En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.

Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker