det for å registrere at San Siro vokser seg større og mektigere for hvert steg vi tar. Idet vi når frem til “Ingressi 6″, vår inngangsportal til fotballhimmelen, er stadionbygget rett og slett for massivt til å beskrives rettferdig med ord.

SIKKERHETSNIVÅET på arenaen er enormt — på billetten står mitt fulle navn, og for å komme inn må jeg ha gyldig legitimasjon (med andre ord: pass) som stemmer overens med det som står på papirlappen. Vi blir kroppsvisitert og får en runde med metalldetektor før vi går inn i en sluse som sikrer at bare én og én person kommer gjennom portene samtidig. Når denne prosessen er over står neste utfordring parat: å finne riktig inngang eller oppgang eller port for våre seter; “felt 221, fila 9, posto 13″.

Etter å ha spurt om riktig vei et titalls ganger, finner vi til slutt en smal gang som ser ut til å lede oss til riktig sted. Vi beveger oss oppover betongbygget i noen endeløse, kvadratiske trapper til vi til slutt ender opp på et lite platå med kiosk, toalett og en ubetalelig utsikt over byen. Vi følger etter strømmen av mennesker og lyden av gale italienere, og finner til slutt en liten åpning til et gigantisk, åpent og blendende lyst rom. Vi er på innsiden. Vi er på praktfulle San Siro.

Etter at jeg får summet meg og tørket slim fra munnviken, river en liten og “tett” italiener billetten ut av hendene mine. Han ser på den og peker nedover en bratt trapp, før han gir meg en liten dytt slik at jeg blir nødt til å flytte på meg. Jeg tar hintet og beveger meg nedover trappen, som er mindre enn halvparten av bredden til de vi har på Bryne stadion. I frykt for å dø av et makabert fall ned stupet foran meg — midt i selveste himmelriket — holder jeg meg så fast jeg kan til glassvinduet til høyre. Jeg vil nødig glede 50 000 Inter-fans ved å la dem se en småfeit karakter i Milan-drakt svalestupe ut på den grønne matta en kilometer under oss.

SAN SIRO er virkelig “noe annet” (something else fungerer bedre). AC Milan-supporterne sitter rett til høyre for oss, på andre siden av den nevnte glassveggen. Og de lar seg høre. Det brøles fra ti tusen blodfans i svingen: Ibra – Ibra – IBRAHIMOVIC! I én hel time sloss Inter- og Milan-fansen om oppmerksomheten, der de sitter i hver sin kortende. Fra vår sitteplass er det ingen tvil om at sistnevnte vinner den matchen, som de gjorde det på banen. Men, det er ikke bare med massive kamprop det kjempes — her er det grafiske effekter, plakater, bannere, fyrverkeri, brennende lys og flere tusen tilskuere som skifter t-skjorter på samme tid, slik at det dannes setninger og ord på tribunene. Det tar rett og slett flatt av.

Jeg blir sittende på plassen min og glise. Jeg ser på banen, på tribunene, storskjermene og på stadionbygget. Det er like massivt fra innsiden som det var fra utsiden. Jeg prøver å sluke atmosfæren, men den er altoppslukende i seg selv — jeg får ikke med meg alle inntrykk som er tilgjengelige. Jeg ser på spillerne som varmer opp: Materazzi, Zanetti, Sneijder, Milito og Eto’o for Inter Milan — Zambrotta, Gattuso, Ambrosini, Robinho og Ibrahimovic for AC Milan. Navnene ropes opp i kor fra titusener av feststemte galninger. Der ute er flere av verdens beste spillere: Kontrastene til Bryne og Viking stadion er for store for samtlige måleenheter jeg er bekjent med.

SÅ, PLUTSELIG, BLÅSER DOMMEREN I FLØYTA. Alle setter seg. Spillet er i gang. San Siro overrasker med øredøvende stillhet.

Helt til Zlatan får idømt straffespark etter fire minutter…

Postet i: Bilder, Fotball&Sport