Poster tagget med ‘Tanker’

19

jul

3

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Latterlig samfunn, inkl. mva. & meg

Jeg er i en dokumentar-transe for tida. Det er en sjelstilstand jeg besøker med ganske jevne mellomrom, men sjelden så intensivt som nå. Grunnen til at jeg ser flere dokumentarer om dagen, er at jeg har kommet inn på et området som tydeligvis interesserer meg. Dokumentarene jeg ser nå er utelukkende relatert til politikk, samfunn og miljø. Dette er viktige tema, og de er ofte bedre gjengitt enn de typiske “TV2- og TV Norge-dokumentarene”. Det er ingen filmtrailer-stemmer som kommenterer historiene, ingen grining fra opprørte mennesker i håpløse situasjoner. Men det er likevel noen sinnsykt engasjerende historier.

Den siste dokumentaren jeg så i kveld heter “Arven etter Exxon Valdez” (NRK Nett-TV). Det er en historie om arven og konsekvensene etter at Exxons supertanker, “Exxon Valdez”, grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Mellom 40 og 130 millioner liter olje lakk ut, noe som gjorde denne ulykken til den største i amerikansk farvann (inntil i år, vel å merke).

Mer om “Exxon Valdez oil spill” (Wikipedia, engelsk).

Selv om utslippet er “lite” på verdensbasis — rundt omkring det 50. største i historien (skremmende!) — gjorde det enorme skader på miljøet rundt, og ikke minst på kystbyer som Cordova. Selv om ExxonMobil (eller Exxon, som det het da dette skjedde) mente de var ferdige med oppryddningsarbeidet allerede etter noen år, er det fortsatt enorme spor etter ulykken, både i miljøet og i kystsamfunnet. Nesten ingen av fiskerne overlevde krisen økonomisk, mange tok selvmord, og selv nå — 21 år etter grunnstøttingen, finnes det ikke sild i området, og langt i fra like mye laks som det var før ulykken. Dette var de to største (og praktisk talt eneste) næringene som sysselsatte mennesker i byen Cordova.

Det er mange skandaler i denne sagaen, men ingen er så ille som rettsprosessen og erstatningsbeløpet Exxon ble pålagt å betale. Saken ble anket og startet på ny helt til det hadde gått 19 år etter ulykken. Det opprinnelige erstatningsbeløpet fra tidlig på 90-tallet var på 5 milliarder dollar. For hvert år Exxon klarte å utsette betalingen av disse pengene, tjente de 296 millioner dollar i renteinntekter. Og ikke nok med det: i 2008 kom den endelige, latterlige erstatningssummen som Exxon måtte ut med, bestemt av Høyesterett. 507 millioner dollar, 1/10 av det opprinnelige kravet. Dette tilsvarte fire dager av Exxons nettofortjeneste i 2008.

Man kan bli depressiv av mindre.

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – -

Likevel må jeg trå varsomt når jeg prøver å hoppe høyt.

For det som kanskje skremmer meg aller mest med å se dokumentarer, er ikke alle de syke sidene av verden jeg får innsyn i. Det er den midlertidige, impulsive og plutselige reaksjonen jeg svarer med som er faretruende og skummel. Jeg blir opprørt, forbannet, irritert, sint, forbauset og drit sur — i akkurat én dag, kanskje to. Og så gir det seg.

Jeg sitter igjen med litt kunnskap på smale felt, men det er også det eneste. Engasjementet, sinnet og lysten til å gjøre noe med all elendigheten er forsvunnet som silden i Cordova, bare på noen få dager. Silden brukte forresten 10-12 år på å glemme det samme oljeutslippet — og de glemte den fordi de døde hen på grunn av den.

Man kan bli depressiv av mindre.

Postet i: Aktuelt, Tanker

19

mar

0

Tagger: , , , , , , ,

JBL-blogg: Nettdebatt

“Hvis en debatt skal være konstruktiv og lærerik – noe som jo er ønskelig for de fleste – er det vesentlig at motparter kan behandle hverandre med respekt og vanlig høflighet. 

Påstander kan med fordel utdypes og forklares, og motargumenter bør besvares uten å bevege seg innom sjikanering av motpartens person. Slik er det i det daglige liv «der ute», så jeg ser få grunner til at det ikke skal fungere på nett. Noen kjenner disse normene som «normal folkeskikk». Andre kjenner det tydeligvis ikke.”

Les hele innlegget mitt på jbl.no.

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert

28

feb

0

Tagger: , , ,

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

25

nov

6

Tagger: , , , ,

Hei, regn og mørke

Hæ? Høst?

Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.

Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.

Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

22

mai

2

Tagger: , , ,

Dette vil jeg ha meg frabedt #1

Listet i tilfeldig rekkefølge, kronologisk etter hjernens prosess med å finne uønskede momenter i en hverdag full av dem:

  • Sjåfører som gir full gass når man prøver å ta en fornuftig forbikjøring, bare for å gjøre hele situasjonen patetisk fordi grunnen for forbikjøringen i utgangspunktet var deres tidligere lave hastighet over lengre tid.
  • Pærer som ser ut som om de er harde, men som ikke gjør annet enn å bøye seg og bli bløt og ekkel når du kommer hjem og skal konsumere herligheten. (Er det ikke på tide å sløyfe pærenes nasjonalitet på prislappen i butikken til fordel for to ord om dens konsistens?)
  • Det tradisjonelle bankkortet med hele dets stipe og all sin glans. Jeg klarer ikke, selv om jeg for tradisjonens skyld har lyst, å finne én god grunn for at chip’en ikke skal få ta fullstendig over for den urgamle magnetstripen. Stripen er nåtidens kassett, og bensinstasjonene er kassettspillerene.
  • Bloggejenter som konsekvent avslutter innleggene sine med spørsmål om politiske eller samfunnskritiske saker som på ingen måte kan assosieres med resten av innleggets innhold. Dette er ikke et forsøk på å samle alle “motebloggere” i en bås for så å spytte på dem: Nei, bare de det gjelder. Jeg anslår det til å omfatte ca. 85%.
  • Bedrevitere. Det er mulig jeg fremstår som en selv fra tid til annen, men da vet jeg som regel bedre.

Dette var kjempegøy og herlig forfriskende. Jeg kommer til å gjøre det igjen.

Postet i: Hverdagslig

5

mai

14

Tagger: , , , , , , , ,

Viasat 4s barneværelse

Det er et kjent faktum at Viasats fotballstudio, med tilhørende “eksperter” sittende på tre ekle, svarte barkrakker, er en”beint fram” elendig kilde til vettug diskusjon om Champions League og generell fotball. Fra mitt innerste hjertekammer kan jeg si at det uten tvil er det verste fotballstudioet siden tidenes morgen uansett kanal eller språk. Disse bedrevitende, uintelligente og kleine vesnene diskuterer idiotiske detaljer og dommeravgjørelser til den store gullmedaljen uke etter uke, og hver bidige gang virker det hele iscenesatt, patetisk og (som nevnt) rett og slett uintelligent. Og hva favorisering av Liverpool (v/Gerrard) og United (v/Ronaldo) angår… Nei glem det, jeg orker ikke.

Og det verste av alt: Det er ikke Kleppjentenes reservelags seier mot Hana VI de får sitte å ødelegge på riksdekkende TV — nei, det er kremen av internasjonal fotball, selveste Champions League, de spolerer for hundretusener av i utgangspunktet glade fotballgale normenn.

Det er først og fremst Jan Åge Fjørtoft og Erik Solér som er de virkelig store klysene i denne barnestuen. I dag var det selvsagt Fletchers håpløse inngripen mot Fabregas i 75. minutt som skulle diskuteres opp og ned og i mente. Fletcher får rødt kort for å felle “sistemann” og “frata motstanderen en soleklar målsjanse”. Det er strengt, men korrekt i følge regelboka. Det Fjørtoft og Solér klarer å argumentere for, midt i et virrvarr av andre hårreisende påstander, er at dommeren ikke virker seriøs når han “hindrer Fletcher i en mulig finalebillett”. “Hvor i regelboka står det at dommeren ikke skal bruke sunn fornuft?!” roper Fjørtoft. Han mener at dommeren ikke skal gi rødt kort i denne situasjonen siden dette gjør at han må stå over neste kamp — altså finalen. Solér er enig, og nikker med geletoppen sin.

Hvor er fotballforståelsen? Hvor — og jeg mener virkelig: HVOR står det at dommeren skal ta neste kamps viktighet med i vurderingen før han gir en spiller rødt kort? Kan man takle styggere fordi neste kamp er en finale? Blir lista lagt høyere for knottetaklinger hvis man kan vinne et trofé i neste match?

Og hva intelligens angår: Er det ikke et poeng å kommentere at Fletcher ikke bør ta sjansen på en så spektakulær takling i 75. minutt

Postet i: Fotball&Sport, TV & Film

4

feb

3

Tagger: , , , , , ,

Myter og støvsugere

Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres. 

Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.

Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.

Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.

Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.

Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.

Støvsugeren danser over stuegulvet.

Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

1

feb

5

Tagger: , ,

Psykologtime: Morgenrutine og dens mangel av tilstedeværelse

Enten har jeg et alvorlig morgenproblem — eller så har morgenen et alvorlig problem med meg. Det hele er selvsagt relatert til oppstandelsesprosessen — jeg gambler på at det kan hjelpe å snakke om det.

Briefing: Jeg har alltid levd med en moral som blant annet inneholder at to minutter givakt på togstasjonen er to bortkastede minutter, at frokost i sittende stilling er minutter og krefter jeg kunne brukt under dyna og at knytting av sko er tretti sekunder x ganger per dag som jeg aldri får igjen — noensinne. 

Da begynner jeg: Du sitter i stolen bak meg og jeg ligger på sofaen og ser opp i lyskrona i taket. Din oppgave er å gi meg din objektive mening — gode råd som kan hjelpe meg på livets svingete vei. Min oppgave blir å fortelle min historie. Den følger nå.

Dag 5 - Utslitt #2

Per i dag bruker jeg en “god gjeng” verktøy som skal ta seg av vekkeprosessen: en klokkeradio, mobiltelefonen (med fire innstilte alarmer) og en gammel Ericsson T28 av typen hvor alarmen må aktiveres hver bidige dag og klokka stilles inn hver gang telefonen går tom for strøm (det kalles sjarm).

På papiret burde dette holde. Noen vil kanskje legge til “og vel så det“. Men for meg er det ikke engang i nærheten av å være godt nok. Greit nok: Det er mange kilo som skal vekkes, mange hormoner som skal reagere på riktig måte — og så må man jo faktisk fysisk ut av luftlommen under dyna som på en god dag er det nærmeste man kommer Den Allmektige Faders Himmel på denne planeten. 

Når jeg nå tenker på det (ja — kanskje det faktisk hjelper å snakke om det!) mistenker jeg at problemet ligger på helt andre siden av regnestykket: Med stor sannsynlighet har jeg for mange dubbedingser med samme oppgave. Alarmene ringer typisk 06:30, 06:35, 06:37 og 06:41. Alle repeterer seg selv, henholdsvis etter 2, 3, 5 og 7 minutter. Som dere kanskje forstår, og som jeg selv ser når jeg skriver det svart på hvitt: Dette fremprovoserer det komplette kaos. Og kaos er ikke ønskelig — heller ikke hensiktsmessig — i disse allerede krevende morgenminuttene.

Men: Det er ikke min oppgave å konsultere meg selv. Du, som leser og altså automatisk psykolog, skal nå veilede meg på grunnlag av de opplysninger du har. Sett i gang, kommentarfeltet er åpnet og klar for grensesprengende forslag til forbedring.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

16

jan

2

Tagger: , , , , ,

Om jogging, blogging og skriveglede

Selvportrett

For første gang på mange måneder har jeg jogget i flere timer i strekk. Jeg jogget på en snedig og krokete sti som hele veien skiftet retning og endret stil — kanskje var det nettopp derfor jeg holdt ut så lenge som jeg gjorde. Ruten jeg valgte vil jeg aldri klare å finne igjen eller kopiere, men det betyr ikke noe: Jeg fikk tenkt en del og fant til slutt frem til mål. Etter å ha besøkt en hel haug med nettsteder og etter å ha fulgt enda flere linker, havnet jeg til slutt på en blogg om en annen persons trivialiteter i denne personens hverdag. Sliten og andpusten hvilte jeg meg på denne bloggen, og den ga meg nye impulser som igjen ble til blogginspirasjon.

Jeg har, som tidligere annonsert, planer om å gjøre en del forandringer på denne bloggen. Før jeg fortsetter, vil jeg få sitere meg selv i april 2008:

“Om kort tid vil hele bloggaktivteten forflyttes til WordPress [...] En ny og forbedret utgave av bloggen kommer som sagt om kort tid.”

Jeg fascinerer meg selv av og til. Jeg vil faktisk gå så langt som å applaudere meg selv — selvsagt på den ironiske og selvnedverdigende måten. Som en siste kommentar til dette utsagnet fra april i fjor, vil jeg naturlig nok være den første til å ta selvkritikk for å ikke holde det jeg lover. Og en ting til: Jeg har tenkt å gjøre noe med det.

Etter en liten time med kvalitetsbrainstorming for meg selv, tror jeg nemlig jeg har funnet ut hva jeg vil forandre. Jeg tror jeg kom frem til det etter å ha lest Sissels allerede nevnte blogg, men jeg vet ikke om det var hun eller meg eller det hun skrev eller det jeg tenkte som gjorde at jeg kom frem til konklusjon som jeg er fornøyd med.

Jeg trenger en blogg som inspirerer meg selv til å skrive. De siste månedene har jeg funnet ut at jeg er langt mer glad i å skrive enn jeg selv har vært klar over. Lenge har jeg trodd at jeg blogget på grunn av et slags skjult ego som jeg ikke torte å innrømme, men nå er jeg ganske sikker på at det ikke har så mye med det å gjøre. Ikke er det for å underholde dere lesere heller, selv om det naturligvis er en bonus hvis noe jeg skriver kan gjøre din munn til et vakkert smil. Jeg skriver rett og slett fordi jeg liker det veldig godt, og fordi det er når jeg skriver at jeg tenker best. Når jeg ikke blogger er jeg travel, og da tenker jeg for lite.

Dessverre er det slik at jeg av en stakkarslig grunn er jeg såpass estetisk anlagt (jeg ler jeg også) at jeg trenger en fin ramme før jeg i det hele tatt gidder å gjøre maleriet dypere, vakrere, morsommere eller viktigere. Og misforstå meg rett: Jeg vil det — at innleggene skal være mer gjennomtenkte enn tidligere, at selve språket skal være så godt som feilfritt og at jeg skal lære (både språklig og faglig) når jeg først setter meg ned med et større innlegg.

Som nevnt (for snart ett år siden) skal Manshow “snart” over til WordPress, slik Mobilbloggen, far og Bjørnar (for å ta noen eksempler) har gjort. Da vil jeg (blant mye annet) realisere en plan jeg har laget for alle disse irriterende filmanmeldelsene som har rotet på bloggen min nå nylig.

La meg avslutte som en realist, selv om jeg strengt tatt ikke kan kalles noe annet enn en håpløs drømmer: Akkurat nå står flytting i fokus. Så skal jeg kjøpe Mac (estimert til medio mars måned). Så skal jeg gjøre det jeg har lyst til på dette domenet.

God natt gutten min. Ja du ja.

Postet i: Bloggrelatert

16

jan

0

Tagger: , ,

Femten minutter med tanker

Det er femten fattige minutter igjen til klokka passerer midnatt og kalenderen viser fredag 16. januar. Det er femten små minutter igjen til jeg flytter ut fra mor og fars trygge krybbe. Femten viktige bloggminutter for å reflektere om det som kommer og om det som har vært.

Det er nok kanskje på tide å komme seg ut, selv om jeg har hatt det som plommen i egget i de trygge, hjemlige omgivelsene som jeg har lært å sette pris på. I kronologisk rekkefølge har søsknene mine flyttet ut, og når jeg nå forlater Kong Magnus gate bor mor og far alene uten barn i huset. Jeg mistenker at dette er en spennende epoke også for dem, dog den største omveltningen nok blir for undertegnede.

Jeg føler meg relativt godt forberedt. Jeg har smurt min egen matpakke siden jeg gikk i barnehagen, og jeg har vaskt mine egne klær i mange år. Jeg kan og liker å fyre i peisen. Jeg kjenner min kommende samboer bedre enn de fleste og vet at det er hun jeg skal bo og leve med resten av mitt jordiske liv.

Likevel er jeg sikker på at det blir en utfordring å flytte hjemmefra og inn med min nydelige fru. En positiv og spennende utfordring. Personlig er jeg veldig usikker på min egen ryddighet. Jeg streber og er fascinert av system og orden, men har likevel aldri klart å opprettholde dette over tid i noen av mine bopeler. Til en viss grad har jeg klart det i jobbsammenheng, i alle fall i større grad en på mitt eget soveværelse. Nå føler jeg meg fast bestemt på å klare dette, og jeg tror det er en slags nøkkel for trivsel at jeg lykkes — både for min egen selvfølelses skyld, men også for Hanne Maris del.

I dag flytter jeg ut. Klokken har passert midnatt.

Se også: Flyttemelding

Postet i: Hverdagslig, Tanker

5

jan

0

Tagger: , , , , ,

Nyttårsforsettmålsetting

Jeg må applauderer konseptet Nyttårsforsett – denne ironiske og høyaktuelle snakkisen som bare forekommer én gang årlig i et særdeles begrenset tidsrom fra tidlig morgen 1. januar til klokka 21:00 samme dag. Applauderes skal det fordi det har blitt så allmennt at det snart ikke gir mulighet for fullførelse og måloppnåelse. Et ordtak forteller oss at "veien til helvete er brolagt med gode forsetter". Det er altså ingen tvil om hvem som "må ut": forsett får ikke være med lenger.

Med andre ord må vi finne et annet ord som kan "være med" nyttårs. Forsett har misbrukt sin posisjon, og det blir vår oppgave å finne en solid og lojal etterfølger som kan få nyttårs- opp og frem slik vi husker det fra dets storhetstid for mange tiår siden. Slik jeg ser det, har vi følgende klare alternativer:
  • Intensjon 
  • Hensikt 
  • Formål 
  • Plan 
  • Mål
  • Målsetting

De tre første: Intensjon, Hensikt og Formål er ord som betyr det samme som forsett, men som ikke passer inn sammen med nyttårs-. Når vi skal lage oss "nyttårsforsetter", snakker vi selvsagt ikke om selve intensjonen med det nye året, heller ikke hensikten eller formålet. Jeg mener vi kan stryke disse tre først som sist.


Plan er spennende. Nyttårsplan er ingen dum kombinasjon. Nyttårsmål er heller ikke så aller verst — og om ikke annet — er begge disse ganske selvforklarende. Vi må til en hver pris unngå å måtte forklare noe så enkelt som et "nyttårsforsett", det kan bli slitsomt og virke mot sin intensjon.

Likevel: Nyttårsmålsetting må sies å være min personlige favoritt. Den klinger kanskje ikke så godt første gang du sier det ut høyt (prøv gjerne for deg selv), men etter et par forsøk må jeg si at det høres riktig så bra ut (prøv igjen). Og ikke bare høres det bra ut: Det virker sivilisert, det er selvforklarende og ikke minst vil jeg kalle det motiverende.

Dere er alle velkomne til å komme med deres egne meninger om denne nye milepælen i det norske nyttårsspråket, men vær da klar over at jeg ikke tar selvkritikk angående egne avgjørelser — og at avgjørelsen selvsagt er absolutt.

Lykke til med dine nyttårsmålsettinger – måtte 2009 bli minst like bra som 2008.

Postet i: Tanker

28

des

8

Tagger: , , , , ,

En utrydningstruet og svært underholdende rase

På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.

Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.

FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.

Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda dummere rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.

EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.

Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker

3

des

0

Tagger: , , , , , , ,

Håndball-EM: Gudinnene taper poeng og rangering

Det er ikke ofte jeg følger damesport, og enda sjeldnere har den testosteronfrie siden av idrettsverdenen blitt nevnt eller kommentert av meg her på bloggen. Kvinnelig håndball er unntaket som bekrefter regelen i begge tilfeller.

De siste par årene har jeg latt meg engasjere av norges håndballjenter, og det med god grunn: Vi har mest sannsynlig verdens beste keeper, vi har verdensklassespillere i nesten alle posisjoner og vi har uten tvil verdens desidert beste trener. Og så har vi selvsagt de flotteste og mest sjarmerende jentene, om jeg som nordmann på innrømme det selv.

Oss håndballentusiaster går noen fine dager i møte. EM i Makedonia ble kastet i gang i kveld, med blant annet et Russland som presterte og et Norge som ble tatt på sengen av maktsyke dommere og aggresive spanske spillere.

Det er morsomt å observere TV2 håndballkommentatorer Harald Bredeli og Bent Sveie før og under kampen. Vi er selvsikre med en liten vri. Før avkast får vi, med sedvanlig (og litt overfladisk) ydmykhet, servert den helgarderende klisjéen: "Spania er et lag på vei fremover. Vi skal ikke undervurdere spanjolene." Alle nordmenn tenker "Nei det skal vi ikke, men vi vinner uansett." Jeg er nordmann, og tenkte nettopp det. Likevel har man jo notert oss at flere solide profiler fra årets OL-suksess står over turen til sørøst-Europa, uten at vi lar oss skremme. Vi er overlegne i kvinnelig håndball. Det norske landslaget er håndballens gudinner, selveste Zevs i den greske mytologien. Spania kan på sitt beste bare bli sett på som Poseidon — og da er vi kanskje i overkant vennlige i vår vurdering.

Vel — det ble ikke som vi trodde på forhånd. Gang på gang blir vi utspilt av krigerske spanjoler som i takt med uret på veggen forvandler seg til guden Ares — de spiller vakkert og brutalt, og er nådeløse i presset. Bredeli og Sveie, som har forberedt oss på dette, er sjokkerte og irriterte — mest på bombastiske og feilaktige dommeravgjørelser, men også på det spanske spillet. De skryter dog av motspillerne som på mesterlig vis hindrer oss i å bruke vårt skarpeste sverd, kontringene. Våre egne jenter mister litt motet og klarer ikke motivere og engasjere seg selv og hverandre slik vi er vant til.

Det er et interessant studie å se hva som skjer med spillere, kommentatorer og til og med oss tilskuere når laget vårt plutselig ikke er verdens beste i seksti minutter. Den eneste som kommer seirende ut av uavgjortkampen er Marit Breivik — noe hun forøvrig alltid gjør. Hun svarer rolig på journalistenes ekstremt ledende spørsmål om dommerduoen og forsnakker seg ikke selv om hun er helt ærlig. Hun er ikke reservert, hun bare velger å flytte fokuset fra dommerne til spillerne. Det er tross alt de som må score målene.

Den greske mytologien fikk gjennomgå i kveld: Spania møter kvelden som Ares, Norge som Afrodite og Breivik som Zevs. Vi som bare er uskyldige tilskuere sitter igjen med et EM som kan bli langt mer spennende og underholdende enn forventet.

Forresten: Jeg er også negativt overrasket over dommernivået. Det var faktisk på et historisk lavt nivå i kveld. (Og se der: Til og med jeg rykker nedover i den greske mytologiens rangering — dommerene kan selvsagt ikke klandres for et uavgjortresultat i en håndballkamp. Ikke i denne kampen i alle fall.)

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Tanker

23

nov

0

Tagger: , , , , , , , , ,

That’s f’ing shit

Onsdag klarte norges beste fotballspillere det få har oppnådd før dem: Å ikke vinne en eneste fotballkamp i løpet av et helt kaldenderår. Etter kampen bør derfor både spillere og trenerteam takke en latvisk herremann med navn Romans Lajuks, mannen som sammen med sine to hjelpere på krittlinjene på mesterlig vis har klart å trekke oppmerksomheten bort fra landslagets tragikomiske statistikker for så å ta hele mediastøyten selv. Imponerende.

Stirreleken

Ukens snakkis ble nemlig dommertrioens innsats på gressmatta, som mildt sagt kan beskrives som oppsiktsvekkende — i alle fall for oss som ser amerikanske filmer og engelsk fotball en gang i blant, og som derfor har fått ord som “fucking” og “bullshit” inn med morsmelka. Den mest fatale beslutningen Lajuks tok, sett bort i fra Ukrainas superbillige straffe og norges identiske situasjon som ikke resulterte i noen ting, var å utvise John Arne Riise — angivelig fordi han uttalte “that’s f’ing shit” som en reaksjon på en av mange håpløse dommersituasjoner. Dette har selvsagt satt i gang diskusjoner.

Jeg har følgende to vidt forskjellige punkter å ta opp i denne saken.

  1. Hva sa John Arne Riise? Jeg tviler på at han sa “f’ing”. Det er den desidert værste og mest barnslige måten å si “fuck” på — det passer seg bare ikke. Til nøds kan jeg gå med på at det er en kurrant måte å sensurere seg selv på. Men at Riise skal ha sensurert seg selv i kampens hete, etter å ha vært forbanna på en eller flere dommeravgjørelser, nekter jeg å tro. Dette resonementet gir bare én mulig fasit: John Arne sensurer seg selv når han i ettertid skal forklare media hva det var han sa på banen. Hvor håpløst er det? “Jeg ble utvist fordi jeg sa noe som jeg ikke vil si til media, fordi det er litt grovt.” Neineinei, si nå i alle fall hva du sa, Riise. Vi tåler “fucking”. Det er overlevbart.
  2. Det har i flere fora blitt diskutert fotballstjernenes bifunksjon som forbilder etter denne hendelsen onsdag kveld. P4s debattprogram “17.30″ tok opp dette en av de påfølgende dagene, med Mini og en aller annen representant fra Norway Cup som debatanter. Man kan si mye om 17.30, blant annet at de på det groveste prøver å skape konflikter og legge påstander i forskjellige folks munner, men det lyktes de ikke i denne gangen. Mini og Norway Cup-mannen ble ganske enige, men diskusjonen gikk i feil retning. Man ble enige om at så lenge det ikke er personangrep, kan man si en god del i fotballkamper. Blant annet ble “f’ing shit” godkjent som utsagn. Det er jeg også enig i.Men hvorfor gjøre det vanskelig? Kan vi ikke bare konstatere en gang for alle at ingen mindreårige hadde hatt noen som helst mulighet til å vite hva Riise sa til dommeren hvis ikke dommeren og media hadde hauset dette opp slik som de har gjort?

Jeg vil avslutte med å si at jeg syns vi overvurderer oss selv når vi tror vi kan styre hva fotballspillere kan si og ikke si. Det er greit at man skal oppføre seg på TV, men i kampens hete må folk få si nøyaktig hva de vil. Jeg sier en hel del bullshit selv, og det er når jeg ser på fotballkamper. Ingen av mine venner dømmer meg foreløpig for det.

Mine fremtidige barn skal aldri få se opp til John Arne. Ikke fordi han sier “fuck”, men fordi han er en klyse. På den annen side skal de få hylle Daniel Nannskog, en fantastisk fotballspiller, så mye de bare vil. Plakater og dekorert sengetøy, om de ønsker det. Selv om han forklarer sin kjærlighet for Alanzinho på denne måten: “Man må bare älska den lilla jävelen“. Det bryr meg ingenting.

Postet i: Fotball&Sport

21

okt

0

Tagger: , , ,

Hvit hud for mye penger

Av og til er det lett å glemme at vi lever i en verden med mange vidt forskjellige samfunn og kulturer. Spesielt i disse krisetider er det vanskelig å se utenfor USA og Europa. Da er det rart å lese nyheter som denne fra Tanzania:

"30 albinoer, noen av dem babyer, er blitt drept det siste året i Tanzania. -Drapene gjøres på oppdrag fra heksedoktorer som parterer dem og selger
delene til velstående tanzanianere. De tror at albinokroppsdeler
hjelper de til å bli rike."

Det er mange nyheter som får meg til å tenke på at problemene våre er bitte små, andre nyheter er så bisarre at man ikke har lyst til å sette seg inn i dem. Distansere seg. Nyheten om massedrap av albinoer for salg til heksedoktorer virker så meningsløs og, unnskyld meg, gammeldags, at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere den. Sannsynligvis i begge båser.

Postet i: Kommentarer