Medias dekning av den pågående pandemien er helt på styr. Den ene krisemaksimeringen etter den andre pryder de nasjonale avisenes fremsider, hvor de i et evig rotterace prøver å overgå hverandre i å presentere akkurat den samme historien på best selgende måte. En gang innimellom får puppene til Triana Iglesias plass i høyre hjørne (også hun er jo litt grisete), men når man blar opp på side to har det originalet svinet kjempet seg til nok en helside.

Selv om budskapet om massevaksinering, død og fordervelse stort sett er det samme hver dag i hver avis, kan man se noen kreative forskjeller mellom de tabloide utgivelsene. Her en dag tok VG i bruk noen sedvanlige virkemidler — en fet versjon av skrifttypen “Courier” fortalte meg nok en hvit løgn om hvorfor akkurat jeg bør frykte døden som aldri før, og i bakgrunnen stod en gris så stygg som kun en gris kan være, som for å vise at også den står med foten planta godt i møkka i denne verdensomspennende virusinvasjonen. Ikke rart vi lar oss skremme.

Personlig har jeg klokketro på mitt eget immunforsvar, la det være sagt først som sist. Så langt har dette alene holdt meg oppe i en tid hvor alle rundt meg hyler og skriker som besatte. Immunforsvaret mitt har nemlig fungert glimrende i 21 harde år, og jeg kan ikke se noen indikasjoner på at den gode trenden skal finne på å snu. Nettopp derfor er det litt trist at jeg føler meg forpliktet til å ta denne sprøyta på solidarisk grunnlag overfor mine mindre utrustede (?) medmennesker. En eventuell vaksinasjon vil forhindre meg i å presentere omverdenen for mine suverene hvite blodceller, men på motsatt side står muligheten til å ta del i en felles aksjon som kan gi meg følelsen av en sterk tilhørighet til samfunnet rundt meg. Dette er ingen enkel avgjørelse, må skjønne.

Scenario #1: Hvis jeg ikke vaksinerer meg og ikke blir syk, er det uten tvil en personlig seier for meg. Jeg kan komme til å dra inn mange tåpelige elementer mens jeg godter meg på andres bekostning, som for eksempel at “dette er den positive seneffekten av å gå i shorts året rundt og å drikke mye sukkerholdig drikke (det er cola jeg sikter til, ja)”. Jeg kommer til å kose meg, det kan jeg si med veldig stor sikkerhet.

Scenario #2: Baksiden av medaljen er selvsagt risikoen for å ende opp som en idiotisk, slimete, H1N1-smittet egoist. Faren synes usannsynlig liten, men jeg er opplært til å tenke worst-case-scenario (eller nei, det er jeg ikke, men jeg tenker sånn), og da må dette vurderes opp mot den eventuelle seieren jeg allerede har nevnt.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilken vei jeg vil gå. Den store seieren vs. det absolutte nederlag. En klassiker.

Vaksine eller ikke, død eller levende — man kunne blitt manisk depresiv av mindre. Mine tanker går selvsagt til de som, allerede før H1N1-viruset migrerte fra grisen til bonden, hadde under gjennomsnittet gode tanker om seg selv og menneskene rundt seg.

Til dere sier jeg: Husk — menneskekroppen har mange svin på skogen. Den mestrer nok ett til.

Postet i: Aktuelt