Poster tagget med ‘sykdom’

12

aug

2

Tagger: , , , ,

Når eldre blir eldre

Morfar og mormor

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden ble innkvartert på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagligstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakke i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

15

des

2

Tagger: , , , , , , , ,

Karma Police

Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.

Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.

(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)

hansi skype

That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

18

nov

2

Tagger: , , , , , , ,

Obligatorisk pandemisnakk

Medias dekning av den pågående pandemien er helt på styr. Den ene krisemaksimeringen etter den andre pryder de nasjonale avisenes fremsider, hvor de i et evig rotterace prøver å overgå hverandre i å presentere akkurat den samme historien på best selgende måte. En gang innimellom får puppene til Triana Iglesias plass i høyre hjørne (også hun er jo litt grisete), men når man blar opp på side to har det originalet svinet kjempet seg til nok en helside.

svineinfluensa

Selv om budskapet om massevaksinering, død og fordervelse stort sett er det samme hver dag i hver avis, kan man se noen kreative forskjeller mellom de tabloide utgivelsene. Her en dag tok VG i bruk noen sedvanlige virkemidler — en fet versjon av skrifttypen “Courier” fortalte meg nok en hvit løgn om hvorfor akkurat jeg bør frykte døden som aldri før, og i bakgrunnen stod en gris så stygg som kun en gris kan være, som for å vise at også den står med foten planta godt i møkka i denne verdensomspennende virusinvasjonen. Ikke rart vi lar oss skremme.

Personlig har jeg klokketro på mitt eget immunforsvar, la det være sagt først som sist. Så langt har dette alene holdt meg oppe i en tid hvor alle rundt meg hyler og skriker som besatte. Immunforsvaret mitt har nemlig fungert glimrende i 21 harde år, og jeg kan ikke se noen indikasjoner på at den gode trenden skal finne på å snu. Nettopp derfor er det litt trist at jeg føler meg forpliktet til å ta denne sprøyta på solidarisk grunnlag overfor mine mindre utrustede (?) medmennesker. En eventuell vaksinasjon vil forhindre meg i å presentere omverdenen for mine suverene hvite blodceller, men på motsatt side står muligheten til å ta del i en felles aksjon som kan gi meg følelsen av en sterk tilhørighet til samfunnet rundt meg. Dette er ingen enkel avgjørelse, må skjønne.

Scenario #1: Hvis jeg ikke vaksinerer meg og ikke blir syk, er det uten tvil en personlig seier for meg. Jeg kan komme til å dra inn mange tåpelige elementer mens jeg godter meg på andres bekostning, som for eksempel at “dette er den positive seneffekten av å gå i shorts året rundt og å drikke mye sukkerholdig drikke (det er cola jeg sikter til, ja)”. Jeg kommer til å kose meg, det kan jeg si med veldig stor sikkerhet.

Scenario #2: Baksiden av medaljen er selvsagt risikoen for å ende opp som en idiotisk, slimete, H1N1-smittet egoist. Faren synes usannsynlig liten, men jeg er opplært til å tenke worst-case-scenario (eller nei, det er jeg ikke, men jeg tenker sånn), og da må dette vurderes opp mot den eventuelle seieren jeg allerede har nevnt.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilken vei jeg vil gå. Den store seieren vs. det absolutte nederlag. En klassiker.

Vaksine eller ikke, død eller levende — man kunne blitt manisk depresiv av mindre. Mine tanker går selvsagt til de som, allerede før H1N1-viruset migrerte fra grisen til bonden, hadde under gjennomsnittet gode tanker om seg selv og menneskene rundt seg.

Til dere sier jeg: Husk — menneskekroppen har mange svin på skogen. Den mestrer nok ett til.

Postet i: Aktuelt