Slå opp på “overkill” i en hvilken som helst engelsk ordbok, og du finner et bilde av de nye flomlysene på Bryne stadion. Her illustrert ved en av de massive stolpene, under testing for NFF i kveld:
Men som alltid når jeg disser noe litt for hardt, så har jeg en annen mening. Og den er selvfølgelig at dette var, wait for it, awesome!
Postet i: Aktuelt, Bilder, Fotball&Sport
Jeg har satt i gang en vask med klær på 90 grader — igjen. Det kommer til å bli ragnarok når Hanne Mari kommer hjem fra Postgirobygget-konsert — la oss håpe den er usannsynlig bra, for min egen del. Jaja.
Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.
Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.
Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.
Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.
Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
Denne samtalen utspilte seg da det var klart at Bjørndalen “dreit på draget” i første rennet for skiskytergutta (10km). Mikki er vanligvis en fin gutt som er glad i livet. Not today.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Det er et kjent faktum at Viasats fotballstudio, med tilhørende “eksperter” sittende på tre ekle, svarte barkrakker, er en”beint fram” elendig kilde til vettug diskusjon om Champions League og generell fotball. Fra mitt innerste hjertekammer kan jeg si at det uten tvil er det verste fotballstudioet siden tidenes morgen uansett kanal eller språk. Disse bedrevitende, uintelligente og kleine vesnene diskuterer idiotiske detaljer og dommeravgjørelser til den store gullmedaljen uke etter uke, og hver bidige gang virker det hele iscenesatt, patetisk og (som nevnt) rett og slett uintelligent. Og hva favorisering av Liverpool (v/Gerrard) og United (v/Ronaldo) angår… Nei glem det, jeg orker ikke.
Og det verste av alt: Det er ikke Kleppjentenes reservelags seier mot Hana VI de får sitte å ødelegge på riksdekkende TV — nei, det er kremen av internasjonal fotball, selveste Champions League, de spolerer for hundretusener av i utgangspunktet glade fotballgale normenn.
Det er først og fremst Jan Åge Fjørtoft og Erik Solér som er de virkelig store klysene i denne barnestuen. I dag var det selvsagt Fletchers håpløse inngripen mot Fabregas i 75. minutt som skulle diskuteres opp og ned og i mente. Fletcher får rødt kort for å felle “sistemann” og “frata motstanderen en soleklar målsjanse”. Det er strengt, men korrekt i følge regelboka. Det Fjørtoft og Solér klarer å argumentere for, midt i et virrvarr av andre hårreisende påstander, er at dommeren ikke virker seriøs når han “hindrer Fletcher i en mulig finalebillett”. “Hvor i regelboka står det at dommeren ikke skal bruke sunn fornuft?!” roper Fjørtoft. Han mener at dommeren ikke skal gi rødt kort i denne situasjonen siden dette gjør at han må stå over neste kamp — altså finalen. Solér er enig, og nikker med geletoppen sin.
Hvor er fotballforståelsen? Hvor — og jeg mener virkelig: HVOR står det at dommeren skal ta neste kamps viktighet med i vurderingen før han gir en spiller rødt kort? Kan man takle styggere fordi neste kamp er en finale? Blir lista lagt høyere for knottetaklinger hvis man kan vinne et trofé i neste match?
Og hva intelligens angår: Er det ikke et poeng å kommentere at Fletcher ikke bør ta sjansen på en så spektakulær takling i 75. minutt
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:
Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.
Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.
Se også: MANSHOW.no/film
Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.
Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)
MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.
En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.
Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.
Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)
“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.
Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”
Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.
På dette tidspunktet ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.
Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.
Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.
Sjobing!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
(via)
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
“Et forsterket (?) Junior 2 lag fra Bryne FK deltok i helgen i juniorturneringen som Haugar arrangerte på det flotte anlegget ved Haraldshallen. Der ligger det 4 store kunstgressbaner samlet på område. – Snakk om luksuss!
Turneringen var delt opp i klassene Junior herrer elite, Junior Herrer og Junior Damer. I eliteklassen var det stort sett lag fra Haugesundsområdet, men Vidar, Bremnes og Stord var tilreisende. I klassen “vår” var det Sandviken, Follese, Stord, Bryne og Voss som var tilresende, ellers lag fra hele nordfylke.”
Les resten av innlegget på BryneFK.no.
Jeg anbefaler forøvrig at dere stikker innom Brynes nettsider en gang i blant — både for å følge med på hva som skjer, og for å støtte klubben. Flere treff gir mer penger for Bryne FK (og det trenger de, som dere kanskje har fått med dere).
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Hvis spillerne overpresterte på lørdag, er det vanskelig å sette ord på det som skjedde på plastikkgresset på søndag. For dramaturgiens skyld, tror jeg like gjerne jeg begynner å fortelle fra begynnelsen, så får adjektiver og ordforråd forhåpentligvis dukke opp på veien.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
Sola har akkurat skjult seg bak skyene etter å ha gjort en fantastisk innsats i hele dag, og trenere og spillere har gått på sine respektive rom for klesskift og hvile før kvelden virkelig melder sin ankomst. På rom 312 danser Hans Erik til BigBang-musikken min (som han til stadighet kritiserer), Ole Martin pynter seg på håret og tenker ut nye “gjøner” som skal utføres utover kvelden og Pål blogger. Alt som normalt, altså.
Vi har hatt optimale forhold på den første dagen i Haugesund Kraft-turneringen her i norges jazzhovedstad, og spillerne har (over?)prestert i begge sine to første kamper. Første kamp mot Bremnes II ble en maktdemonstrasjon uten sidestykke — eller som det skrives på resultattavla: 13-0 i favør Bryne. Hvis vi ser bort fra keeper “MK”, var alle brukbart fornøyde med egen innsats. MK på sin side bommet på straffe da vi ledet tosifret, og var tydelig misfornøyd. Halvannen time etter straffemissen ventet et nytt lag på kunstgresset, og etter mye om og men ble også tidligere gruppeleder Skudenes beseiret, dog etter en noe jevnere batalje: 4-1. I denne kampen reddet MK et straffespark vi berettiget fikk mot oss, så nå smiler livet til samtlige i leiren igjen.
Sportslig sett er vi (“vi” = trenerteamet, selvfølgelig) godt fornøyde. Sosialt sett ser ting nesten enda bedre ut — personlig ser jeg at barnet i meg våkner til live på et blunk når jeg får springe rundt i hotellgangene og stjele dyner, undertøy og andre rekvisitaer til den store gullmedaljen. Jeg ser tilbake til sommerturneringene i Danmark som fjortiss med et smil om munnen — for et bekymringsløst, sosial liv det var.
Nå skal undertegnede ut å sjekke forholdene på byens spisesteder: Først for å finne de stedene som holder vår ønskede standard, så for å finne ut hvem som i det hele tatt vil ta i mot tjue ungkalver fra Jæren. Det kan fort bli den vanskeligste trenerjobben jeg har i dag.
I morgen er det A-sluttspill med full spenning, full tenning og hårete mål. Ting ligger godt an i Haugeby.
(Til spillere og andre spesielt interesserte: Bilder kommer med tiden.)
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
Fotball kulminerer virkelig når en åttendelsfinale i Champions League må avgjøres ved straffesparkkonkurranse. På en måte kan man si at fotballen viser frem cupspillets beste og verste side når en kamp ikke finner en seierherre etter to hele omganger og ekstraomganger: Det er ulidelig spennende å se spillerne gå én og én fra midtbanen til straffemerket for å forhåpentligvis skyte ballen forbi keeperen i målet, men det fremprovoserer i alle tilfeller minst én syndebukk på det til slutt tapende laget.
I kveld var det heldigvis kampen mellom Arsenal og Roma som måtte avgjøres på straffespark — en match Arsenal til slutt gikk seirende ut av etter 90 minutter + 30 minutter + 5 straffespark hver + golden goal straffekonkurranse rett før klokka passerte midnatt.
Hadde det vært Chelsea, hadde jeg ikke hatt krefter i hendene til å berøre tastaturet nøyaktig nok for et blogginnlegg. Vi husker jo alle hvordan det gikk forrige gang. (Fortsatt glad i deg, Terry.)
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Dessverrre ser det ut til at disse fantastiske promovideoene — og de fleste enkeltkampene i sin helhet — blir betalingsvare fra TV2 kommende sesong. Da er det en mager trøst at denne seks minutter lange presentasjonsvideoen av Tippeligaen 09 er lastet opp på Youtube: Uansett, for fotballglade nordmenn som meg selv, er dette 360 sekunder med godfølelse i magen.
Jeg gleder meg til seriestart 15. mars!
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
(Bildet viser mønsteret etter ballen jeg reddet med låret på tirsdagens trening. Øverst på låret kan du også skimte noen vakre blåmerker og røde prikker (that would be små blodutredelser, som ser langt verre ut i virkeligheten. Bildet er tatt lørdag, fire dager etter at jeg reddet ballen — evt. ballen traff meg.)
Jeg føler dette har en viss underholdningsverdi, og i tillegg er det det nærmeste jeg kommer pornografi her på bloggen — og det er som kjent ganske populært her på internett. Derfor publiseres innlegget, i mangel av andre ting å “fylle min sendetid med”, som man ville sagt i Radioresepsjonen.
Historien i sin korthet: Forrige tirsdag hadde vi straffesparkkonkurranse på slutten av treningen med Junior II. Som den en gang svært så eminente guttekeeper jeg er, stod jeg selvsagt i mål mot guttene fra syvmetersmerket. Det viste seg at guttene har rukket å bli menn. Noen skyter usannsynlig mye hardere enn man kanskje skulle tro.
Postet i: Bilder, Fotball&Sport
Følgende fortelling er basert på den fascinerende og sanne historien om en ung, eventyrlysten og fremadstormende brynegutt og hans opplevelser fra returreisen på vei mot den en gang så grønne gressmatta på Bryne Stadion.
ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.
JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.
DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.
BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.
JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.
ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).
Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.
Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig
Hentet fra kommentarseksjonen i Dagbladets artikkel om uavgjortkampen:
Hva gjør en Liverpool-supporter når Liverpool vinner Premier League?
- Skrur av Playstation.
Min humor. Veeeldig min humor.
Postet i: Fotball&Sport
Mandag kveld ble det klart at det britiske fotballforbundet stryker Lampards røde kort fra Liverpool-kampen slik at han får spille søndagens kamp mot Hull. De fleste hadde forventet en motreaksjon i situasjonen hvor Bosingwa mistet hodet noen sekunder og plantet knottene bokstavelig talt i ryggen på Benayoun, men siden linjedommeren har innrømmet at han var oppmerksom på situasjonen under kampen, kan ikke FA gjøre noe med den.
La meg si: For et fantastisk reglement!
For de av dere som ikke fikk med dere storkampen: Youtube har selvsagt gjort det mest underholdende klippet tilgjengelig for alle her.
Postet i: Fotball&Sport
Jeg ser at jeg ikke har vært klar nok på dette tidligere: De av dere som er pro Manchester United og som bare er ute etter å sjikanere og lage kvalm i kommentarfeltet med billige og ekle kommentarer som favoriserer “The Red Devils”, er på ingen måte velkomne på denne bloggen overhodet.
Postet i: Fotball&Sport
Ehh, okay!?
Oppdatering 23:00: Takk til høyere makter og tildels også Chelsea-spillerne selv som til slutt klarte 1-4 mot “topplaget” Southend. Det hele er selvsagt fortsatt småflaut, men det går i det minste an å legge seg uten traumer.
Postet i: Fotball&Sport
På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.
Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.
FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.
Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda dummere rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.
EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.
Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
Det er ikke ofte jeg følger damesport, og enda sjeldnere har den testosteronfrie siden av idrettsverdenen blitt nevnt eller kommentert av meg her på bloggen. Kvinnelig håndball er unntaket som bekrefter regelen i begge tilfeller.
De siste par årene har jeg latt meg engasjere av norges håndballjenter, og det med god grunn: Vi har mest sannsynlig verdens beste keeper, vi har verdensklassespillere i nesten alle posisjoner og vi har uten tvil verdens desidert beste trener. Og så har vi selvsagt de flotteste og mest sjarmerende jentene, om jeg som nordmann på innrømme det selv.
Oss håndballentusiaster går noen fine dager i møte. EM i Makedonia ble kastet i gang i kveld, med blant annet et Russland som presterte og et Norge som ble tatt på sengen av maktsyke dommere og aggresive spanske spillere.
Det er morsomt å observere TV2 håndballkommentatorer Harald Bredeli og Bent Sveie før og under kampen. Vi er selvsikre med en liten vri. Før avkast får vi, med sedvanlig (og litt overfladisk) ydmykhet, servert den helgarderende klisjéen: "Spania er et lag på vei fremover. Vi skal ikke undervurdere spanjolene." Alle nordmenn tenker "Nei det skal vi ikke, men vi vinner uansett." Jeg er nordmann, og tenkte nettopp det. Likevel har man jo notert oss at flere solide profiler fra årets OL-suksess står over turen til sørøst-Europa, uten at vi lar oss skremme. Vi er overlegne i kvinnelig håndball. Det norske landslaget er håndballens gudinner, selveste Zevs i den greske mytologien. Spania kan på sitt beste bare bli sett på som Poseidon — og da er vi kanskje i overkant vennlige i vår vurdering.
Vel — det ble ikke som vi trodde på forhånd. Gang på gang blir vi utspilt av krigerske spanjoler som i takt med uret på veggen forvandler seg til guden Ares — de spiller vakkert og brutalt, og er nådeløse i presset. Bredeli og Sveie, som har forberedt oss på dette, er sjokkerte og irriterte — mest på bombastiske og feilaktige dommeravgjørelser, men også på det spanske spillet. De skryter dog av motspillerne som på mesterlig vis hindrer oss i å bruke vårt skarpeste sverd, kontringene. Våre egne jenter mister litt motet og klarer ikke motivere og engasjere seg selv og hverandre slik vi er vant til.
Det er et interessant studie å se hva som skjer med spillere, kommentatorer og til og med oss tilskuere når laget vårt plutselig ikke er verdens beste i seksti minutter. Den eneste som kommer seirende ut av uavgjortkampen er Marit Breivik — noe hun forøvrig alltid gjør. Hun svarer rolig på journalistenes ekstremt ledende spørsmål om dommerduoen og forsnakker seg ikke selv om hun er helt ærlig. Hun er ikke reservert, hun bare velger å flytte fokuset fra dommerne til spillerne. Det er tross alt de som må score målene.
Den greske mytologien fikk gjennomgå i kveld: Spania møter kvelden som Ares, Norge som Afrodite og Breivik som Zevs. Vi som bare er uskyldige tilskuere sitter igjen med et EM som kan bli langt mer spennende og underholdende enn forventet.
Forresten: Jeg er også negativt overrasket over dommernivået. Det var faktisk på et historisk lavt nivå i kveld. (Og se der: Til og med jeg rykker nedover i den greske mytologiens rangering — dommerene kan selvsagt ikke klandres for et uavgjortresultat i en håndballkamp. Ikke i denne kampen i alle fall.)
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Tanker
Onsdag klarte norges beste fotballspillere det få har oppnådd før dem: Å ikke vinne en eneste fotballkamp i løpet av et helt kaldenderår. Etter kampen bør derfor både spillere og trenerteam takke en latvisk herremann med navn Romans Lajuks, mannen som sammen med sine to hjelpere på krittlinjene på mesterlig vis har klart å trekke oppmerksomheten bort fra landslagets tragikomiske statistikker for så å ta hele mediastøyten selv. Imponerende.
Ukens snakkis ble nemlig dommertrioens innsats på gressmatta, som mildt sagt kan beskrives som oppsiktsvekkende — i alle fall for oss som ser amerikanske filmer og engelsk fotball en gang i blant, og som derfor har fått ord som “fucking” og “bullshit” inn med morsmelka. Den mest fatale beslutningen Lajuks tok, sett bort i fra Ukrainas superbillige straffe og norges identiske situasjon som ikke resulterte i noen ting, var å utvise John Arne Riise — angivelig fordi han uttalte “that’s f’ing shit” som en reaksjon på en av mange håpløse dommersituasjoner. Dette har selvsagt satt i gang diskusjoner.
Jeg har følgende to vidt forskjellige punkter å ta opp i denne saken.
Jeg vil avslutte med å si at jeg syns vi overvurderer oss selv når vi tror vi kan styre hva fotballspillere kan si og ikke si. Det er greit at man skal oppføre seg på TV, men i kampens hete må folk få si nøyaktig hva de vil. Jeg sier en hel del bullshit selv, og det er når jeg ser på fotballkamper. Ingen av mine venner dømmer meg foreløpig for det.
Mine fremtidige barn skal aldri få se opp til John Arne. Ikke fordi han sier “fuck”, men fordi han er en klyse. På den annen side skal de få hylle Daniel Nannskog, en fantastisk fotballspiller, så mye de bare vil. Plakater og dekorert sengetøy, om de ønsker det. Selv om han forklarer sin kjærlighet for Alanzinho på denne måten: “Man må bare älska den lilla jävelen“. Det bryr meg ingenting.
Postet i: Fotball&Sport
Etter nesten 300 stemmer her på bloggen, ser rangeringen blant norske kommentatorer slik ut:
Jeg beklager på vegne av folket at Nils Johan Semb kommer på en fjerde plass. Han overpresterer til de grader i denne rangeringen.
Takk til alle som stemte! Ny avstemning kommer etter hvert.
Postet i: Fotball&Sport
Hva skjer med Arsenal? Eller Tottenham for den saks skyld?
Sistnevnte stod med to poeng etter syv serierunder, men klarte likevel
på usannsynlig vis å gå av Emirates Stadium med ett poeng i hånda etter
et hatoppgjør av sedvanlig kvalitet og målrikhet i kveld. Tidligere
Arsenal-spiller Bentley scorte et fantastisk mål fra nesten førti meter
etter drøye ti minutter, og til pause stod det 1-1. Likevel endte
kampen 4-4, til tross for at Arsenal ledet 4-2 da det gjenstod bare ett
minutt av ordinær spilletid.
Fotball er en fantastisk sport.
Og
forresten: Chelsea vant 3-0 over overraskelsen Hull, mens Middlesbrough
vant 2-0 over Manchester City — noe som betyr at jeg har alle
forutsetninger for en fantastisk dag på jobb i morgen. En av norges
mest irriterende City-fans er ansatt på Nordialog Stavanger
Forresten
#2: Det lønner seg sjelden å tippe på Arsenal. Hør på erfarne fjellfolk
på dette området, jeg snakker av bitter erfaring!
Postet i: Fotball&Sport
Siste kommentarer