Jeg må få drive litt egenreklame for min arbeidsgiver, og her kommer den:
Få med deg Gladmat-applikasjonen utviklet av Nordialog Stavanger AS i samarbeid med Melvær&Lien Idé-entreprenør. Applikasjonen er tilgjengelig for iPhone og Android-telefoner, og den er selvsagt helt gratis. Last ned på direktelinkene under:
Android: https://market.android.com/details?id=com.mymixmaster.gladmat
iPhone: http://itunes.apple.com/no/app/gladmat-2011/id441196092?mt=8&ls=1
En ganske normal iPhone-bruker, Chris Clark, har skrevet ned sine tanker om Android OS etter å ha brukt smarttelefonen Nexus S i én måned. Slik jeg ser det, er han spot on Androids problemer (og fordeler) i kampen mot iOS. I konklusjonen sin skriver han følgende:
“I said at the start that if the Nexus S were my first-ever smartphone I’d probably love it. But since it wasn’t my first, I come to it (and maybe more importantly to the operating system) with expectations of performance, stability, battery life, and general attention to detail that it just can’t meet. Sure, it comes with a whole host of freedoms that I can exercise, like installing a third-party keyboard component to replace the system keyboard, but I didn’t exercise those freedoms because I don’t care, I’m just not that guy. I never themed my Windows installations, never jailbroke my iPhone, never turbocharged my car. I want a phoneputer that just works and lets me pursue my own goals; goals that don’t include being a sysadmin. The Nexus S does everything one could reasonably expect of a smartphone, and it does them competently, but if you’ve experienced a smartphone that does those things exceptionally, mere competence is a big step backward.”
Fremhevelsene er mine. Jeg anbefaler hele teksten.
(via)
Dell har lansert en ny laptop med modellbetegnelsen “Dell XPS 15z”, og kan blant annet fortelle oss at det er “[...] the thinnest 15″ PC on the planet.” Med liten skrift under reklameteksten står det at de ikke har sammenlignet XPS 15z med Apples datamaskiner eller andre merker som ikke er nevnt på listen (lang liste følger).
The Guardian liker Dells tankegang:
“So that would make the XPS-15 the world’s thinnest… apart from any thinner 15-inch laptops it wasn’t compared against. This seems an interesting way to proceed with future advertising: the most powerful in the world* (apart from others that are more powerful). And so on.”
Lurer du enda? Joda — Apple Macbook Pro 15″ er faktisk både smalere og tynnere enn Dell XPS 15z. Og, til tross for at Dell glemte å sammenligne XPS 15z med Macbook Pro da de skulle utforme reklameteksten, kan det virke som om de hadde Apple friskt i minne da de skulle designe laptopen.
Når alt dette er sagt (og ledd av): Dell XPS 15z ser ut til å være svært mye datamaskin for pengene. Les mer på Dells hjemmesider.
(via)
Jeg bærer æren av å teste det nyeste og råeste fra Sony Ericsson; deres XPERIA Arc. Arc er blant de råeste Android-telefonene på markedet per dags dato, og er den første som leveres med Android-versjon 2.3 ut av boksen i butikken. Andre fancy greier: Bravia Engine i mobilversjon for forbedret skjermbilde, Exmor R bildebrikke for bedre bilder under dårlige lysforhold, en sinnsykt fin skjerm og et strålende, lekkert design.
Om den imponerer meg eller engasjerer meg med enten positivt eller negativt fortegn, kommer jeg nok tilbake med en liten review av den. Time will show.
Postet i: Teknologi
Torsdag ettermiddag fikk jeg, etter en lang uke med venting, min splitter nye Macbook Pro i hus. Det var ikke en dag for seint — bare noen få døgn tidligere røk Hanne Maris HP-maskin, som etter planen uansett skulle byttes ut med min gamle Macbook 13″. Jeg liker derfor å tro at vi begge er ca. like fornøyde med at jeg har fått meg ny maskin, selv om undertegnede nok vinner på engasjementet rundt dette nye møbelet.
Når jeg snakker om maskinen som “en splitter ny Macbook”, er det en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig en tre måneder gammel Macbook Pro, ikke av den nyeste versjonen som ble lansert for noen uker siden. Jeg angrer ikke ett sekund. Til tross for gode råd fra noen av dere og kollegaer på jobb, hvor de aller fleste anbefalte meg å gå for en ny quad core-maskin, er det bare en ting å si: dette er raskt nok for meg en god stund fremover. Og planen min er som følger: når jeg føler at jeg trenger mer kraft, bytter jeg ut HDD med SSD. Så er jeg forhåpentligvis fornøyd en stund til.
For de som måtte lure, her er glisets spesifikasjonsliste:
Prosessor: Intel Core i7 2.8 GHz med to kjerner (640M), 4 MB on-chip L3 cache
Minne: 8GB 1066 MHz PC3-8500 DDR3 SDRAM
Harddisk: 500GB 7200rpm
Grafikk: Intel HD Graphics + Nvidia GeForce GT 330M med 512 MB GDDR3 SDRAM
Skjerm: Matt 15″ LCD med LED-bakbelysning, 1,680 × 1050 piksler
Bytte fra Mac til Mac ga meg endelig muligheten til å teste ut Apples backupløsning i praksis, Time Machine. Time Machine er en backupløsning som på en enkel og fancy måte lar deg gå tilbake timer, dager eller måneder for å finne igjen slettede filer på maskinen din. I tillegg er det en funksjon for å føre over informasjon til en ny datamaskin, hvis den forrige har gått i stykker eller man har kjøpt seg ny. Første gang man starter en ny Macbook, får man et spørsmål om det skal hentes informasjon trådløst fra en annen Mac, eller om du vil hente informasjon fra en Time Machine-harddisk. Etter halvannen time med overføring fra denne harddisken, starter den nye Macbooken med samme programmer installert, alle filer overført, samme bakgrunnsbilde, samme favoritter i nettleserne og samme lysstyrke på skjermen. Det er herlig fantastisk — jeg merker ikke at jeg har skiftet datamaskin, jeg bare noterer meg at innholdet mitt nå kan nytes på en langt større skjerm med en mye høyere oppløsning. For disse løsningene, som er så enkle at de fleste forstår dem uten en omfattende forklaring, kan man elske Apple.
Ny maskin gir ny giv. Jeg har lyst til å sitte å skrive, chatte og surfe på internett igjen. Hjelpes for en herlig maskin dette er.
Postet i: Hverdagslig, PC/Mac, Teknologi
Folkens! HP er virkelig i gang på mobil/nettbrett-fronten. WebOS kan se ut til å bli tidenes beste mobile operativsystem, som tidligere insinuert av “Hjelmen” i en kommentar her på bloggen. Dette er virkelig fancy greier: et fantastisk OS, trådløs lading og trådløs kommunikasjon mellom “padde” og mobil (f.eks. en funksjon som gjør at du kan legge telefonen over nettbrettet for å overføre det du holdt på med på nettbrettet til mobilen når du skal ut). Og ikke minst: det er dead sexy, alt sammen.
Jeg er forelsket.
Ja. Det er jeg.
Denne uka er som en fem dager lang fredagskveld på NRK1 for de av oss som liker mobiltelefoner og mobil teknologi. Mobile World Congress i Barcelona startet offisielt i dag, og splitter nye produkter og tjenester kan forventes hver bidige dag. Tradisjonen tro har de største produsentene tjuvstartet nyhetsdrysset en smule.
Den første (og antageligvis den største) bomben ble sluppet allerede før helgen, og det er den jeg vil drøfte nå. Bomben var, som de fleste som bryr seg har fått med seg, at Nokia har valgt Microsoft som leverandør av operativsystem for sine smarttelefoner. Dette er en relativt kontroversiell avgjørelse for en tidligere gigant, som gjennom tykt og tynt de siste årene har satset alle kortene på å videreutvikle sitt hjertebarn, Symbian Series 60/Symbian ^3. Og ikke nok med det: det siste året har Nokia hatt et spennende samarbeid med Intel om å utvikle et eget Linux-basert operativsystem, Meego, som jeg personlig har sett veldig frem til. Nå ser det ut til at jeg må se lengre etter Meego enn først antatt: noen tung, kommersiell lansering for massene blir det nok ikke å finne de neste 12 månedene.
De som husker hva jeg skrev om Nokias nyeste versjon av Symbian, vil kanskje bli overrasket når jeg ikke umiddelbart applauderer Nokias skifte av plattform for toppmodellene. For de som ikke husker det; her er et lite utdrag fra min “test eller noe” av Nokia N8:
“Første dårlige nyhet er: Nokia N8 kjører også Symbian. Symbian, som har vært på Nokias telefoner helt siden den gang jeg lærte at “Å” skal skrives med runding og “I” skal skrives med prikk. Det er lenge siden, både i min levetid — og definitivt i mobiltelefoners levetid. Nokia og Microsoft ligger altså i samme båt: begge bruker operativsystem som er eldgamle, og begge prøver nå å gjøre noe med det. Tiden vil vise hvem som lykkes best — nye Windows Phone kommer ikke før om enda en måned.
[...]
De (Nokia) har gjort N8 unik med flere spenstige funksjoner og muligheter, og de har gitt den en fantastisk skjerm og et top-of-the-league kamera. Hvis dette ikke er kjernefunksjoner for deg, finnes det ingen grunn i verden for å velge N8. For Nokia feiler der de alltid feiler: på software og brukervennlighet. Symbian tilhører fortiden, KAN DERE FORSTÅ DETTE SNART!?
[...]
Jeg er skuffet over Nokia, på grensen til irritert. Nå har de kun et kort igjen på hånd: samarbeidet med Intel med det linuxbaserte operativsystemet Meego. Det er bare så vidt jeg gir finnene en siste sjanse, men de skal få det siden de med Meego velger bort Symbian, FOR EN GANGS SKYLD.”
For å oppklare litt: denne artikkelen slakten ble publisert ved lansering av Nokia N8, på et tidspunkt hvor Windows Phone (Microsofts nye mobilOS) var like rundt hjørnet, men fortsatt ikke skikkelig presentert. I siste avsnitt kan du tydelig få med deg at jeg motvillig lar meg holdes på pinebenken mens jeg gir Nokia en aller siste sjanse; Meego. Som de nå altså setter i andre eller tredje rekke, bak Microsofts Windows Phone og muligens Symbian.
Den fantastiske E71. Kanskje den siste virkelig gode smarttelefonen fra Nokia?
Jeg har brukt Windows Phone på flere telefoner, og det er ikke noe dårlig operativsystem. Faktisk er det, isolert sett og ikke nødvendigvis i praksis, et av de mest innovative operativsystemene som har kommet på mobilfronten de siste årene. Microsoft satset — og traff, kanskje. Jeg har ikke bestemt meg, og kanskje må vi ta tiden til hjelp før vi vet det. Det Microsoft uansett fikk vist med Windows Phone, var at de tørr å gå helt nye veier (i stedet for å kopiere Apple, slik f.eks. Google og Samsung har gjort), og det ser til og med bra ut. Men holder det mål?
En ting som i alle fall ikke holder mål, er Nokia-sjef Stephen Elops argumenter for å gå for Windows Phone i stedet for Android. Han sier blant annet at Nokia vil unngå gråsonen (eventuelt “smørja”) av produsenter som lager prikk like Android-telefoner. Han mener at Android-telefoner vanskelig kan skilles fra hverandre på grunn av nesten identisk hardware og helt identisk software. Han har helt rett samtidig som han tar ganske feil. Android-telefoner er ganske like. Dessverre for Elop og Nokia, er Windows Phone-telefoner enda likere. Og i tillegg, som en liten smekk på en snart tom Nokia-pung, viste Samsung i går frem Galaxy S II med programvare som skiller seg markant fra andre Android-telefoner. Hvordan Elop skal skille seg fra sine konkurrenter på Windows Phone-fronten blir spennende å se — OS’et er jo så nytt at det selvsagt kan skje mye på UI-siden der også, men det krever blant annet (og først og fremst) at multitasking kommer på plass.
Nokia lover for øvrig at både Meego, Symbian og selvsagt Windows Phone vil bli satset på fremover — men hvem vil ha Symbian-telefoner etter denne nyheten? Hvem vil vente seks til tolv måneder på de første Meego- og Windows Phone-telefonene fra Nokia? Og sist men ikke minst: hvorfor skal vi tro at Nokia kan holde styr på tre forskjellige operativsystem, når de ikke engang har klart å holde Symbian inne i tiden? Jeg tror Nokia sliter minst like mye nå som de gjorde for fem dager siden.
Hvis det stemmer, som ryktene sier, at Nokia ikke har noe særlig interessant å vise frem fra produktkatalogen sin på årets MWC-messe, kan det bli noen nye blytunge måneder for den tidligere stormakten. Stakkars finner.
Kort tid før jul preseterte VG det som skulle bli en av de store snakkisene i julehandelen, nemlig avsløringene om at de to store elektronikkjedene Elkjøp og Lefdal (og til dels Expert) justerer opp prisene sine de siste ukene før jul. Dette fordi vi handler varer som galne i denne perioden, og fordi de aller fleste av oss ikke tar seg tid til å sammenligne priser mellom kjedene. Snarere tvert i mot; vi går til nettopp disse butikkene fordi de markedsfører seg med prisgarantier og billige tilbudsvarer, noe som gjør at vi danner oss et bilde av at de alltid er billige på alle varer.
Jeg har flere ganger blitt overrasket over folks voldsomme reaksjoner i denne saken. Det er selvsagt ikke overraskende at Forbrukerrådet hopper på bølgen og fordømmer den taktiske prisjusteringen — det er jo en av deres hovedoppgaver å være litt i overkant “på ballen”. Men, langt flere enn Forbrukerrådet har reagert — det ryktes at hele 8 av 10 ville prøve å holde seg borte fra de store el-husene på grunn av VGs avsløringer, selv om jeg tviler på at disse 80 prosentene klarte å unngå å handle det siste strykejernet hos en av dem. Det jeg skjønner aller minst av i denne mølja, er likevel at ingen reagerer når det nå i romjulen er halv pris på alle varer hos Cubus og Lampehuset — og kjempesalg i samtlige butikker på kjøpesentrene våre. Er ikke dette akkurat det samme som Elkjøp og Lefdal gjorde før jul, om ikke verre? Etter at julegavehysteriet er over, kutter altså flere butikker alle varene sine med 50 prosent! Er vi så enkle at det holder å kalle det et “tilbud”? Hvorfor gjorde ikke butikkene dette før jul?
Når det er sagt — jeg er enig i utsagnene om at Elkjøp og Lefdals prisspekulering er noe umoralsk og skitten. De spiller på vår overdrevne (og i mange tilfeller ikke reelle) handlekraft i desember, og vet at vi kommer til å handle mye småelektrisk i ukene før jul. Panikkhandling. Men, vi må ikke glemme at disse kjedene drives for å tjene penger, ikke for veldedighet. Det er ikke slik at de alltid ønsker det beste og billigste for kundene sine, selv om de naturligvis prøver å fremstå slik i media. De vil tjene mest mulig penger, og det er (faktisk) en helt ærlig sak. Liker vi det ikke — og har vi god nok tid til å vente på postgang — er det ikke verre enn å bestille på internett eller gå til andre kjeder (som også, overraskende nok, drives for å tjene penger).
Til tross for at jeg er uenig med mye av kritikken som har haglet mot Elkjøp og Lefdal, er det flere ting som er kritikkverdige fra deres side også. Det første er at Lefdal og Elkjøp, som er verstingene i VGs avsløringer, har samme eiere og nesten kunne blitt sett på som én gigantisk kjede. Det er ingen tvil om at dette er konkurransevridene — spesielt i situasjoner som den vi var vitne til før jul, men også ellers. Det gjør hele situasjonen litt verre enn om det var to frittstående, uavhengige bedrifter som stod for duopolet i det norske markedet.
Den andre som er under en hver kritikk, er Elkjøps svar på tiltale i media. Noen av utsagnene holder ikke mål, som feks. “Vi har dobbelt så mange folk på jobb” og “Nei, vi spekulerer ikke i høyere priser i desember. Vi skal gi de beste tilbudene året rundt”. Den første påstanden høres greit ut, men med omsetningen Elkjøp kan skryte på seg i desember, har ikke prisjusteringene noen ting med lønnskostnader å gjøre. Det andre utsagnet, som kommer fra selveste administrerende direktør i Elkjøp, er rett og slett ikke riktig. Selvsagt spekulerer de i markedet, og som nevnt tidligere er det kanskje umoralsk, men like fullt en ærlig sak.
Jeg er litt usikker på om det bare er jeg som tenker slik. Er det ikke like umoralsk å rulle ut halv pris på alle varene i romjulen, de samme varene som vi betalte dobbel pris for på lille julaften? Er det greit så lenge det kalles et tilbud, og at det altså ikke fremstår som “ordinærpris”?
(Det skal i rettferdighetens navn nevnes at ingen av de to elektrokjedene jeg har jobbet/jobber i har drevet med taktisk prisjustering rundt julesalget. Dere kan selvsagt tro hva dere vil, men det er fakta.)
Jeg sliter med et alvorlig tilfelle av skrivekløe om dagen, men av en eller annen grunn blir den brukt til å trykke på enten mobil eller padde, eller på helt andre ting, som å se fotball eller håndball. Gode prioriteringer og desember måned er en gåte som er vanskelig å løse.
Som nevnt er julegavehysteriet i gang for fullt. Hanne Mari er selvsagt tidlig ute — både med å kjøpe julegaver og å stresse med å kjøpe julegaver. Jeg har en annen tilnærming til oppgaven: jeg har ikke handlet noen gaver enda, og ikke har jeg tenkt noe særlig på det heller. Jeg mener helt ærlig at det er bedre å fikse sånt litt nærmere jul, uten at jeg kan begrunne det på fornuftig vis. Jeg tror dette med å kjøpe julegaver etter 20. desember ligger forankret i Y-kromosomet — noe må det i alle fall være, for det er bare oss gutter som tenker slik.
På bakgrunn av siste måneders aktivitet på bloggen, har Hansi oppfordret meg til å starte en ny spalte på bloggen. Han mener tydeligvis jeg trenger mer kontinuitet i oppdateringene, og jeg sier han ikke i mot. Spalten han har foreslått skal inneholde ærlige anmeldelser av venner og bekjente, og jeg er den første til å innrømme at dette er en glimrende idé. Det er faktisk en av de beste og morsomste idéene Hansi har hatt noen gang. (Det kunne jeg for eksempel skrevet i en eventuell anmeldelse av Hansi.) Men dere har ikke sett spalten enda, og det har sin helt enkle forklaring: jeg sitter som sagt og trykker på alle andre ting. Det er alle disse dingsene som ødelegger… Eller, jeg skylder på de. Carcassonne på iPad er rett og slett for gøy.
For er det en ting iPad skal ha, så er det at den ikke akkurat oppmuntrer til å blogge. Når jeg løfter opp iPaden fra sofaen, velger jeg (ubevisst) bort muligheten for at det blir noe bloggskriving den dagen. Og så sitter jeg der med padda i hånda og tenker på alt jeg burde skrevet om eller linket til, men så må det bli en annen gang, for Macen ligger jo i andre enden av sofaen. Nettbrettene har, hypotetisk sett, potensiale til å drepe hele bloggmiljøet. En helt annen debatt er om det hadde vært til det gode eller vonde.
Dette blir bare tjafs.
Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig
I kveld er den nyeste oppdateringen av iOS, operativsystemet på iPod Touch, iPhone og iPad, tilgjengelig i iTunes. I motsetning til Googles spenstige navn på operativsystemoppdateringene sine, som har navn etter kaker eller desserter, heter Apples nyeste versjon av mobiloperativsystemet bare “iOS 4.2″. Ikke at det har noe å si.
Blant nyhetene er støtte for å skrive ut e-post/bilder via WLAN (AirPrint), avspilling av lyd via Apples trådløse routere (AirPlay) og nye SMS-toner (og mulighet for forskjellige toner for kontakter). I tillegg har FaceTime (Apples versjon av videosamtale) fått flere større og mindre forbedringer, blant annet støtte for blåtanntilbehør. iPad skal også få norsk tastatur med denne oppdateringen.
Nå lover jeg å roe meg ned på Apple-news for en bitteliten stund. (Oppdatering: Jeg holdt visst en hel uke: Nettfjøl.)
Forrige helg så jeg den amerikanske spillefilmen “The Social Network”, den uoffisielle fortellingen om Facebooks oppstart fra idé til internettimperium. Selv om “dokudramaet” presenteres med kunstneriske friheter i både historie og karakterbeskrivelse, viser den godt og underholdende hvilke intriger og uenigheter som kan oppstå når et fenomen vokser seg større og mer innbringende enn noen kunne ane på forhånd.
THE SOCIAL NETWORK er en fortelling om studenten og nerden Mark Zuckerbergs (Jesse Eisenberg) liv på Harvard, og hvordan han endte opp som gründer av verdens største sosiale nettverk etter flere kontroversielle hendelser med medstudenter i Cambridge, Massachusetts. Han ble kjent og forhatt på universitetet for blant annet å ha hacket seg inn i Harvards bildearkiv, for så å lage en enkel nettside hvor studentene skulle stemme på hvilke av studentjentene som var finest, vist én mot én. “Facemash” ble en kort suksess for Zuckerberg, som på én natt nådde å få både Harvard-styret og alle Harvards kvinnelige studenter mot seg. I tillegg kollapset nettverket på universitetet på grunn av den enorme pågangen på nettsiden hans, noe han selv (naturligvis) så på som en suksess alene.
Selv om Facemash ble lagt ned like etter lansering, fikk Zuckerberg med seg en erfaring som skulle vise seg å være avgjørende i fremtiden: en god idé kan spre seg som ild i knusktørt gress på internett. Det skulle ikke bli den siste gangen dette skjedde med et av Zuckerbergs prosjekter. Og ikke nok med det: noen studenter har fått med seg stuntet, og vil ha han med på sitt prosjekt: et sosialt nettverk for Harvard-studentene.
Zuckerberg tar oppdraget fra de eldre studentene, men det viser seg fort at han har lyst å ta konseptet enda lenger. I skjul starter han kodingen på “TheFacebook”, som det het fra begynnelsen, og foran nesen på de andre studentene lanserer han det splitter nye sosiale nettverket, som fort bli en suksess. “The Facebook” begynner som et sosialt nettverk for Harvard-studenter, men utvikler seg raskt til andre universiteter for så å åpnes for alle. Ballen ruller i gang og fortsetter til det produktet vi kjenner i dag.
SELV OM HISTORIEN i seg selv ikke nødvendigvis appellerer til den gemene hop, er dette virkelig en film for massene. Den er glimrende spilt og produsert, og fortellerteknikken hvor man hopper fra rettsaken mellom Zuckerberg og student og “co-founder” Eduardo Saverin (Andrew Garfield), fungerer glimrende. Dialogene mellom Zuckerberg, Eduardo og Napster-grunnlegger Sean Parker (Justin Timberlake) er raske og intense, og til tider veldig smarte og interessante.
HVERKEN ZUCKERBERG eller andre ansatte i Facebook har vært med i produksjonen av The Social Network, og det er viktig å huske på. Zuckerberg har uttalt at det eneste som stemmer med virkeligheten i denne filmen, er t-skjortene som bekler Jesse Eisenberg i The Social Network — disse skal nemlig alle ha vært brukt av han opp gjennom tidene. For selv om The Social Network fremstår som et “dokudrama”, er det greit å ha i bakhodet at dette er en “uautorisert” versjon av “mølja” av konflikter i kjølvannet av fenomenet Facebook.
At historien består av en god porsjon fiksjon og filmmatiske friheter gjør absolutt ingenting for oss seere — det er jo en glimrende film. Mer irriterende er det nok for Zuckerberg og Facebook, som tross alt er saksøkt av flere av de reelle menneskene bak karakterene i filmen, blant annet for bedrageri og for å stjele andres idéer.
THE SOCIAL NETWORK ER HERVED ANBEFALT. Det er en gripende og drivende film med smarte dialoger, god dynamikk og variasjon i formidlingen og action hele veien gjennom de to timene den varer. Filmen er rett og slett one-to-watch, kjære leser. Min eneste advarsel er at du ikke må falle for fristelsen å koble ut i begynnelsen på grunn av en anelse mye nerdesnakk — det går over, og er en viktig del av filmen og karakterbeskrivelsene.
Og ja, funfact: Jesse Eisenberg ligner uforskammelig mye på Mark Zuckerberg i virkeligheten.
Pål Berge liker filmen “The Social Network“.
En video viser hurtigheten på start av programmer på de forskjellige iPhone-modellene fra Apple, oppstart av telefonene og lasting av nettsider osv. Stilig vist — anbefaler forøvrig å se forskjellen på kontrastene og fargedybden @ 03:45 i videoen.
Four Generations of the iPhone from Chris Pinnock on Vimeo.
Postet i: Aktuelt
Siste kommentarer