Poster tagget med ‘STF’

En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.

Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Et av de første komplimentene jeg fikk fra Hanne Maris familie etter at jeg ble sammen med henne kom da Anne Jorunn uttalte seg om meg som “en fjellets mann”. Paradoksalt nok ble det svært få fjellturer de neste årene etter at Hannus mor kom med dette utspillet — til sterk kontrast fra årene før, hvor jeg stort sett hadde vært i fjellheimen hver eneste sommer. Likevel øyner jeg et lys i tunnelen, og jeg ser plutselig en kurve som omsider peker oppover. For fjerde gang på halvannen måned reiser jeg i morgen opp og ut i fjellheimen.

Tidligere i sommer har jeg vært med far til Sandvatn, søster Sissel til Skåpet og største bror Trygve til Preikestolen. Dermed er det på sin plass at det nå er tvilling Eirik som byr opp til dans. De heldige som er med på bøtteballetten er Hanne Mari (my lady) og Øystein (én av de to brødrene fra Hønefoss som var med oss på fjellturen i fjor).

Det blir antagligvis sommerens første “skikkelige tur” (og med det mener jeg at den kommer til å kreve litt krefter), og dét til en værmelding som hadde holdt meg borte fra en spasertur til postkassen her hjemme. (Nesten) uansett vær — planen er at vi tar oss fra Øygardsstøl til Kjerag, ned igjen og inn til Langavatn (dag én). Videre går vi fra Langavatn til Blåfjellenden eller Sandvatn (dag to) før vi ender opp i Hunnedalen hvor mor henter oss på mandag (dag tre). Vi tar forbehold om skrivefeil eller endringer i annonseteksten.

Det som er sikkert er at jeg tar med meg kamera, og at det kommer bilder og referat her på bloggen. Hvis du leser dette på tirsdag og dette innlegget fortsatt er det siste som har blitt publisert, har vi et problem. 330 Skvadronen kan da tipses om den planlagte ruten vår, hvis dere gidder.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

Jeg reiser til fjells enda en gang — denne gangen er det Sissel (min søster) og hennes samboer som har kommet med et alt for fristende tilbud. Hanne Mari jobber heldigvis ikke, så hun blir også med. Etter turen til Sandvatn med far i forrige uke er jeg ikke vanskelig å be.

Det er herlig å komme seg opp og bort fra alt annet, ikke fordi jeg ikke føler at jeg har ferie her hjemme, men fordi naturen og fjellheimen kan tilby noe helt unikt som ikke kan forklares. På fjellet innrettes ikke dagsplanen etter klokkesletter, oppgaver eller avtaler. Det er ingenting som må gjøres, men ting som kan gjøres dukker opp fortløpende, og vår eventuelle agenda styres kun av oss selv.

Turen i morgen går til Stavanger Turistforenings (STF) “Skåpet”, en hytte med to liggeplasser + to køysenger i stuen. Jeg har aldri besøkt Skåpet før, så det skal bli spennende. Hytta er en del av STFs utleiehytter, ironisk nok beskrivet som “store hytter som egner seg for skoleklasser, organisasjoner og lag.” Jeg skal sende en mail og be dem endre den beskrivelsen, ref: dette bildet av hytten. Oi — ser i ettertid at Skåpet strengt tatt står oppført i en underkategori som heter “Små hytter helt for deg selv”. Beklager.

Værmeldingen er ikke alt for lovende, men det er ikke veldig viktig. (Ikke er den nøyaktig heller, vi ble lovet opphold og litt sol på vår tur til Sandvatn, men fikk ikke annet en regn. Hvis vi nå satser på motsatt psykologi denne uken også, så skal du se at solen titter frem hele turen.) Uansett vær har jeg tro på at det blir mye kort- og brettspill, litt bærplukking og generell avslappning i og rundt hytta. Turistforeningen kan fortelle at det er “gode bærforhold i sesongen og mulighet for fjellklatring” i nærheten av Skåpet, så får vi se da. Noe sier meg at fjellklatring utgår hvis vi ikke har utstyret til det. Så vidt meg bekjent, har vi ikke utstyret til det.

Blir borte til torsdag. Til neste år har jeg forresten avtalt fjelltur med Ingelin (så har vi det skriftlig, det var ikke dumt?), i tillegg til at det sikkert blir en tur i Ryfylke med våre fjellgeiter fra Hønefoss. Uansett, so long!

(Klikk her for mer informasjon om Stavanger Turistforenings utleiehytter.)

Postet i: Bilder, Hverdagslig

Sandvatn august 2009

(Bigger is better!)

Postet i: Bilder